Jeg føler meg som en hodeløs høne. Løper løpsk rundt, hva jeg løper etter vet jeg ikke, en trygg havn, et trygt fang. Jeg løper og løper, pulsen går i hundre. Tankene snurrer seg sammen til en grøt jeg ikke lenger klarer å dra fra hverandre.  Om nettene hender det jeg gråter i armene til en fin en. "Jeg er så sliten", prøver jeg å unnskylde meg med. Han lar meg gråte ut. Holder rundt meg, stryker meg over ryggen til jeg sovner, utmattet. Eller så sovner jeg alene, i fosterstilling, i sengen jeg nå sover alene i. Jeg prøver å huske når det hele begynte, men det har kanskje vært sånn her i hele år, når jeg virkelig tenker over, kjenner etter, tenker tilbake, januar, februar, mars, april, mai, juni og så pang. Hele året har vært et magesår som har vokst seg større og det blir ikke borte. Det har begynt å spise seg oppover. Det har nådd hjernen, hodet. Det spiser seg inn i hjernen og kortslutter den. De enkleste oppgavene er plutselig vanskelig. Nei, stryk det. Det er umulig.

Men jeg løper jo ikke rundt. Alt dette foregår inne i hodet mitt. Inne i kroppen min. Egentlig beveger jeg meg lite. Det har blitt skummelt å gå ut døra igjen. Det er som om jeg har blitt revet tilbake til videregående, da jeg ikke visste hva dette var, hvorfor jeg ikke turte å gå ut, dra på skolen, hvorfor jeg ble så sint når folk kalte meg lat, for jeg er jo ikke det, var jo ikke det, det er ikke mitt valg, det er hodet mitt, som stopper kroppen min, som lammer alt og som gjør den enkleste ting titusenganger vanskeligere. Jeg har blitt fengslet fast til min egen sofa, seng. Jeg koker opp gamle fryste grønnsaker fra fryseren, finner litt spaghetti, litt pastaskruer, koker alt sammen til noe spiselig, kliner på med litt ketchup, fordi jeg tør ikke å gå ut på butikken. Jeg tør, men det gjør så vondt. Det er så grusomt.  Det gjør fysisk vondt i kroppen å gå over terskelen. Så jeg lar heller være. Jeg kan leve lenge på de rare, ymse tingene jeg har i skapet, i kjøleskapet, fryseren. Alt for å slippe å bli sett. For det er det jeg frykter, jeg frykter blikkene til folk. Å bli sett. Det bunner nok i den eksistensielle krisen jeg alltid har hatt; Jeg har ikke lyst til å eksistere. Blir man sett, så eksisterer man også. Blikkene minner meg på at de ser meg. Jeg eksisterer. Angsten min eksisterer. Smerten min eksisterer. Arrene på innsiden eksisterer. Jeg eksisterer. Og alt jeg vil er å slippe. 

Jeg skriver nå

"Hva skjer med skrivinga? Du har ikke skrevet noe på evigheter". Spørsmålet jeg har ventet på å få. Der kom det. Jeg har flytta. Fra Heimdalsgata til Storgata. Fire minutter unna å gå. To minutter unna å kjøre. Eskene som har blitt pakket ned er blitt pakket opp. Noen har blitt satt bort i boden. Enkelte søppelsekker har ikke blitt pakket ut, men blitt stappet inn i skap som jeg har lukket igjen og glemt. Bøker er satt dobbelt inn i bokhyllene. Det er ingen system på dem lenger. Jeg måtte bare få dem opp fra eskene for å få plass på gulvet. Samme med DVD'ene og alle seriene mine. Det er en bokhylle jeg ikke har montert tilbake igjen, men det kan vente. Jeg har flyttet, men jeg har ikke pakket helt ut enda. Det er som om jeg ikke har vendt med til at det er her jeg skal bo nå. Det er som om jeg ikke skjønner at dette er mitt nye hjem. Men kommer jeg til å kalle dette et hjem? Blir Storgata den nye gata mi? Vil jeg en dag, når jeg flytter igjen, se tilbake på dette stedet og savne denne leiligheten på samme måte som jeg savner hjemmet mitt i Heimdalsgata?

Når jeg sitter på 31-bussen på vei opp til Tonsenhagen eller til legen min som er rett ovenfor gamleleiligheten, titter jeg alltid opp. Hun nye som har flyttet inn har plassert blomster i vinduene. Jeg kan se en lampe der inne, ikke den firkantete som står på gulvet, den som tilhører leiligheten, men en annen. Hva har hun puttet inn i gullramma med gitarholderen i midten? Hun nye er nok ikke en som putter en blodig plastikkøks opp der. Hun er nok heller ikke en som har piratflagg på veggen eller stjelt sparkesykkel i gangen sin. Kanskje hun er en sånn som klarer å holde liv i plantene sine. En sånn person som kjøper fine tullipaner eller roser i grønnsaksbutikken under. Kutter dem riktig, setter dem i en fin vase og plasserer dem på spisebordet. Kanskje hun trener på Sats som ligger i gata ved siden av. Om morgenene lager hun sikkert havregrøt og leser morgenavisen. Studerer hun? Jobber hun? Ser hun på denne rare leiligheten hun nå bor i, som et hjem? Et slikt hjem som det jeg hadde der?

Det tok meg tre og en halv uke før jeg klarte å skaffe meg det inkluderte internettet som følger med i leien. Dagene har gått i sakte film. Jeg har brutt sammen av stress, av vondt og vonde tanker. Jeg har satt meg ned i den nye dusjen store dusjen, som jeg faktisk kan sette meg ned i, og grått og grått, mens jeg har latt vannet renne varmt over meg, som i et håp om å vaske vekk smerten. Jeg har sittet på kjøkkengulvet med Seigmen på full guffe og en hel haug med angstpiller ved siden av meg, mens jeg har freaket helt ut. Jeg har kranglet og vært teit. Jeg har fått angstanfall på det som er den nye nærbutikken min. Jeg har slått i veggen fordi jeg har vært så sint, så fortvilt, så forbanna på alt, så redd. Jeg har for første gang på evigheter tenkt at jeg vil dø igjen, at jeg ikke orker mer, nok en gang. Jeg har innsett at det jeg har fryktet hele tiden har skjedd, jeg har blitt deprimert igjen og angsten er tilbake for fullt. Jeg har innsett at jeg må sende mailene til listen med psykologer og prøve å få meg en ny en så fort som mulig. Jeg har ligget og grått i senga en natt og fortalt deg når du lurte på hva det var som var i veien, at jeg er deprimert igjen, at angsten er tilbake og at jeg er redd for alt det vil si, alt det kan ødelegge, for meg, mellom oss, at jeg ikke vil at det skal gå utover deg, og du som da la armene dine rundt meg, sa at du var der for meg og om det var noe du kunne gjøre for meg, så kom du til å gjøre det og at det nesten måtte være opp til deg selv å velge om du ville holde ut eller ikke og det ville du, det var ikke opp til meg å bestemme.

Jeg har ikke skrevet på evigheter fordi jeg har flyttet fra hjemmet mitt til et nytt sted jeg håperhåperhåper jeg kommer til å se på som et hjem en dag. Jeg har ikke skrevet fordi jeg har hatt angstanfall flere ganger i løpet av disse tre, fire ukene, enn hva jeg har hatt i løpet av de siste årene. Jeg har vært opptatt med å prøve å puste, roe ned det bankende hjertet som bare banker fortere og forere, som et fuglehjerte, der inne i brystet. Jeg har vært opptatt med å roe ned en liten pusekatt som hatet å flytte mer enn meg og som har vært så redd og fra seg at han ikke turte de første dagene å komme ut fra under dyna mi og jeg har ligget ved siden av han, helt rolig, sakte og rolig kost han, vist han at jeg er rolig så da er det helt trykt og til slutt turte han å komme frem og dag nummer to så spiste og drakk han for første gang siden vi flyttet inn, mens nå ligger han utstrakt på sofaen som det slaktet han er og han begynner å finne roen. Ulikt meg. For jeg har vært opptatt med å ikke få panikk hele tiden, opptatt med å prøve å finne et holdepunkt jeg kan holde meg fast i, mens bølgene bruser og farer videre rundt meg og når jeg klarer å åpne øynene, når jeg kan slippe taket, da skal jeg skrive, jeg skal skrive, lese, skrive enda mer. Jeg har vært opptatt med å flytte, prøve å være en dugende kjæreste, være en person som er bra nok, og vært opptatt med å bare puste og overleve, så jeg har ikke skrevet. Men jeg skriver nå. 

Jeg er så sliten. Kroppen henger ikke med. Hodet snurrer. Jeg har vært sykemeldt siden januar og ingen vet hvor lenge jeg kommer til å fortsette med å være det. Det er hodet. Det snurrer sånn. Selv når jeg sitter stille i sofaen, liggende i fosterstilling, så føles det ut som om jeg er ute i en liten robåt i høy sjø og det er ingenting som hjelper, annet enn å sove og slappe av og prøve å ikke pushe meg selv alt for mye, noe jeg enkelte dager gjør, for jeg er lei av å være hjemme på sofaen, jeg kjenner at jeg begynner å bli smått deprimert igjen, men jeg har vært her før og jeg vet hva som hjelper, jeg kjemper mot mørket jeg kjenner komme sigende, snikende, denne angsten som blir verre og verre, så jeg pusher meg selv kanskje litt for mye, jeg går ut døra, jeg er sosial, jeg gjør ting jeg ikke burde gjøre, men det er depresjon eller å være syk og være syk skal jeg alltids takle, men jeg er lei av å ha et hode som mener at verden snurrer når den egentlig ikke gjør det, alt er i bevegelse, men det får da være grenser, så jeg tar på meg skoene, jakka, skjerfet og går ut, jeg drikker øl med fine folk, jeg ler, lar alkoholen gjøre meg svimmel på en annen måte, plutselig er det ikke så rart at jeg sjangler lenger og jeg ler og har det fint i noen timer, selv om kroppen min vil ligge i fosterstilling på sofaen, så blir jeg sittende, jeg kjøper meg en øl til, og hele tiden har jeg en som holder rundt meg og spør meg hvordan jeg har det, hvordan det går og jeg sier bra, at det går greit, for jeg har det bra, jeg har det veldig bra, jeg har bare en kropp som ikke har det så bra og så går jeg hjem etter mange timer, vi går hjem til meg og jeg legger meg tilbake på sofaen i fosterstillingen min og han brer dyna over meg og når jeg kort tid etter sovner der jeg ligger, tar han meg forsiktig på skulderen, varsomt vekker han meg og han spør meg forsiktig om vi ikke skal gå å legge oss og jeg ser opp på han og smiler, nikker, at joda, la oss gjøre det og så flytter vi oss til senga og han holder rundt meg, selv når jeg ligger å skjelver, selv om kroppen min er vond og sår og hodet får taket til å spinne, så holder han rundt meg, nesten som om han prøver å være et anker og at han prøver å holde meg fast, roe ned hodet som tror verden spinner fortere enn hva den gjør og det funker litt, for uansett hvor mye verden måtte snurre og hodet mitt måtte tulle, når jeg ser på han og han ser på meg så saktner alt annet ned og stopper helt opp

Det er alt for mange mennesker her som ikke bryr seg om hvem du er

De prater om at tiltakene som er satt inn ikke fungerer og at de ikke veit hvorfor folk dropper ut av skolen. Hvorfor de ikke klarer å fullføre. Hvorfor vi ikke klarer å fullføre. De sitter å river seg i håret,  disse byråkratifolkene med sitt gråe hår, med dressjakkene og utallige dager bak skolebenken. De har brukt uendelig mye penger over alt for mange år og ingen resultater. Frafallet er fortsatt stort. Og jeg veit ikke hvorfor andre ikke klarte å fullføre skolen, hvorfor folk den dag i dag ikke makter å fullføre. Jeg veit ikke grunnen til hvorfor du skulket så mye og en dag ble borte fra klasserommet. Jeg veit ikke hva som gjorde og som fortsatt gjør at så mange ikke makter en skolehverdag, enda jeg kan forestille meg mange forskjellige grunner. Det eneste jeg veit er hvorfor jeg såvidt klarte å fullføre ungdomskolen og hvorfor jeg ikke klarte å fullføre videregående. Jeg tror grunnene er like mange som menneskene, om ikke enda flere. Mobbing, psykiske problemer, problemer i hjemmet, ingen venner, dårlig miljø i klassen.. Kanskje alt dette og enda mer på en og samme gang.

For meg er det ikke et spørsmål om hvorfor jeg såvidt klarte å fullføre ungdomskolen eller hvorfor jeg ikke klarte å fullføre videregående. Hvorfor er det ingen som spør meg hvordan jeg i alle dager holdt ut så lenge? Hvor er min klapp på skulderen? Min "Bra jobba!"? Hvorfor er det ingen som viser forståelsen for at jeg holdt ut så lenge jeg gjorde og gir meg skryt for styrken dette krevde?

Hvor mange selvmordsbrev har jeg skrevet i løpet av livet? Hvor mange ganger har jeg blitt hjemme fordi jeg ikke makter å gå over dørstokken for så å bli sett av mennesker rundt meg? Hvor mange ganger har jeg ikke blitt sett av de voksne rundt meg? Hvor mange ganger har jeg bedt om hjelp, for så å ikke få det? Hvor mange andre er det som meg der ute? 

Aldri ble jeg sett av de voksne rundt meg, enda tegnene ble bare tydeligere og tydeligere ettersom årene gikk og problemene mine ble større og større. Aldri fikk jeg hjelp, selv de gangene jeg ba om det. Alltid ble jeg kalt lat, at jeg måtte skjerpe meg og ta meg sammen. Aldri ble jeg sett og dere blir fortsatt ikke sett. Dere får fortsatt ikke hjelp og problemene deres blir bare større og større, tyngre og tyngre å bære. Hvorfor er det så rart at vi ikke klarer å fullføre?

Jeg ser deg, du som står alene i skolegården og ikke veit hvor du skal gå, for du har ingen å være med. Jeg ser deg som tegner på pulten din helt bakerst i klassen, som bare vil høre på musikken din og forsvinne. Jeg ser deg som har så store problemer hjemme at du ikke klarer å fokusere på skolen.  Jeg ser deg som sitter inne på do og gråter, mens de andre er ute i friminuttet. Jeg ser deg som blir kalt for feit, for taper, for homo, for satanist. Jeg ser deg som er så sint at du tror du skal sprekke. Jeg ser deg som ikke makter å gå ut døra om morgenen, du som oftest etterlater en tom pult etter deg. Jeg ser deg, du som ikke blir sett av læreren din, enda det syns på hele deg. Jeg ser deg og dere alle og det er dette vi trenger; Spør oss. Se oss. Hjelp oss.

/ 

Seigmen - Trøst

Jeg leser om jenter som prøver å klare det, oppfylle drømmene, om jenter som allerede har klart det. Uansett hvilken blogg som skriver om det, bok jeg leser, om hvordan de kom dit de er eller hva de gjør akkurat nå for å komme dit en dag, så finner jeg aldri svaret på mitt spørsmål. Hvor skal jeg starte og hva velger jeg? Det smarte, praktiske valget som gjør at jeg kan søke rett i jobb? Eller det som kan gi meg kompetanse til å en dag gjøre at jeg kan jobbe med noe jeg virkelig ønsker? Uansett hvilken personer jeg prater med så får jeg de samme svarene som ikke er direkte svar på mine spørsmål. Så jeg sitter heller her og leser om jenter som har klart det, i kreative jobber, som skribenter, kunstnere, som driter seg ut på veien, snubler med trynet først og får grus i kjeften, de som klatrer opp, jobber så blod og svette spruter, jeg leser om disse jentene på veien deres, mens jeg spiser knekkebrød med leverpostei på og drikker det sorte fra den sorte koppen. Jeg setter på spillelista som jeg fyller med flere og flere sanger, mens jeg sitter i senga og spiser angstdempende piller. Jeg leser bøker hvor jeg tenker etterpå; "Dette kunne jeg også gjort. Hvorfor gjør jeg det ikke?". Men disse tankene tenker jeg tusen ganger dagen, så jeg setter på en ny sang, blar over til neste side, drikker bringebærsaft. Jeg kler på meg, går ut, drikker øl med venner og kjenner at jeg ikke har behovet for å smile, enda jeg har det koselig. "Er det på grunn av den meldinga?". Nei. Jeg tror ikke det. Jeg tror det er fordi jeg har for mange samtaler i hodet mitt om dagen, gamle minner som surrer, vonde ting jeg aldri har fått ut, ting jeg aldri har prata med noen om, som jeg ikke kan prate med noen om og enda jeg har bedt om hjelp har jeg fortsatt ikke fått noen samtale med psykolog, så jeg sitter her å funderer på om folk må ta livet av seg, eller forsøke, for i det hele tatt få hjelp, for hva hjelper det vel for meg og alle andre som må vente i flere måneder på hjelp, når vi kanskje har brukt år på å tørre, bli klare til å si at vi trenger hjelp, å innrømme det og ønske det? Hvor mange er det som tar livet sitt i denne uendelig køen? Hvor mange mister vi fordi vi må vente så lenge at vi til slutt faller over kanten som hele tiden er der? Det er derfor jeg ikke føler for å smile om dagen, fordi systemet er fucked og jeg er sint og jeg har det ikke fint, så jeg tar en pille av Buspiron og tar på meg sminka og går ut døra, mens jeg funderer på hva som egentlig skjer om du drikker alkohol mens du går på dette, for det står at du ikke skal gjøre det, men ikke hva som kommer til å skjer. La oss finne det ut. Jeg har en time med de fineste psykologene i byen over et par halvlitere.

Når det er dager som dette, dager hvor det ikke er noe fint lys ute, ikke noe lys som løfter humøret, som får deg til å ville skrive de vakreste setninger, lyset som får deg til å ville erobre verden eller bare i det hele tatt å gå ut, over dørterskelen og ut i verden. På dager som dette når ting er greit, men egentlig ikke. Når det er tungt å puste, tungt å smile, bare tungt. Slik det har vært i veldig lang tid nå. I så lang tid har jeg hatt en smerte i brystet og den ser ikke ut til å bli mindre. De skarpe kantene er slipt litt ned, så jeg blør ikke lenger for hver tanke som dukker opp, men det gjør vondt fortsatt. Jeg fant noe jeg ville ha og det ønsket ikke det meg. Det gjør vondt. Og det går ikke over. Det varer, det er med meg hver eneste dag, og selv om sola skinner så løfter det bare sløret nok til at jeg klarer å smile, nok til at jeg klarer å kjenne varmen, la den fylle meg, nok til at jeg klarer å kjenne glede og lykke for bare ett øyeblikk, men når sola går ned, når dens stråler ikke lenger treffer ansiktet mitt, legges sløret tilbake over meg. Det gjennomsiktige, gråe sløret som har vært med meg i lang tid nå. Så på dager som dette, hver dag, så prøver jeg å gjøre ting som gjør meg glad og mindre av det som gjør meg trist. Jeg lagde en liste over ting som gjør meg glad og lykkelig og en liste over ting som gjør meg trist og deppa. Jeg skal gjøre mer av den første lista og prøve å gjøre mindre av den siste. For jeg vil ha det bra, men det er bare ikke alltid opp til meg. Så på dager som dette gjør jeg ting på den første lista. Jeg ser på skjeggete karer og fine damer. Jeg hører på musikken som får meg til å smile. Jeg leser bøker som gir meg gåsehud. Jeg går meg en tur. Jeg ligger på sofaen i en ball med katten som er varm og myk. Jeg lager meg tomatsuppe og spiser den til de nyeste episodene av GIRLS. Jeg lager meg kaffe om morgenen og gode frokoster. Jeg skriver, skriver og skriver. Jeg er med vennene som får meg til å le så jeg får vondt i magen. Jeg ler når jeg klarer det. Å midt i alt det gråe, i alt det ufokuserte, så er det små ting som gjør meg glad. Som gjør dagene litt lettere å bære, som presser tankene lenger vekk, som gir meg pauser. Og før jeg vet ordet av det er dagen over og jeg overlevde enda en. Hver dag gjør jeg det og hver dag kommer det en ny en jeg må beseire. Så begrav deg i pelsen til katten, hunden. Ligg inntil brystet til favorittpersonen din. Ta på skjegg om du kan. Les de bøkene som gir deg gåsehud. Lag deg den beste kaffekoppen og ta den til når sola står opp. Se på bilder av skjeggete karer med langt hår og heite tattoverte damer. Ta en øl med noen som får deg til å le. Gled deg over de små gledene i hverdagen. Så skal du se at det gråe sløret blir løftet vekk innimellom og det er lettere å puste, å le, å smile uten at du må gjøre deg til. Så skal du se at midt i alt det gråe og ufokuserte kaoset, så er det små gleder som gjør det hele lettere å bære. Jeg heier på deg. Jeg heier på oss alle. Så la oss klare dette sammen. Heia oss!