Sannheter, del èn

Sannheten er at jeg ikke har det så veldig bra om dagen. Og det er ikke så veldig mange som vet om det. Og jeg vet ikke selv hva det egentlig er. Jeg er ensom, jeg er redd, jeg er sliten og jeg er rastløs. Jeg er glad og lykkelig når jeg går igjennom gatene med skottene på øra og sola i ansiktet. Jeg smiler oppriktig til folk og hjertet er varmt i slike øyeblikk. Men så kommer de kveldene jeg sitter hjemme alene. Hjertet banker fort og tankene raser. Jeg må finne på noe. Jeg må komme meg ut. Jeg vil drikke og jeg vil le. Jeg vil kline med fine gutter og jeg vil bare føle lykke. Jeg vil være glad og jeg vil mest av alt bare være lykkelig. Så jeg går ut der, drar med meg det jeg får med meg av venner og bekjente. Drikker øl etter øl, drink etter drink. Jeg smiler og jeg føler meg bra. Jeg har det bra. Jeg prater med fine karer og fremmede mennesker. Jeg ler oppriktig og hjertet banker lett under brystet. Det er som om jeg kan puste igjen. Så drar jeg hjem, med følge eller uten. Så ligger jeg der i sengen og på et tidspunkt blir jeg alene igjen. Bare meg og verden. Og det er da det begynner. Det er da det ikke går bra lenger. Det er da jeg sender melding til karen med skjegget og inviterer over. Når det ikke passer, sitter jeg nok en gang fast med meg selv. Det er da panikken slår inn: jeg er nødt til å være med meg selv i kveld. Jeg er nødt til å sitte her med alle tankene jeg ikke vet hva går ut på, og ikke vite hvordan jeg skal takle dem. Det er da jeg er nødt til å håndtere noe jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Jeg vet ikke hva som egentlig plager meg og jeg vet enda mindre hvordan jeg skal takle dette. Hvordan takle en sorg og en smerte som man ikke vet hvor stammer fra? Hvordan takler man en krise man ikke vet hvorfor man har? Hvordan flykter man fra det som ikke kan flyktes fra, når alt man flykter fra er en selv? Når alt man gjør om dagen går ut på å flykte fra en selv, vil man tilslutt gå på trynet. Og det er det jeg gjør nå. Jeg tenker på èn hele døgnet, bare fordi det er enklere enn å tenke på meg selv og hva som foregår med meg. Det er enklere å legge all sin energi i andre personer, når du ikke lenger klarer det med deg selv.

Men kommer man noen vei, når man bare fortsetter å flykte fra seg selv? Jeg vil ikke få det bedre og jeg vil ikke kunne puste uten at det gjør vondt om jeg ikke stopper opp snart. Om jeg ikke lar meg selv ha det vondt. Om jeg ikke lar meg selv være alene med meg selv og lære hvor godt det kan være. Jeg må ta tilbake tiden med meg selv. For slik tid er spesiell, og hvis man ikke kan være alene og trives med det, så kan man ikke trives i livet generelt. Det var noe min kloke storebror lærte meg da jeg var liten. Jeg har alltid satt stor pris på tid alene, hvor jeg gjør det jeg har lyst til. Tegne, skrive, male, bare være. Det er blitt tatt fra meg. Og sannheten er: jeg aner ikke hvordan jeg skal ta det tilbake eller hvordan jeg skal klare det. Sannheten er at jeg ikke vet, noen ting lenger. 

Åtte sannheter har blitt populært i bloggverden om dagen, og jeg liker egentlig slikt. Det er spennende å lære mer om disse menneskene man leser om og ser på bildene til. Jeg lagde min egen vri og jeg har ikke blitt utfordret av noen. Ikke utfordrer jeg noen heller. Jeg skriver om en sannhet av gangen og skriver litt mer om det. Om det blir åtte til sammen eller flere, det får vi se.