Tre bokstaver og jeg sitter på et fly

Naboen over har som vanlig raveparty, men i dag så legger jeg ikke stort merke til det, tross vannglasset mitt hopper bortover bordet til bassen fra musikken. Jeg sitter å fører skjeen fra yoghurten opp til munnen, svelger, fører den ned i boksen med yoghurten igjen, gjentar hele prosessen til boksen er tom. Jeg er ikke sulten, jeg registrerer knapt hva jeg gjør, at jeg gjør det, men jeg veit jeg må få i meg noe. I kaffekoppen dannes det ringer til bassen fra naboen over. Jeg sitter bare der i sofaen og stirrer fremfor meg. Jeg tror blikket er rettet mot tv'en, men jeg registrerer ikke hva som skjer på skjermen. Da du fortalte meg det på onsdag var første innstinkt at jeg måtte komme meg til Oslo. Jeg ville ikke være i Kragerø lenger, jeg ville ikke spise burgeren som akkurat kom på bordet, jeg ville ikke være der lenger. Byen jeg gledet meg til å dra til virket med ett klaustrofobisk. Jeg ville kaste fra meg alt og løpe til Oslo, finne deg og klemme deg. Jeg ville være der for deg, være stille med deg om du ville det. Eller jeg ville ha lyttet til hva enn du hadde hatt lyst til å dele. Jeg hadde vært oppe med deg hele natta om du ba om det. Jeg hadde holdt rundt deg mens du sov om du trengte det. Jeg hadde løpt fra Kragerø til Oslo om du hadde bedt meg. Men det gikk ikke. Det er ikke alltid slik det funker og du ba meg aldri om å komme. Selvfølelig hadde du aldri bedt meg om å slippe alt jeg hadde i hendene for å komme til deg, det veit jeg, men jeg burde ha gjort det uansett. Dagen etterpå forlot du Oslo og fløy ut av landet. Du fløy over havet til dit du kommer fra. Dagen etter det igjen reiste jeg hjem til Oslo, en dag for seint. Byen som nå var tom. Jeg kunne føle fraværet ditt og jeg klarte ikke å overse følelsen av å være for seint ute. Jeg rakk det ikke. Jeg fikk ikke klemt deg, jeg fikk ikke kysset deg eller holdt hånden din. Jeg hadde løpt fra Kragerø til Oslo om du hadde sagt du trengte meg. Jeg hadde kastet fra meg burgeren som akkurat hadde kommet på bordet. Jeg hadde driti i tinga mine som fortsatt lå i hytta. Jeg hadde hoppet på første buss, tog, bil som kunne frakte meg til Oslo og løpt resten. Jeg ville ha kommet til deg om du sa du trengte meg. Jeg burda ha gjort det uansett. Hele veien hjem banket hjertet hardt, jeg måtte komme meg til Oslo, selv om jeg visste at det allerede var for seint, jeg var for seint ute. Du hadde allerede dratt dagen før og du befant deg ikke lenger i Norge engang. Du hadde flydd over havet til landet du kommer fra. Landet som bare er ett par hundre kroner og ett par timer unna. Da jeg låste opp døra hjemme og satte fra meg kofferten, kom tårene. Jeg satte meg rett ned på gulvet. Du hadde dratt fra Oslo dagen før og jeg var for seint ute.

Sola står høyt på himmelen i dag. Kaffen begynner å bli lunka, men jeg drikker den forde. Jeg veit ikke om jeg registerer det, men jeg fører den til munnen og drikker, jeg lar den lunka væsken renne ned i halsen og ende opp i magen. Magen som knyter seg. Hjertet som banker hardt. Bak øyelukkene presser tårene på. Jeg tenker på deg hele tiden. Hjertet gjør vondt fordi jeg veit at du har det vondt. Og jeg befinner meg her i Oslo, Norge, alt for langt unna deg. Jeg skal fortsette dagen som om det er en vanlig dag, jeg får ikke gjort noe annet. Jeg skal reise meg opp av sofaen og gå ut døra i dag og jeg skal gjøre vanlige ting. Men om du trenger meg, om du vil at jeg skal være der og holde hånda di i begravelsen, om du vil at jeg bare skal være der, da hopper jeg på første fly og kommer til deg. Da slipper jeg alt jeg har i hendene og løper til deg. Da trosser jeg landegrenser og hav. Da får alt annet vente. Du trenger ikke skrive annet enn "yes" og jeg er på vei. Tre bokstaver og jeg sitter på ett fly.