Ett sekund som varer livet ut

Fra første sekund jeg så han visste jeg at jeg kom til å ende opp med å elske denne mannen med alt jeg eier og har. Det er ingen måter jeg kan forklare det på, det er helt umulig å beskrive, men fra sekundet blikket vårt møttes, visste jeg det. Fra dypet i meg kjente jeg det og jeg har kjent det siden. I øynene hans så jeg all sorgen, all smerten denne mannen kunne komme til å påføre meg. Jeg visste fra første sekund at han kom til å få makt til å knuse meg, ødelegge meg. Jeg så i øynene hans hvor vondt det hele kunne komme til å gjøre. Sekundet jeg så øynene hans var jeg hans og ingen andre eksisterte lenger. Han dro opp røttene til alle de andre før han. Trærne i skogen var borte og det var bare et par ulveøyne som så tilbake på meg. Disse ulveøynene som det skulle vise seg så og følte akkurat det samme som meg når blikkene våre møttes første gangen..

Disse øynene som skal komme til å være så redde for å møte hennes denne lørdagen. For han vet ikke lenger hva han vil finne i hennes. Han er redd for å se sinnet, for å se smerten han har forårsaket. Men det han er mest redd for er å se hat. Å se sinne så sterkt at det har brent bort alle broene de har bygget, brent bort alt som noen gang har eksistert mellom dem. Han er så redd for dette blikket og hun ser det. Han forteller henne det seinere den kvelden, men hun vet det, hun så det selv. Hun så sorgen, frykten, angeren. Smerten. Hvor vondt det gjorde han å se den smerten han hadde forårsaket henne  og det gjorde henne godt, å se hvor vondt det hele var for han. For hun brant på innsiden. Flammene slikket oppover kroppen hennes og hun stod i brann. I en brann med flammer så sterke nok til å brenne ned hele landsbyer.

Men jeg brant ingen landsbyer den kvelden. Jeg brant ingen bruer. Jeg hørte på mannen foran meg, som pratet med tårer i øynene. Som så på meg med sorg i blikket. Anger. Og jeg tok hånden hans. Sorgen i han var større enn min egen og flammene som brant i meg sluknet. Jeg tok hånden hans og klemte den hardt. Holdt fast ved han. Jeg tilgav han ikke, jeg tilliten til han var ikke tilbake. Det er ingen måter jeg kan forklare det på, hvorfor jeg ikke reiste meg opp å gikk. Det er helt umulig å gjenfortelle hva som ble sagt mellom oss, men det eneste jeg visste, det eneste jeg vet er at jeg tror på han. At jeg vet at jeg kommer til å tilgi han en dag. At jeg en dag kommer til å stole helt på han igjen. Alt han ønsket var en sjanse til å vise at han er til å stole på. En sjanse til å bygge opp tilliten min til han igjen. For han ba ikke om tilgivelse. Han ville bare ha en sjanse til å vise det i handlinger. Så jeg tok hånden hans. Jeg holdt den hardt. For jeg kunne se sorgen, smerten i øynene hans og jeg visste at han mente det. Og når blikket hans møtte mitt, der jeg tok hånden hans og trøstet han, holdt han, stod jeg i brann igjen og hjertet mitt banket rolig, taktfast. 

Kaos

Enkelte dager, enkelte uker, er mer kaotiske enn andre. Som oftest rår ikke kaoset i hverdagen, stress, vanskelige valg, ja, men kaos, nei. Kaoset er mer brutalt. Kaos trekker opp røttene til trærne, slenger fra seg trærne som tannpirkere. Kaoset jevner ut jorda, knuser alt i sin vei. Kaoset knocker deg ut og i et øyeblikk, i ett sekund henger du vektløst i lufta, alt er i sakte film, du ser alt rundt deg bevege seg så sakte, før du krasjer, faller mot bakken med en styrke som slår ut all luft, som får det til å svartne for deg. Det er kaos. Det som trekker teppet under føttene på deg. Velter hele jævla verden. For så å smile, lene seg tilbake og vente spent på panikken, på kaoset som venter i neste sekund..

En av mine beste kompiser, en jeg ser på som en lillebror tross han er ett år eldre enn meg, en jeg elsker av hele mitt hjerte, prøvde å ende livet sitt natt til tirsdag. En jeg har ventet et helt liv på skulle dø, lå plutselig alvorlig syk på sykehus. En jeg stolte på med alt jeg eier og har knuste tilliten min og knuste hjertet mitt.

Verden ble jevnet med jorda, røttene ble trukket opp.. Kaoset rir gjennom gatene som ville hester. Man vet ikke lenger forskjellen på opp og ned. Alt en vet, er at alt avhenger av hvordan man reagerer nå. Om en velger å la seg rive med strømmen i bølgene, i alt kaoset, få panikk. Eller reise seg og kjempe for alt en er verdt. 

Wich Witch

Det føles ut som om jeg skal sprekke. Som om noe vokser i meg på innsiden og det begynner å bli så stort at huden begynner å revne. Huden er så tynn at du kan se blodårene stå ut, huden er gjennomsiktig. Du ser ned i kaffekoppen din på jobb og undrer over om det er mulig å drukne seg i det sorte og du ser opp og øynene dine ser ikke annet enn svart. Du blir igjen flere timer på jobb, fordi du ikke vil hjem, du vil ikke hjem til sofaen du veit venter på deg, du vil ikke hjem til timer som du må få til å gå uten å sprekke, du vil ikke hjem, så du blir der i Storgata 19, du organiserer papirarbeid, du tar alle mailene, sjekker alle oppdrag flere ganger og til slutt sitter du der bare uten noe mer å gjøre, før du logger av, slukker skjermen og låser deg ut. Ute møter regnet deg, sola deg, hva enn som faen meg møter deg og du er sint, du har det vondt, du går lange omveier hjem, men du blir ikke mindre sint av det, for jo flere skritt du tar, jo mer sinne stiger i deg, du blir kvalmere og kvalmere og det begynner å stige igjen i deg. Du har ikke klarte å spise ordentlig på en uke, du har sluttet å kaste opp, men du klarer ikke å få noe ordentlig mat ned. Du lever på det sorte, kaffe, og du spiser eple til lunsj og du går lange omveier på vei hjem, før du ender opp i en park, du legger deg på gresset, hører på alle folkene rundt deg eller du ender opp inne, inne på en mørk bule, ikke Bula deres, men et annet sted og du kjøper deg ikke øl, du sier "En vanlig, svart kaffe, takk", og du drikker dette sorte, alt dette sorte, klærne dine, blikket ditt, innvollene dine. Dette sorte som har druknet seg i deg, eller var det du i det sorte? Det er noe som har druknet og du kjenner etter og du er sikker på at det ikke er deg, for du står der, du puster, du klarer å sette den ene foten foran den andre, men det er noe som er druknet i sort, dyppet i sort. Innvollene dine, skjelettet ditt, musklene, øynene. Du er fyll opp i sort og du har ikke snakket med noen på flere dager, du husker de siste ordene til psykologen din, om at du ikke måtte isolere deg nå, nei, svarte jeg, men jeg har gjort det, for jeg veit ikke hvem jeg skal vende meg til, de jeg har lyst til å prate med, er de siste jeg vil prate med om dette og jeg går, jeg går og går og går og går og veit ikke lenger hvor jeg er eller hvor jeg skal gjøre av meg, men før jeg veit ordet av det er det mørkere ute, jeg kan gå, gå, gå, gå hjem og jeg kan sove og denne dagen kan endelig være over og jeg kan slippe unna alt det sorte i den mørke nattesøvnen i noen timer, jeg kan slippe unna i noen timer og det er det jeg går mot, bilene kjører i alle retninger, bussen på vei mot et mål, trikken som skrangler forbi meg, denne trikken jeg vurderer om jeg skal hoppe foran i et øyeblikk, hvor deilig det hadde vært å bli påført så store smerter, kanskje å dø, for å bare slippe unna, unna alt, dette enda mørkere enn det sorte jeg lever med, denne drømmetanken jeg har hatt så lenge jeg kan huske, siden jeg var barn, om å bare få lov til å slippe det hele, men jeg mener det ikke, ikke helt, for jeg hopper ikke foran trikken, jeg venter på grønt lys og jeg går over veien når det er trygt og alt det sorte fortsetter å velte opp i meg.



/ Fra 6. juni

Lionheart

På sofaen ligger jeg på ryggen, med beina i vinduskarmen, med øynene mot taket. Pusekatten sitter ved siden av meg og titter rart på meg. Rare mennesket.. Det er et par dager siden jeg gråt nå. Det føles ut som om jeg har fått grått ut for en liten stund. Jeg kjenner ikke det konstante presset i brystet, halsen som snurper seg, tårene som aldri er langt fra å presse på bak øyelokkene. Det er godt at dette presset har lettet og at jeg ikke lenger plutselig bryter ut i hylgråt mens jeg står å lager middag på kjøkkenet eller når jeg sitter i sofaen og leser en bok og må legge den fra meg fordi jeg må hulkegrine litt sånn helt ut av det blå. Mens jeg sitter på do begynner jeg ikke lenger plutselig å grine og må bruke dopapiret jeg holder i hånda til å tørke tårene i stedet for skrittet. Det er godt å ikke plutselig bryte ut i hysterisk, vond gråt. Det er godt å kjenne at kvalmen har gått over. Jeg er ikke lenger redd for å måtte spy. Det er godt å kjenne at matlysten har sneket seg litt tilbake og det er godt å ikke begynne å grine hver gang jeg hører Fay Wildhagen synge "... you have to let me go", men at det heller bare gjør jævlig vondt i mellomgulvet.

Jeg gleder meg til å kjenne sommerkaldt vann mot huden, la den omringe kroppen, la meg flyte fritt  i det gjenneomsiktige blå og la alt flyte avgårde, kjenne hvordan det gir meg motstand når jeg tar svømmetak og la meg gli sakte igjennom vannet, kjenne hvordan det bærer meg når jeg gir fra meg kontrollen. Kjenne hvordan hver eneste dråpe på huden fordamper sakte når du sitter på land igjen, når sola slikker deg tom for små gjennomsiktige dråper. Jeg gleder meg til å drikke øl i parken, med alt for mye sol på kroppen, på et pledd, sittende på jakka eller rett på gresset. Å sette tennene i søte, røde jordbær eller vannmelon hvor saften renner ned på haka. Jeg gleder meg til å drikke øl etter en arbeidsdag, når resten av landet har ferie, sammen med de som ikke har ferie og kjenne hvordan alkoholen brer seg om i kroppen som trenger nettopp det; ferie. Jeg gleder meg til å kjenne nålene i armen igjen, mens jeg snakker med fineste Hilde og kroppen blir mer fargerik og fin en noen gang. Jeg gleder meg til å gå på forskjellige random gåturer igjennom Oslos gater med Christian og prate om alt eller bare være litt stille med hverandre eller slutte å gå og gå inn på en pub sette oss ned, jeg med øl, han med vin og så prater vi om alt og ingenting, før vi går ut i Oslosommeren igjen, hele tiden med denne klamme, varme sommerkvelden rundt oss. Jeg gleder meg til å le skikkelig igjen, en sånn latter som river noe løs i deg, som åpner deg opp og lar deg ha det fint for en liten stund, som demper smertene inni brystet, som demper alt det som gjør så jævlig vondt og bare le, le, le, le. Jeg gleder meg til å dra på konserter, å holde ølglass over hodet og svaie til musikken, å klappe, danse, rope, le sammen med resten av publikum. Jeg gleder meg til å gå på Øyafestivalen med Mari, å drikke meg full på svinedyr øl, å spise enda dyrere mat og le og ha det fint i noen dager, å endelig få synge med til sangene til Fay som jeg har dyrket hjertesmerten min til de siste ukene og månedene som kommer og kanskje, kanskje kjenne at det går greit eller litt greit og at jeg skal klare dette også og kjenne at noe letter i brystet, å synge med til den skjøre musikken som har løftet meg og holdt trygt rundt om meg de siste månedene og ha det fint akkurat da, akkurat i det øyeblikket og kjenne at også dette skal gå over, at jeg skal klare å komme over dette også. Jeg gleder meg til alle de fine dagene, hvor ting er litt lysere, hvor jeg ler lettere og smiler mer, de dagene hvor det er bare litt lettere å være, eksistere, for jeg veit at det kommer til å bli mange av de kjipe, så jeg velger å fokusere på å glede meg til alle de små og store fine tingene som er med på å gjøre dagene mine litt lettere å bare.. eksistere.

Various Storms & Saints

Det begynner å bli lyst, men jeg sitter der fortsatt. På denne kalde benken i en av Oslos parker. Oslo raser forbi meg. Menneskene er fulle, musikken pumpes ut av utallige utesteder. Men jeg sitter i en park, jeg er helt edru og det er ingen rundt meg, det er stille, eneste som kan høres er byens sus og jeg sitter der å ser på den mørkeblå himmelen som blir lysere og lysere for hvert minutt. Hvor mange ganger har jeg tenkt på hvordan det kom til å bli å få høre det? Å se det? Hvor mange ganger har jeg hatt den samtalen med meg selv, forberedt meg selv på det hele, overtalt meg til at jeg kommer til å overleve det? Hvor mange ganger? Taxiene passerer parken, lysene oppå bilene lyser ikke, de er opptatte. Er du i en av dem nå? Folk spaserer sammen, i armkroken til hverandre, i større grupper, noen helt alene. Man kan fortsatt se stjernene selv om himmelen er snart helt lys. Det går så fort, jeg husker det fra det første året jeg var på festival, på Hovefestivalen, det var i 2009 og jeg var atten, skulle fylle nitten og jeg satt der i nesten alle klærne jeg hadde med meg, tjukk hettegenser, tynn genser under, strømpebukse, joggebukse, sovepose over det hele og jeg satt der utenfor teltet vårt i hagestolen vi hadde stjålet av naboen som aldri var hjemme uansett, jeg holdt en øl som nå var kald, vi hadde aldri kald øl, bare om nettene var ølen kald og det var kanskje to, tre andre der som satt akkurat som meg, noen hadde sovnet i teltet, noen var forsvunnet i en annen camp og andre skravlet med hese stemmer etter alt for mye øl og konserter, og det var mørkt det ene sekundet og neste gang jeg ser rundt meg er det nesten helt lyst, og akkurat sånn er det der jeg sitter i parken denne lørdagsnatten som nå er søndagsmorgen, jeg har ikke flere lag med klær på meg, jeg har ingen bokseøl i hånda, det finnes ingen festivalbånd rundt hånda mi, ingen sovepose, kun en tynntynn strømpebukse, skjørt og en tynn sommerjakke, men jeg kjenner ikke kulden, enda det er nest siste dagen i mai og det er kaldt, jeg ser bare opp på himmelen som blir lysere og lysere og blir jeg der lenger kan jeg kanskje gå det siste stykket hjem med solstrålene skinnende mot det blå håret mitt. Hvor mange ganger har jeg ikke sett dette for meg? Jeg trodde alltid at det kom til å føles ut som om jeg dør på innsiden, som om alle innvollene mine blir revet ut og at jeg kommer til å få en enorm lyst til å løpe, jeg har sett for meg at jeg går rolig først, men så, så løper jeg, jeg løper og løper og løper og løper, helt til jeg ikke veit hvor jeg er lenger, helt til jeg har klart å løpe fra det hele, men jeg gjør ikke det. Jeg går sakte, jeg kan ikke huske sist gang jeg gikk så sakte, men jeg tenkte ikke over det når jeg satte den ene foten foran den andre, jeg tenkte ikke på noe, alt var helt blankt og til slutt kom jeg til denne benken som jeg valgte å sette meg ned på, for jeg kunne høre fuglene kvitre i trærne rundt i parken og lukte syrinene. Å det føles ikke ut som om jeg dør, det føles ikke ut som om innvollene mine blir revet ut og jeg ønsker ikke å løpe. Jeg ønsker å bli, så jeg sitter der, jeg sitter der og føler ingen verdens ting. Tårene presser ikke på, følelsene står på sted i hvil. Hvor mange timer sitter jeg på denne benken? Hvor mange timer siden er det jeg sluttet å føle noe? Jeg ser på klokken og den er halv seks. Sola har såvidt begynt å titte frem. Verden er badet i varmt gult lys og til slutt så reiser jeg meg. Kroppen er stiv og den gjør vondt. Gatene er tomme. De i taxiene er hjemme nå, hjemme hos andre. De som gikk arm i arm, ligger nå å sover, mens den ene holder rundt den andre. Taxiene har vært på vei hjem selv i noen timer nå og kanskje har de kommet hjem til familiene sine, til hunden som står å venter ved døra, de tomme leilighetene. Jeg går i en gate jeg ikke aner navnet på, men jeg veit veien hjem. Tanken slår meg; hvor mye jeg hadde hata at jeg gikk aleine her. Jeg kjenner det er godt å gå alene der jeg ikke burde gå alene og jeg går sakte, ser på den tomme byen, som aldri er tom, og til slutt så kommer jeg til porten, tallet to ruver over hodet på meg når jeg låser meg inn, jeg kommer inn i bakgården hvor fuglene kvitrer høyt og det er da jeg kjenner det, at det velter opp i meg og jeg løper til inngangsdøra nede, sliter med nøklene, låser meg inn, løper opp trappene, låser opp døra mi og løper inn i leiligheten, jeg tar ikke av jeg skoene, jeg henger ikke fra jeg vesken eller jakka, jeg bøyer meg inne ned for å klappe katten som står forskrekket å ser på meg, jeg løper inn på badet, kaster meg over doen og spyr, jeg spyr opp alt jeg eier og har og enda litt til og det er da jeg kjenner det, det er da jeg kjenner hvordan det føles ut som om jeg skal dø, som om innvollene mine blir revet ut av jeg og det er først når jeg ikke har mer å spy opp at jeg setter meg inntil veggen og griner.







/ Tittel: Florence + the Machine - Various Storms & Saints

Jeg leser om jenter som prøver å klare det, oppfylle drømmene, om jenter som allerede har klart det. Uansett hvilken blogg som skriver om det, bok jeg leser, om hvordan de kom dit de er eller hva de gjør akkurat nå for å komme dit en dag, så finner jeg aldri svaret på mitt spørsmål. Hvor skal jeg starte og hva velger jeg? Det smarte, praktiske valget som gjør at jeg kan søke rett i jobb? Eller det som kan gi meg kompetanse til å en dag gjøre at jeg kan jobbe med noe jeg virkelig ønsker? Uansett hvilken personer jeg prater med så får jeg de samme svarene som ikke er direkte svar på mine spørsmål. Så jeg sitter heller her og leser om jenter som har klart det, i kreative jobber, som skribenter, kunstnere, som driter seg ut på veien, snubler med trynet først og får grus i kjeften, de som klatrer opp, jobber så blod og svette spruter, jeg leser om disse jentene på veien deres, mens jeg spiser knekkebrød med leverpostei på og drikker det sorte fra den sorte koppen. Jeg setter på spillelista som jeg fyller med flere og flere sanger, mens jeg sitter i senga og spiser angstdempende piller. Jeg leser bøker hvor jeg tenker etterpå; "Dette kunne jeg også gjort. Hvorfor gjør jeg det ikke?". Men disse tankene tenker jeg tusen ganger dagen, så jeg setter på en ny sang, blar over til neste side, drikker bringebærsaft. Jeg kler på meg, går ut, drikker øl med venner og kjenner at jeg ikke har behovet for å smile, enda jeg har det koselig. "Er det på grunn av den meldinga?". Nei. Jeg tror ikke det. Jeg tror det er fordi jeg har for mange samtaler i hodet mitt om dagen, gamle minner som surrer, vonde ting jeg aldri har fått ut, ting jeg aldri har prata med noen om, som jeg ikke kan prate med noen om og enda jeg har bedt om hjelp har jeg fortsatt ikke fått noen samtale med psykolog, så jeg sitter her å funderer på om folk må ta livet av seg, eller forsøke, for i det hele tatt få hjelp, for hva hjelper det vel for meg og alle andre som må vente i flere måneder på hjelp, når vi kanskje har brukt år på å tørre, bli klare til å si at vi trenger hjelp, å innrømme det og ønske det? Hvor mange er det som tar livet sitt i denne uendelig køen? Hvor mange mister vi fordi vi må vente så lenge at vi til slutt faller over kanten som hele tiden er der? Det er derfor jeg ikke føler for å smile om dagen, fordi systemet er fucked og jeg er sint og jeg har det ikke fint, så jeg tar en pille av Buspiron og tar på meg sminka og går ut døra, mens jeg funderer på hva som egentlig skjer om du drikker alkohol mens du går på dette, for det står at du ikke skal gjøre det, men ikke hva som kommer til å skjer. La oss finne det ut. Jeg har en time med de fineste psykologene i byen over et par halvlitere.

Jeg hører på "Det går mot lysere tider, snøen smelter og hundebæsjen på fortauet kommer til syne"-spillelista mi. Det er The National, Thåström og de hjerteskjærende sangene til Biffy som jeg har dratt frem fra arkivet. For det mørke, triste, melankolske varmer hjertet mitt om dagen. Alt jeg vil er å høre på denne lista, om igjen og om igjen, sittende, liggende i senga, med bøker og Pinterest og Friendsepisoder på tv'en. Jeg vil bare gå i hi i senga mi og høre på musikk og ikke prate med noen på en stund. For det er så mange tanker og de tar så stor plass at det ikke er plass til noen andre og jeg tenker mye på hva jeg vil gjøre med livet mitt om dagen, for jeg aner aner aner aner ikke hva jeg vil, enda jeg vil så mye, alt for mye. Jeg tenker på at jeg burde rydde snart, enda jeg bruker fritiden min til å lese, skrive, se på alt for mye Netflix, drikke alt for mye øl, spise alt for mye mat ute som jeg egentlig ikke har råd til. Jeg tenker på at jeg aldri burde ha sendt den meldingen, seks om morgenen på lørdagen. At jeg ikke burde ha den hårfargen jeg har, blå, når jeg er introvert som jeg er og ikke glad i at alle tar på meg på fest og insisterer på å dytte på hodet ditt, dra i håret ditt, for å vise det frem til ytterligere enda flere mennesker, så du låser deg inn på do, du drikker ølen din i hjørnet og ser på alle de andre på festen, mange av dem har du ikke sett på flere år, du veit hvem de fleste er og han som har stirret på deg før og ikke turt å snakke med deg, stirrer på deg nå og våger heller ikke å snakke med deg denne gangen, så du går bort, sier hei og dere begynner å prate om at det må være så praktisk å være så lav som jeg er, fordi det er skråtak og jeg kan stå komfortabel under det skrå taket og jeg prater om at, joda, det er veldig praktisk, men ikke alltid og legger ut om en historie sist gang du var ute å fløy og at da du skulle ta ned sekken din så fikk du ikke bagasjelokket ned igjen, fordi du ikke rakk opp og jeg viser det med å late som om jeg prøver å klatre opp på flysetet, fordi det var det jeg måtte gjøre og jeg hang i lokket, og han ler og smiler, flere ler og smiler, men det rikka seg ikke og jeg ga meg ikke, helt til en amerikaner insisterte høflig på å hjelpe meg og jeg takket ja, og han ler av meg, jeg føler meg sjarmerende, C kommer bort og ler av den samme historien og jeg drikker av ølen min og ser på folka rundt meg og jeg innser at det ikke er noe mer å hente her, jeg har gjort og sagt og hatt det så gøy som mulig i løpet av kvelden og det er på tide å dra hjem, det er ikke så mange igjen uansett nå, det er seint og jeg er full og jeg vil hjem til senga og se på Friends til jeg sovner og jeg kommer nok til å gråte litt, gråte over noen episoder, gråte litt over ting jeg skulle ønske var annerledes og så skal jeg sovne og våkne og sende en melding tidlig lørdag morgen og jeg skal ikke få svar og jeg skal overse mobilen min resten av helga, uka, måneden, året, livet, og mens jeg overser mobilen og alt og alle, ligger jeg i fosterstilling i senga, med en pus rett ved siden av meg, med bøker stabla ved siden av senga og med kaffekopp i vinduskarmen. Jeg kommer snart ut av hiet mitt, jeg lover, jeg må bare høre litt mer på The National og Biffy og Thåström og Lykke Li og Sigur Rós og alle de andre som kommer med på lista og jeg skal være litt trist, litt varm i hjertet og litt melankolsk, for dette er slutten (på vinteren) og det går mot lysere tider, snøen smelter og hundebæsjen på fortauet kommer til syne.

Når de fikk beskjeden, så de på hverandre og blikket deres fortalte det samme: Å, nei. De sa ikke stort, de bare studerte deg og ventet på din reaksjon. De ventet egentlig på å se deg bryte sammen. Da du ikke ga dem noen reaksjon i det hele tatt, tittet de litt usikkert på hverandre. Du plukket opp menyen og gransket den. "Jaja, fuck it.", sa du og trakk på skuldrene. Som om det var ingenting. For det var ingenting, ikke nå lenger. "Hva skal vi spise i dag da, dere?". De tok seg selv i det, de plukket opp menyen selv og begynte å se på den så smått, selv om de fortsatte å sendte deg kjappe blikk, litt sånn for å se om du ikke raknet mens de var uoppmerksomme, mens blikket deres var rettet en annen vei. Å du sa ingenting på dette, på blikkene deres, den anspente situasjonen, blikkene de sendte hverandre som spurte "Når skal denne fine fasaden som er henne, falle sammen?". Men du gjorde ingen av delene. Det hadde kommet noen sinte tårer når du hadde lest ordene, når du leste meldingen. Det hadde kommet en foss av følelser og du hadde måtte sitte der, på jobb, snakkende med kunder, med gråten i halsen og stille tårer som rant ned kinnene, uten noen mulighet til å gråte ut i fred. Men tårene hadde ikke rent lenge, de hadde stoppet opp, for sinnet som bygget seg opp i deg hadde stoppet tårene. Det var ingenting å være lei seg over, det var mye å være forbanna for. Så du valgte å la sinnet overvelde deg. Du lot det fylle deg. Ta deg. Den deilige, berusende, overvinnende følelsen av sinne. Den som tar bort sorgen, som tar bort smerten og etterlater styrke og uovervinnelighet. Sinnet som får deg til å føle deg sterkere enn noen gang, friere og forbanna. Åh, det er så deilig å være forbanna noen ganger. Så du var ikke lei deg der du satt med menyen i hendene. Du var sliten, du var lei, men du var ikke lei deg, du var ikke såra, du var bare forbanna, forbanna og ferdig, ferdig med hele driten. Så du sa ingenting på de bekymrede minene til vennene mine. Det var dette de hadde fryktet hele tiden, de hadde fryktet at du skulle gå opp i liningen, at dette ville knuse deg enda en gang. For de hadde sett hvordan du har hatt det siste året. De så hvordan du sakte, men sikkert forsvant for deg selv og alle andre i fjor høst, da du fikk skrevet ut resepter på angstdempende medisiner og antidepressiva. De hadde sett deg slite og de hatet det. De hadde ikke kunnet gjøre noe, ikke noe annet enn å bare være der for deg, være der og ikke gjøre noe som helst. For de kunne ikke ta bort sorgen i hjertet ditt, de kunne ikke fylle opp det mørke hullet som hadde fått feste i brystet ditt. De kunne ikke fjerne noe av det og derfor hatet de det hele mer enn noen andre. De visste ikke om det var på grunn av det knuste hjertet, men de valgte å hate han litt ekstra for det, for å ha kommet inn i livet hennes og forlate henne ødelagt. De visste ikke om det var noe mer, men det var det de hadde å holde fast ved. Men tiden gikk og du begynte å smile oftere. Latteren din begynte å virke hel igjen, den var varm og den var hjertelig. Øynene dine fikk tilbake glimtet og snart fikk de vite at du hadde sluttet på alle medisinene legen hadde skrevet ut til deg og at du følte deg bedre enn på evigheter. De så hvordan du igjen bygget deg selv opp igjen fra mørket, de så hvordan du hadde kjempet i et halvt år for så å klare å dra deg opp av det hølet du hadde falt ned i. Å det var ingenting som gledet dem mer. De hørte latteren din like ofte som før, de så deg smile akkurat sånn du hadde gjort før og de innså at du hadde klart det. Du var nå ute av det og det hele skulle bare bli enda bedre fremover. Og så kom ham tilbake og de alle holdt pusten. De stolte på at du kunne ta egne valg for deg selv og at du var smart nok til å vite hva du dreiv med, men allikevel holdt de alle pusten. For du var lykkelig for første gang på evigheter og ingen visste om ham kom til å ta det vekk denne gangen også. Så når dere satt rundt dette bordet i Storgata 9 og de hadde fått beskjeden, slapp de ikke pusten de hadde holdt så lenge, de bare ventet. Fuck. De sto klare til å ta deg imot, de sto klare til å se deg falle tilbake til mørket og de fortsatte å holde pusten litt til. De sendte deg blikk over menyen, de tittet på deg, gransket deg, mens dere satt der og spiste. De veide alle ordene dine, de lyttet til signaler fra deg, men de kunne ikke finne noe spesielt. Det eneste de kunne se var sinne. Du var forbanna og ferdig. Ettersom dagen gikk senket skuldrene deres seg, litt etter litt. De tenkte mindre og mindre på det. De sluttet litt etter litt å granske deg med bekymrede blikk ettersom de så at det faktisk gikk bra med deg. Å du lot dem bli overbevist i sitt eget tempo. Du veit at uansett hvor mye du hadde fortalt dem at det gikk fint, så hadde de ikke trodd på deg før de så det selv. Å du tenkte at det skal de få se. De skal få se at du klarer deg bra, at du har det fint. At du for første gang er fri fra noe som har tynget deg ned ganske så lenge. Du er fri og du er forbanna og du er klar til å ta på deg hele jævla verden. Alt dette skal de få se i sitt eget tempo, de skal få den tiden de trenger på å bli overbevist om at du har det bra. For de bryr seg bare så utrolig om deg og de ville gjort hva som helst for at du skal ha det bra, det er alt de vil og det er alt du vil for dem. Derfor lar du dem titte bekymret på deg, derfor lar du dem granske deg så lenge de føler at de trenger det. For før de vet ordet av det går de hjem og hjemme venter det en kjære som lurer på hvordan det står til med deg, hvordan det går med deg, og da vil hun svare; "Veit du.. Jeg tror faktisk hun har det fint. Det ser ut til at hun har det bra". 

/

Dere er verdens fineste, hver og en av dere, på så utrolig forskjellige måter <3

Fem dager / Fire dager

For bare fem dager siden så skinte sola, men jeg kunne se skyene i horisonten, men det var fortsatt varmt. Såpass varmt at jeg valgte å legge vekk tankene, frykten som boblet inni meg. Jeg valgte å drukne det med troen, den troen jeg alltid har hatt, på oss, på deg og på meg. Jeg valgte å drepe frykten med det brennende håpet jeg alltid har hatt for oss, håpet og troen som i skjønn forening blir til en kamplyst som en okse. For bare fem dager siden skreiv jeg et langt innlegg om å kjempe for det man tror på, det man virkelig har troen på, det som får hjertet til å banke fortere, det som får hjertet til å hoppe over ett slag. For så lenge det er en mulighet til at det kan være riktig, så mener jeg at det er verdt det, det er verdt det å kjempe for, det er verdt det å kjempe med nebb og klør. For det er det jeg gjør, jeg kjemper, hver dag og alle dager som måtte komme. For bare fem dager siden var jeg klar som aldri før for å kjempe, for å gi alt jeg måtte gi.





For bare fire dager siden ble alt blåst vekk. Teppet under føttene mine ble revet vekk og med det forsvant alt annet også, sammen med meg ble verden snudd på hodet og når jeg landet med ett brak kjente jeg meg ikke lenger igjen i verdenen jeg befant meg i. Det var da fjell ble knust og da hav tørket ut. For fire dager siden var du ikke lenger min og jeg ikke lenger din. For fire dager, fire utrolig lange dager siden mistet jeg det jeg var aller mest glad for å ha, deg. Nå har jeg bare meg selv og det er ikke nok.


For bare fem dager siden hadde jeg alt / For bare fire dager siden hadde jeg ingenting

En for alle, alle for en

Jeg føler meg litt flink, på tross av alt som har skjedd. Når ting går til helvete har jeg som regel en tendens til å bare dø. Innvendig og utvendig. Men denne gangen har jeg tatt opp kampen selv. Jeg har grått slik at øynene har vært så hovne at jeg nesten ikke kjente igjen meg selv. Det har vært snørr og masse, masse gørr. Det har vært hes stemme etter skriking og roping. Det har vært knuste hjerter og brennende hoder. Men jeg har også ledd, masse. Jeg er så heldig at når først livet går til helvete så har jeg, om ikke bare noen få, men absolutt fantastiske mennesker rundt meg. Familie som støtter opp og blir sint med meg. Venner som tar meg imot når jeg faller og drar meg opp på beina igjen, og holder meg der, til jeg atter en gang klarer å gå selv, stødig. Det har vært alkohol, jentekveld og kompiskveld. Venninne som dukker opp dagen etter uten å spørre med to andre fininger, bare fordi hun visste at jeg trengte noen rundt meg. Og med en flaske sprit. Selvfølgelig med en flaske sprit. Jeg har hatt en pusekatt som har skjønt at a'mor ikke har hatt det så bra denne uka, så han har sovet inntil meg eller ved siden av meg, hver eneste natt. Og når det stormer på det verste, da har jeg klart å holde meg oppe, noenlunde stødig, med god hjelp av sterke mennesker i ryggen.

Det er ingen kur for kjærlighetssorg eller knuste hjerter. Man må bare la tiden vandre og la tiden ta med seg de vondeste følelsene. La tiden slipe ned de spisse kantene. Det er mye som hjelper i mellomtiden. Familie og venner. Venner som dukker opp, som holder rundt en. Som får en til å ikke være ensom. Som drikker med deg og prater dritt med meg. Som får deg til å le. Av hele ditt hjerte, og som ler sammen med deg. Som er der med deg langt ut i natten. For det er natten som er verst i begynnelsen. Da du er alene og har mer en nok av tid til å huske alt det vonde. Sengeplassen som er tom. Ensomheten som kommer snikende. Venner som lager mat til deg, for du har ikke spist på nesten en uke. De verner om deg, de passer på deg. De er der til du klarer å gå igjen på egenhånd. Når du selv begynner å huske måltider og kjenne sulten i magen. Når du ikke lenger ligger å vrir deg ut i natten, men sovner på kanskje ikke første, men andre forsøk. Når du ikke lenger tenker på han når du står opp om morgenen. Ett skritt av gangen. Museskritt. I mellomtiden hjelper det å krydre dagene med fine folk, tv-serier og heite mannfolk. Det er da man spiser den ekstra sjokoladeplata man ellers ikke unner seg. Det er da man tar på seg leppestiften man ikke egentlig er komfortabel med å gå med. Det er da man farger håret, lakker neglene og har på seg den fineste kjolen. Så går man ut der, ut i verden.. og håper at du ikke vakler i dag. Du setter den ene foten fremfor den andre, og går videre.

Jeg leter etter fortellinger som stikker ekstra i hjertet. Blogger, bøker. Jeg trenger å vite at det går bra til slutt. At man overlever. At folk har opplevd det samme, eller verre, og at de overlever. Det trenger å gjøre vondt, men jeg trenger å vite at det er et lys i enden av tunnelen. At selvom jeg ligger alene i mørket, så klarer jeg å reise meg igjen. For det er det noe jeg ikke vet akkurat nå. Akkurat nå vet jeg ikke opp fra ned. Rett fra galt. Tårer fra snørr. Jeg er klar for å legge meg ned og aldri reise meg igjen. Det er tåpelig av meg, jeg vet det. Man må jo alltid det til slutt. Reise seg. Jeg kan ikke gjemme meg under dyna og håpe at smerten tar livet av meg. Det hadde vært så godt. En pause. Et totalt mørke. Stillhet. For det er det som er det verste. Den intense smerten som alltid er tilstede. Den som aldri gir seg. Ikke før om lang, lang tid. Etter at jeg har drukket alt for mange øl og vodka battery eller rom og cola. Når jeg føler meg fin og sårbar. Når jeg danser med hendene over hodet og noens armer finner livet mitt. Som holder rundt meg. Som jeg kan kline meg. Som jeg aldri ser igjen, eller som jeg kommer til å tenke på i lang tid. Det er meg, alkohol og mørket. Det sluker meg og gjør meg hel. Vi er ett og vi har et hat/elsk forhold. Og vi hater det. Og vi elsker det. Vi svinger oss i mørkets lianer og hyler ut i natten. Du er fri. Du ville ikke være fri. Tårene renner og du er ensom. Men du er fri. Fri som fuglen. Og alt du vil er at han skal ta fra deg denne friheten.

(foto: linket til kildene)