Jeg skriver om at jeg går tilbake, tilbake til et sted med smerte, helt til det punktet hvor smerten er brukt opp, sinnet er borte og alt som står igjen er en følelse av hastverk. At om jeg ikke løper nå, så kommer jeg til å gå glipp av livet. For der jeg står på fortauskanten to minutter unna hvor jeg bor, innser jeg at det eneste som står i veien for oss to er meg og jeg snur meg rundt og begynner å gå i retning Hula, for det er der han er, det er der vi skal møtes snart, jeg begynner å gå, først sakte, så fortere og fortere og fortere. 

To dager før satt han ved siden av meg på Hula og vi satt der med mange andre, mange av de som var der den kvelden vi møttes første gangen, men vi fikk de til å forsvinne, bare sånn vi to klarer å få resten av verden til å forsvinne og det er bare oss to og han sier det, han sier at han vil at det skal være oss to, han vil være kjæresten min og at han kommer til å vente resten av livet om det er det som skal til, at jeg må ta den tiden jeg trenger, men at han vil at jeg skal vite det, at han vil ha meg og ingen andre, oss to, jeg og han, han og jeg, og jeg kjenner det, jeg kjenner det så godt der jeg sitter, to dager i forveien, at jeg vil, jeg vil at han skal være kjæresten min, men ordene henger seg opp, de setter seg fast i halsen og jeg ser han i øynene og ser at han mener det, det finnes ikke noen tvil i kroppen min, det er oss to nå om jeg bare sier ordene høyt, men jeg gjør ikke det, jeg nikker, jeg nikker og kysser han, sier at jeg trenger mer tid, jeg vet ikke hvor lenge, men litt mer tid og han tar hånden min og slipper ikke blikket mitt et sekund, disse ulveøynene slipper ikke mine, og han sier at jeg har all verdens tid.

Men ingen har det. Jeg har ikke all verden av tid. Det er dette jeg innser, der jeg stod, to minutter unna meg, der jeg stod på kanten av fortauet, at jeg har ikke all verden av tid og den lille tiden jeg har, den lille tiden vi alle har, vil jeg ikke bruke på å gå tilbake, jeg vil ikke bruke denne tiden på å være alene, om å hjemsøke fortiden, jeg vil frem, jeg vil fremover, jeg vil til han, jeg vil at det skal være oss to, hvert eneste minutt jeg kan få med han vil jeg ha og jeg vil ikke vente to dager til, for det er to dager til uten han, så jeg begynner å gå, fort, fortere, plutselig løper jeg og jeg er på vei til Hula. Torggata forsvinner for øynene mine, alt jeg ser er veien foran meg, denne veien jeg kjenner så godt. Stedene, butikkene. Alt forsvinner og alt jeg kan se for meg er han på Hula og at jeg trenger å komme med dit nå, gjerne for to dager siden, men det er for sent nå, alt jeg har, alt vi har, er nå, nuet, og jeg løper, jeg løper til Hula og Oslo forsvinner bak meg, gatene bytter navn, mennesker forsvinner uten at jeg registrerer ansiktene deres, tiden beveger seg så fort og jeg har ikke nok tid, det er ikke nok tid i verden, og jeg løper, jeg løper mot Hula, opp Stortorvet, ut i Karl Johan, opp, opp, opp til Øvre Slottsgate og bort, bort til døra, ned trappa som snor seg ned og ned i mørket. Nede i dette mørket hvor alle begynnelser og alle avslutninger finner sted, og der nede i mørket finner jeg han, akkurat som jeg fant han første gangen, akkurat som han fant meg, disse ulveøynene som møter mine, smilet han alltid får når han ser meg, og det finnes ingen tvil, ikke et eneste fnugg av tvil finnes det i meg og jeg forteller at jeg tilgir han, at jeg har tilgitt han, at jeg stoler på han og jeg kjenner at det er sant, jeg stoler på han med hele mitt hjerte, med hele meg og jeg sier at jeg vil veldig gjerne være kjæresten hans, og sekundet jeg sier det så kjenner jeg tårene prikke i øyekroken og jeg kan se at han nesten tar til tårene selv og vi kysser, vi omfavner hverandre, han holder meg hardt og jeg klemmer hardt tilbake og plutselig, helt plutselig var det oss to, han og jeg, jeg og han og alt er akkurat sånn det burde være og i omfavnelsen stopper også tiden opp, for akkurat der og da, så var det ingenting annet som hastet lenger. 

Another minute with you

To dager etterpå, det er nyttårsaften, det er på kanten av et nytt år, på kanten av så mye, å være eller ikke være og det er to dager siden vi møttes for første gang og det var noe som falt på plass når jeg møtte han den tirsdagskvelden, den kvelden vi feiret livet til Lemmy, hvor vi feiret musikk og kjærlighet. To dager etterpå sitter vi begge på kanten av stolene våre, lent mot hverandre og alt vi ser er hverandre. Vi er på samme sted hvor vi møttes tirsdagen to dager før, men alt er helt annerledes. For jeg klarer ikke å sove lenger, nettene etter at han har dratt får jeg ikke sove, jeg klarer ikke å spise. Magen min knyter seg og kroppen er nervøs. Det er en rastløshet som har tatt kontroll over kroppen og jeg klarer ikke å styre den lenger. Men det er en varm følelse i meg også. For jeg klarer ikke å slutte å smile når jeg tenker på han. Når jeg tenker på han sittende i stua mi, syngende på Biffy Clyro sanger. Når jeg tenker på hvordan han ser på meg og hvordan han ikke slipper blikket mitt.  Når jeg tenker på hvor mange ganger han sier at øynene mine er vakre, at jeg er vakker. Hvordan vi begge er så forsiktige, men voldsomme med hverandre. Det er som om vi er redde for at den andre skal gå i stykker under berøringen til den andre, enda vi vil rive hverandre i filler. Jeg klarer ikke å slippe taket i han og det har gått bare to dager og vi sitter på kanten på hver vår stol, mot hverandre, tett inntil hverandre og vi får ikke med oss feiringen rundt oss, det er offisielt 2016 og folk feirer det nye året, alle vennene våre som er fulle, glade, som skåler, som er ute å røyker, som har funnet seg en kjekkas eller to å prate med, vi får ikke med oss noe annet enn hverandre og det er da han sier det, rett før jeg har tenkt til å si det, fordi denne gangen hadde jeg bestemt meg for å være helt ærlig, helt forbanna ærlig helt fra starten av og fortelle han at om vi fortsetter å møtes så kommer jeg til å forelske meg i han og at jeg vil at han skal vite dette, at jeg er livredd, fordi dette er ikke bare et one night stand for meg, det er så mye mer og jeg er livredd. Jeg er livredd. Men før jeg rekker å si alt dette, så sier han det selv, han sier at han er livredd. Han holder blikket mitt og jeg tror på han. For jeg føler det samme selv. At han ikke vet hva dette her er, men at det skremmer livskiten ut av han. At han ikke klarer å slutte å tenke på meg. Og jeg sier det samme til han. Det er noe som løsner i meg, det er noe som gjør vondt, men som faller på plass. Han føler det samme. Og vi kommer til et punkt hvor vi kommer frem til at fra akkurat dette sekundet, så er det enten eller. Vi holder hverandre i hendene og det er som om vi begge er livredde for å gi slipp og for å ikke klare å slippe om vi må. Vi sitter på kanten av stolen og enten så velger vi dette, vi drar hjem til meg og vi blir bedre kjent. Vi sender meldinger til hverandre på dager hvor vi ikke har sett hverandre og sier hvor mye vi savner den andre. Vi fortsetter å møtes, å bli kjent, finne ut de mørkeste tingene om den andre og de magiske og fine sidene. Eller så drar han et annet sted og jeg drar hjem alene. Avslutter det hele før det har startet. Før noen rekker å bli såra. Få sterke følelser. 

Vi kan la natten og dagen etterpå vi delte være to fantastiske dager med en person som gjorde den andre litt mer lykkelig, som gjorde at den andre smilte uten å tenke over det, la det bare være noe fint, uskyldig, noe magisk som bare dukket opp. Eller så kan man med hamrende hjerte velge å være modig. For det er det man må være for å våge noe som dette. Man må være modig. Og jeg kjenner det med en gang jeg sier at jeg er livredd, når jeg hører at han også er det, at det er noe i meg som faller på plass og jeg er ikke lenger redd. Jeg fylles med en ro, med et mot. For jeg innser at jeg ikke har noe valg. Dette er ikke mitt valg å ta lenger. Jeg tok det valget med en gang jeg møtte han. Jeg tok valget mitt da jeg hørte de første ordene han sa til meg, når øynene våre møttes for første gang og blikket hans som har aldri sluppet taket i meg siden og jeg tror, jeg håper, at det jeg så i blikket hans, denne sulten, denne nysgjerrigheten, denne roen, at det betydde at han tok sitt valg i samme øyeblikk jeg gjorde det. Jeg håper og tror at han velger å bli med meg hjem, men jeg begynner å innse at han ikke kommer til å gjøre det. Han velger ikke meg, for ingen velger meg. Jeg er ikke hun som blir valgt. Jeg har aldri vært det, jeg kommer aldri til å bli det. Jeg begynner å innse at dette kommer til å være over før det har begynt og det er til det beste om det noen gang skal slutte, så er det best å avslutte det med en gang. Det er trist, men det er det beste. Så jeg begynner å ta på meg jakka mi, jeg begynner å se etter veska mi, for jeg kan ikke være der lenger når jeg hører ordene hans, at han ikke blir med meg denne kvelden og vi begge vet hva det betyr. Jeg kan ikke fortsette å sitte rundt dette bordet og drikke og le og kose meg, jeg må hjem og jeg vil hjem med en gang han har sagt det. Og jeg sitter med trommende føtter under bordet og kjenner plutselig hvor mye dette betyr for meg, hvor rart det er, men jeg klarer ikke å slappe av og han kommer ned fra trappa, for han har vært ute å tatt seg en røyk, han måtte tenke litt og jeg ser han komme ned trappa igjen og det er noe i meg som vrir seg og det gjør vondt, jeg tenker at jeg ikke må gråte og han kommer bort til bordet, bort til meg og setter seg ned ved siden av meg og jeg er klar til å reise meg opp, jeg er klar til å gå, jeg vil gå gå gå gå og det er da han sier det, rett før jeg har tenkt til å reise meg og gå, at han velger meg, han blir med meg i kveld. At han valgte meg. 

Faen

Vi skåler i øl, vi skåler i Jack & Coke og det er Lemmy, det er gravøl på Hula vår og jeg skulle dratt hjem for fire øl siden og tre Jacks siden, men jeg gjør ikke det, for jeg har ferie, jeg har muligheten til å bli, men jeg burde ha dratt hjem, handlet mat, spist, for jeg har ikke spist på flere dager og akkurat der og da så kommer det til å gå ende flere dager uten mat, uten søvn, men det vet jeg ikke enda, jeg sitter på Hula og drikker Jack & Coke og jeg drar ikke hjem som jeg burde, jeg sovner ikke på sofaen tidlig, nei, jeg blir sittende på Hula vår og skåle for Lemmy og vi feirer livet hans som om vi selv er udødelige og helt plutselig kommer livet mitt til å forandres til en berg- og dalbane, helt plutselig vil det gå en person ned trappa som kommer til å få hjertet mitt til å hamre ved første øyeblikk og ved de første ordene kommer jeg til å vite at jeg er solgt, at jeg kommer til å tape denne kampen og når han setter blikket i meg for første gang kommer jeg til å tenke for første gang på tre år; Faen. Faen faen faen faen faen faen.

Runaways // 25

Det er fredag, det er endelig høst og vi har nok en gang ramla ned trappa på Hula. Det er mørkt, det er bråkete og vi er jævlig glade hele gjengen. Endelig er det helg, endelig er vi alle samlet igjen. Det er den ene dårlige vitsen etter den andre. Man husker ikke lenger hvor mange øl man har drukket, det spiller ingen rolle. Du sitter der i midten av disse folka og du innser hvor rart livet ditt er om dagen. Du var tilfeldigvis ute aleine en lørdag i juli. En helt vanlig julilørdag, du hadde ikke ferie, men alle andre hadde det. Folk var reist på tvers av landet i bil, noen var på hytta, andre var i andre europeiske byer. Du var aleine og rastløs, akkurat som du hadde vært resten av sommeren hittil, og du gadd ikke mer, du tok på deg skoa, jakka og gikk ut, helt aleine, uten noen plan. Det trengte ikke å skje noen episke eventyr i kveld, du trengte bare å komme deg ut, være ute blant mennesker, enda om du ikke var med noen av dem. Du trengte bare å gå litt, få litt frisk luft og øl. Du ville ha øl. Oslo var fortsatt varm, julisola hadde gått ned for lengst. Du visste ikke helt hvor du skulle gå, helt til du fikk en sms av en du ikke kjenner så godt. "Øl?". Og nå sitter du her, i midten av denne ufattelig rare gjengen. Ingen er like på noen som helst måte, vi er alle veldig forskjellige. Disse menneskene som du ikke kjenner så godt, men som du fra dag til dag blir bedre kjent med. Du ser plutselig mørket i øynene til en som smiler og er glad, man hører smerter bak latteren til noen. Man lærer hva som er favorittbandet til en, at en egentlig ikke liker øl. Man begynner å se de dypere sidene ved et menneske, for vi har så ufattelig mange sider og det er ikke alltid vi viser dem alle til folk. Man ser de negative sidene ved en person og vi ser ulikhetene. Limet er at vi respekterer at ingen er perfekte og vi aksepterer hverandre for akkurat den man er. Med alle våre problemer og negative sider, har vi det jævlig fint sammen og vi har det vanvittig gøy. Disse folka jeg ikke kjent for noen måneder sider, disse sommermånedene hvor jeg lurte på hvor livet mitt var på vei hen, noe jeg fortsatt lurer på, men det jeg veit denne gangen er at verden ikke er så skummel som det angsten har fortalt meg at den er, at det er så mange flotte, varme, smarte, fine mennesker der ute som er klare for å være glad i deg og som du kommer til å bli så ufattelig glad i tilbake. Jeg lurer alltid på hvor livet mitt vil bære meg hen og hvor neste vei leder.

I dag fyller jeg tjuefem år og jeg er offisielt halvveis til femti. Frontallappen er ferdigvokst og jeg kan ikke lenger skylde på at hjernen min ikke er ferdigutviklet når jeg tar dumme valg. Det er bare fem år til jeg er tretti og for fem år siden var jeg bare tjue. For fem år siden hadde jeg offisielt flyttet ut fra barndomshjemmet, jeg fikk min første ordentlige jobb og jeg stod på egne bein. Jeg flyttet inn i et gult aneks på Kampen og sammen med en venninne. Vi spilte playstation i hagen og vi sov i hengekøya om sommeren. Fy fader, for en fantastisk tid, samtidig som det var en veldig vanskelig periode også. Nå er jeg tjuefem, jeg bor aleine i en rosarød blokk i sentrum og jeg har fast jobb i kommunen. Jeg ramler ned trappa på Hula i helgene og jeg drømmer om å klare å skrive en bok en dag. Jeg har fortsatt ikke studiekompetanse og den eneste kjæresten jeg har er katten min. Jeg har de rareste og fineste vennene. Om fem år, når jeg er tretti, bor jeg nok et annet sted. Jeg tror livet mitt vil være veldig annerledes enn hva det er i dag. Hvor mange tatoveringer har jeg da? Har jeg klart å skrive boka mi? Hvem er det som opptar all min hjernekapasitet og gir meg hjertesmerte? Hvilke skjeggete mannfolk har jeg klina med? Hvem er det som sitter rundt bordet med meg og drikker øl med meg om fem år? De flotte menneskene jeg hang med den gangen for fem år siden, henger jeg ikke lenger med og de jeg henger med i dag henger jeg nok ikke med om fem år, men det er det som er en del av livet, er det ikke? Jeg er så glad for at jeg har hatt så mange bra mennesker i livet mitt og jeg respekterer når vennskap tar slutt og man ikke lenger er venner. Det er vondt og fint på samme tid det også. For man utvikler seg, man vokser og ikke minst; man vokser fra hverandre. Det finnes heldigvis unntak og noen henger seg fast ved deg og er der sammen med deg om fem år, kanskje ti, også. Jeg er ikke den samme personen jeg var for fem år siden, jeg er ikke engang den samme personen jeg var for ett år siden og det er jeg veldig glad for. For jeg utvikler meg, jeg blir formet til den personen jeg er og vil være og jeg blir eldre. Jeg liker å bli eldre.

I morgen skal jeg sitte sammen med denne gjengen jeg beskriver ovenfor. Denne rare, perplekse gjengen som er så rar og ufattelig fin. Jeg er heldig og jeg er så glad for at jeg har så fine folk i livet mitt, både de som kan komme og de som ikke har mulighet. Takk alle fine <3

En helg (fredagen)

Jeg er så trøtt at jeg kunne ha fortsatt å sove ut resten av kvelden hadde jeg ikke tvunget meg til å stå opp klokka fire, for å gå i dusjen, fikse meg og rekke ølsalget på butikken. Hele kroppen verker og muskler jeg ikke visste jeg hadde er såre. Verden går rundt, hodet henger ikke med. Jeg snur meg under dyna der jeg ligger på sofaen, ringer M, for jeg trenger å snakke med et menneske, våkne til livet igjen, bli fortalt at jeg må komme meg i dusjen snart, at det er på tide å se levende ut igjen. Hun svarer nesten på første ring. Jeg forteller om gårsdagen. Herregud. Jeg veit. Gårsdagen var et maratonløp. Vi spiste billig lunsj rett etter jobb, så løp vi til demonstrasjon på Jernbanetorget. Vi fulgte med toget opp Karl Johan, men svingte av ved Hula for vi trengte øl og vi drakk øl, og det kom flere, og vi drakk enda mer og så skulle vi videre, hvor vi ikke orket øl noe mer, vi trengte vann, vann og drinker, så vi drakk en drink og den var alt for søt og kvalmende og på mobilen så tikket det inn meldinger, "Når?", og jeg la mobilen tilbake i lomma. Jeg må gå. Så løp jeg, løp fra vest mot øst,  det var fulle mennesker i gatene, jeg var full jeg også og jeg løp, løp mot øst og svingte innom en leilighet tre minutter unna min. Jeg trenger vann og vann fikk jeg. Jeg er sikker på at jeg drakk et helt hav den natten. Jeg satte meg ved kjøkkenbordet til C og J og jeg fortalte om kvelden min og planene etter at jeg hadde vært hos dem, vi lo, C fortalte meg om en date han hadde hatt for litt siden og at han skulle på ny date snart igjen, denne gangen med en annen. Det var noen high fives, vi lo og jeg drakk enda mer vann, mens jeg satt å klagde over at jeg ikke ville ha med meg han som sendte meldinger hjem til meg, for da blir det så personlig, det skal ikke være personlig, og de lo av meg og jeg lo av meg selv jeg også, før jeg takket for vannet og pausen hos dem og jeg ble dyttet ut av døra mens de smilte. "Gå å få deg noe du nå!". Så jeg løp ned trappen, rundt og rundt og rundt, før jeg var nede på grusen i bakgården og jeg løp ut på Hausmansgate, opp Storgata, inn Trondheimsveien, låste meg inn porten i Heimdalsgata og løp opp trappen, rundt og rundt, før det hele endte med at det ringte på hos meg litt over klokka to.

Vi ler. M og jeg har snakket sammen i en halvtime på telefonen snart. Sakte, men sikkert kvikner jeg litt til. Akkurat når hun må legge på, ser jeg at jeg burde komme meg i dusjen sånn at jeg rekker ølsalget. Vi legger på, jeg trekker de få klærne jeg har på meg av meg, over hodet. Børster det bustete håret. Vasker bort restene av sminka fra i går. Går inn under den varme strålen som fyller meg med ny energi. En ny kveld venter og den skal ikke bli mindre innholdsrik denne kvelden heller.

2015, dette lover jeg deg:

Jeg skal drikke alt for mye øl  midt i uka, kline med enda flere enn hva jeg har gjort i år og jeg skal forelske meg enda mer i alle de skjeggete karene som kommer ned trappa på hulabula vår. Jeg lover å dra på enda flere konserter, festivaler, synge enda høyere, danse enda mer og klemme enda flere fremmede mennesker. Jeg lover å fortsette å våkne opp med konfetti i BHen og finne konfetti i rumpesprekken etter konserter. Jeg skal le enda mer og enda høyere. Jeg skal høre E synge enda oftere når kvelden er over. Jeg skal spise mer sjokolade til frokost og kake til middag. Jeg skal være våken enda flere netter for å se soloppgangen og sove enda flere dager bort, enten alene eller med tattoverte armer rundt meg og med skjegg mot nakken. Jeg lover å like meg selv bedre, elske kroppen min mer og være snill mot hjertet mitt. Jeg skal se meg i speilet og si til meg selv at jeg er bra, awesome, best! Jeg skal la meg selv være sårbar og menneske, fremfor å alltid skulle være superhelt. Så skal jeg ta på meg superheltmaska og redde erobre verden nok en gang. Jeg skal gi meg selv rom til å skrive, til å utfolde meg selv, til å utvikle meg, lære mer, lese mer, skrive mer. Jeg lover å engasjere meg enda mer i 2015 og bry meg enda mer. Jeg lover jeg skal gå i enda mer svarte klær og male øynene enda sortere enn før. Jeg lover at jeg skal begrave ansiktet i enda mer hundepels og kattepels. Jeg lover å fylle livet mitt med fine og bra mennesker som trekker meg opp, fylle livet mitt med langhåra, skjeggete mannebeist som snur opp ned på verden og prøve å snu opp ned på ett par verdener selv. Jeg skal gå, gå, gå i gatene, jeg skal se, jeg skal føle, jeg skal tenke. Jeg lover jeg skal ha det så gøy at jeg glemmer tid og sted og jeg skal oppleve enda flere øyeblikk som får meg til å le, smile, når jeg går forbi en spesiell gate, utested, leilighet. Jeg skal ha hjertet utenpå kroppen og la hjertet banke så hardt at alle kan danse takten til det. Jeg skal lese enda flere bøker, aviser, artikler, blogger. Jeg skal ta enda flere tatoveringer og ha enda flere rare farger på håret. Jeg lover å fortsette all galskapen. Jeg skal møte enda flere folk, få enda flere folk inn i livet mitt jeg aldri kommer til å glemme, reise, se og oppleve. Jeg lover at vi endelig skal begge ha på oss "What ever" og "Major Loser" og at vi skal le og være interne og være rare. Jeg lover å snakke mer engelsk og finne vennskap på rare steder. Jeg lover å oppleve mange nye eventyr og ha fortellinger dagenderpå som får både deg og meg til å bryte ut i latterkrampe. Jeg lover at jeg skal få folk til å utbryte: "Du gjorde hva?!". Jeg lover å være enda mer ærlig, mot meg selv og andre, stå opp for meg selv og være mindre redd. Jeg skal smile så mye at jeg får vondt i kinnene og grine når begeret er fullt. Jeg skal være snillere, slemmere, sintere, gi mer faen og gi flere fuck you-fingre. Jeg skal spoone mer, være mer naken og gå oftere uten sminke. Jeg skal få rynker på grunn av for lite søvn og for mye øl og gå enda oftere med fett hår fordi jeg ikke har hatt tid til å dusje mellom alle eventyrene. Jeg skal revne enda flere strømpebukser og glemme enda flere truser i tilfeldige senger. Jeg lover jeg skal leve ærlig, rått og brutalt, på godt og vondt. Jeg skal være enda mindre selvhøytidelig og enda mer avslappa. Jeg skal elske enda høyere og enda mer. Jeg lover jeg skal ligge enda mer på gresset, se på bilder i skyene og la den svale luften i skyggen kjøle meg ned om sommeren. Jeg skal bade enda mer, spise jordbær og grille alt for ofte. Jeg skal klage enda høyere om hvor mye jeg hater varmen om sommeren og sverge til vinteren. Jeg skal gjøre alt dette og mye, mye mer. Fy faen, jeg lover deg så jævlig mye 2015!

/

Det er i skrivende stund under en time igjen på jobb og min firetimers arbeidsdag er over. Jeg er helt alene på jobb og musikken er skrudd opp på max. Kaffekanna bor inne hos meg og jeg har sittet å sett på at Oslo våkner, samtidig som mine egne øyne har blitt mindre trøtte. Jeg sitter her med trøtte øyne og sliten kropp. Det ble alt for mye øl som vanlig i går og alt for lite søvn. Det skal det bli i dag også. Jeg bryter tradisjonen i år og det føles godt. Jeg skal lage middag med den personen jeg har kjent lengst - hele livet faktisk - og vi skal spise og drikke og høre på musikken vår og kanskje stikker vi på fest, kanskje stikker vi ut, kanskje blir det skjegg i kveld, kanskje blir det spoone med katten, men uansett skal vi være oss to og kanskje mange andre og vi skal ha det jævlig kult og vi skal le, bli fulle og kanskje se fyrverkeriet om vi ikke glemmer det. Kanskje blir det litt skjegg og konfetti igjen også. Hvem vet? Ikke vi, og det er akkurat det som er planen.

Fy fader for et år dette har vært. Fy som et bra år 2015 skal bli!

Godt nytt år!

Girls run this world

Vi danser på kjøkkenet, det er dårlig bra musikk, og bra dårlig musikk. Vi ser ut som en gjeng med apekatter, men vi gir faen. Vi gir faen i alt og alle, noe vi vil fortsette med resten av året som nettopp har begynt. Dagene ruller, de løper, forbi oss. Det er lange netter, tidlige kvelder. Latter, glass som klirrer. Vi sitter i parken mens sola steiker, vi sitter i skyggen og prøver å avkjøle oss. Vi tar på oss leppestiften og smiler til fremmede. De du sover hos om nettene spiller ingen store roller dette året. De som ringer til deg midt på natten er ikke noe viktige i denne fortellingen. Det er ikke de det handler om. De er statister og dere er hovedrolleinnehaverne. Det er dere som er stjernene i showet og dere glitrer i rampelyset. De som ligger ved siden av dere om nettene og de gangene det ikke er noen som ligger ved siden av dere, spiller ingen rolle. Det er dere det handler om i år og det er dere som spiller en rolle. Det er jentene som er viktige i år, fordi det bare har blitt sånn. Å aldri har dere hatt det bedre. Dere lover hverandre å gifte dere med hverandre om det er noen som skulle ha behov for det. Guttene, mennene, karene er satt på sidelinja. Vi er glade i dem og vi bryr oss om dem, men det er vi som styrer denne skuta og vi seiler med fulle seil. For dagene flyr forbi oss og i dem er det dere jeg kommer til å huske. Vi sover  ved siden av hverandre i oppredde senger og vi har alltid noen å spoone med om vi skulle trenge det. Jeg kommer til å huske latteren som sitter løst. Ordene, tankene, den lette følelsen i brystet. Kveldene med ølglass som tømmes og fylles opp på nytt. De nye bekjentskapene som hilser på deg og klemmer deg når du kommer ned trappa, nede i mørket. Det er Kiel, Halden, Orlando og Manchester som står på billettene. Vi gynger med båten, setter fotavtrykk i taket og ruller oss av i en handlevogn, som var noe av det smarteste en kunne finne på den dagen. Vi skrur opp volumet i bilen på vei til festival, mens vi synger med til bandene vi skal se de tre neste dagene. Vi tar på oss de røde kjolene, mens hun tar på seg den hvite og vi ser to personer som er perfekte for hverandre, gi hverandre sitt ja. Vi drar til Manchester fordi vi ikke klarte å glemme bassisten i Volbeat. Vi drar til ukjente byer, for musikk, øl og fest. Vi drar dit vinden drar oss og vi er blakke hele tiden. For minnene koster penger, men det er minnene verdt. Jeg kommer til å mase om det hele dette året, at jeg er så blakk, men sannheten er at jeg blir rikere og rikere. For akkurat disse minnene er verdt all verdens rikdom. Det er alltid noen som har råd til øl. Det er alltid noen som har en ekstra vinflaske hjemme. Det går, det ordner seg alltid. Det har vært så mye bra musikk og det kommer til å bli enda mer. Det har vært så mange svartkledde mennesker som er snille som kosebamser og heite som faen. Det har vært så mange kvelder hvor det ikke har skjedd noe spesielt, men som jeg kommer til å huske resten av livet. For det er ikke alltid hva vi gjør sammen, det er hva vi ikke gjør sammen også. Det har vært uendelig samtaler om pung og alle utenforstående tror vi er gale. Det går fint. Vi ler bare hjerterått av dem. Det har vært så mange bra folk innom oss og det er noen mindre bra som forsvinner på veien. Det har vært så mange fuck you-fingre i været dette året og vi gjør det med stil og vi består med glans. Det er så vanvittig mye som har skjedd og vi er ikke halvveis enda en gang. Dagene, kveldene, nettene forsvinner foran øynene på oss, men vi kommer aldri til å glemme noe av dette. Vi følger vinden dit den tar oss og så får vi vinden til å følge oss der hvor vi tar den. Vi har verden i en jernhånd og det er vi som bestemmer. Fordi vi jentene eier hele jævla verden.

Jeg har vært så opptatt med å..

Tingene mine flyter rundt i leiligheten. Helt siden påske har jeg såvidt vært hjemme. Siden Inferno-uka, da vi drakk hos meg hver dag og løp ut i gatene hver kveld. Da jeg stod på konsert, men ikke klarte å følge med på bandet, men bare på personen ved siden av meg. Den fineste og besteste påskeuka jeg har hatt. Helt siden da har jeg såvidt vært hjemme. De gangene, de timene jeg har vært hjemme har jeg skiftet klær, spist, dusjet og sovet. Alle tallerkenene er møkkete, det er ingen kniver eller gafler igjen og jeg må la vinduet på kjøkkenet stå oppe bare fordi det lukter surt fra oppvasken. Fra gangen og ut på badet ligger det klær på gulvet. Jeg har kommet hjem, dratt av meg klærne, slengt dem på gulvet, før jeg har fått på meg nye og løpt ut av døra igjen. Dusjen burde vært vasket og når jeg ser meg i speilet må jeg finne en liten flekk som er klar nok til at jeg klarer å påføre mascaraen. Håret trengte å bli vasket i går, men jeg har ikke hatt tid, jeg har fortsatt ikke tid. Så jeg lar de svarte lokkene mine være litt skittent. Luggen henger i pannen i klaser, jeg bare buster den til, så ser det bra nok ut. Det er ikke akkurat sånn at jeg ser ut som en boms, jeg bare føler meg som en. Men samma det. Jeg gir en stor "fuck you" til verden om noen måtte ha noen meninger om hvordan jeg ser ut om dagen. Om morgenene har jeg slumra så lenge at jeg ikke rekker å sminke meg. Jeg har egentlig nesten slutta å sminke meg om dagen og jeg har aldri følt meg mer komfortabel uten sminke. Jeg har vært så opptatt med å være sosial, drikke øl og holde i hender, å leiligheten og jeg selv bærer preg av nettopp dette. Men det spiller ingen rolle. For jeg har vært så opptatt med og er fortsatt opptatt med å bli stryket på ryggen så jeg får frysninger når vi sitter på Hula vår og drikker øl. Jeg har fylt dagene med å heller sove ved siden av noen, borte eller hjemme hos meg, enn å rydde hjemme. Den siste tiden har jeg brukt utrolig mye tid sammen med den fineste venninnegjengen man kan tenke seg og vi blir mer og mer lesbiske for hver dag som går. Vi har grilla og laga flere middager enn hva vi har gjort på år. Vi sitter på Taket hos J og synger med på Disneysangene våre med sola i nakken og vi høres helt jævlige ut, men det bryr vi oss aldri om. Vi ser filmer, drikker vin i alt for store glass som er akkurat passe store og vi ler. Vi ler de brautende, høye latterne våre om de interne fantastiske morsomhetene våre. Jeg har busset til andre steder og hilst på flere nye mennesker enn hva jeg har gjort på evigheter. Omgangskretsen blir bare større og større, og det føles bedre og bedre. Jeg har sluttet å ta medisinene som ligger klare på hylla ved vasken, bare fordi jeg føler at jeg ikke trenger dem lenger, jeg har det bedre, jeg har det bra. Jeg har vært opptatt med å fylle dagene med så mange planer at jeg snart besvimer. Men det er fint, jeg lover. Det er så fint at jeg nå ikke lenger finner det like vanskelig å smile.



Skrevet 13. mai