Kaos

Enkelte dager, enkelte uker, er mer kaotiske enn andre. Som oftest rår ikke kaoset i hverdagen, stress, vanskelige valg, ja, men kaos, nei. Kaoset er mer brutalt. Kaos trekker opp røttene til trærne, slenger fra seg trærne som tannpirkere. Kaoset jevner ut jorda, knuser alt i sin vei. Kaoset knocker deg ut og i et øyeblikk, i ett sekund henger du vektløst i lufta, alt er i sakte film, du ser alt rundt deg bevege seg så sakte, før du krasjer, faller mot bakken med en styrke som slår ut all luft, som får det til å svartne for deg. Det er kaos. Det som trekker teppet under føttene på deg. Velter hele jævla verden. For så å smile, lene seg tilbake og vente spent på panikken, på kaoset som venter i neste sekund..

En av mine beste kompiser, en jeg ser på som en lillebror tross han er ett år eldre enn meg, en jeg elsker av hele mitt hjerte, prøvde å ende livet sitt natt til tirsdag. En jeg har ventet et helt liv på skulle dø, lå plutselig alvorlig syk på sykehus. En jeg stolte på med alt jeg eier og har knuste tilliten min og knuste hjertet mitt.

Verden ble jevnet med jorda, røttene ble trukket opp.. Kaoset rir gjennom gatene som ville hester. Man vet ikke lenger forskjellen på opp og ned. Alt en vet, er at alt avhenger av hvordan man reagerer nå. Om en velger å la seg rive med strømmen i bølgene, i alt kaoset, få panikk. Eller reise seg og kjempe for alt en er verdt. 

Vidunderlig helt greit

Jeg har nesten ikke skrevet et ord siden siste dagen i november og det er greit, det er godt, for jeg har lov, jeg har skrevet mer enn hva jeg noen gang kanskje har gjort, det føles i hvertfall sånn og jeg har gjort alt annet enn å skrive. Jeg har vasket klær, ryddet stua. Jeg har lest, lest Monstermenneske og hjertet mitt eksploderer og trekker seg sammen og jeg har brettet kanten på sidene hvor det var setninger som satte meg ut, setninger og ord som fikk meg å få vondt og jeg gjør aldri det, uansett hvor fine og bra bøkene måtte være, så bretter jeg aldri eselører i dem, for jeg elsker bøker og jeg tar så godt vare på dem, men i denne boka må jeg det, jeg må merke sidene for å kunne lese dem senere igjen og det er så mange av dem, noen ganger glemmer jeg det, men det er greit, for det er så fint, hele boka er så fin og vond og så fin.

Jeg har vært hjemme i en måned, ikke festet, ikke dratt ut, vært skikkelig asosial, selv om jeg ikke har tenkt over det i det hele tatt. Jeg har avslått å bli med ut, jeg har sett at folk har hatt det gøy og det har vært noen fantasiske kvelder ute og jeg blir bare glad når jeg ser bildene på facebook dagen etter og jeg er ikke redd for å gå glipp av ting lenger. Fobien mot å gå glipp av ting har sluppet taket, jeg kan fortsatt kjenne den, men jeg velger å lytte til kroppen og hjertet og hodet i stedet og de forteller meg at jeg heller vil bli hjemme, lese bok, kose på katt, lage taco og sovne på sofaen før klokka ti. Fordi kroppen er sliten. Hodet er tomt. Jeg trenger hvile, sovne tidlig på sofaen, enda det er helg, enda jeg kan være oppe så lenge jeg vil, så sovner jeg før klokka ti, før klokka ni, med How I Met Your Mother på tv'en som spør om jeg fortsatt ser på etter fire episoder og jeg gjør ikke det, jeg har sovnet og det er helt greit. Jeg trenger å lese magiske ord i magisk fine bøker, under dyna, i sofaen. Jeg trenger å klappe på myk pusepels og begrave hodet mitt i magen på katten, kjenne varmen fra han og høre brumminga som kommer fra et dyp langt inni han. Jeg trenger å sitte oppe å game Dragon Age, jeg trenger å romance Cullen eller Blackwall, å le av Iron Bull og Dorian. Jeg trenger å pusle hjemme, farge håret, pakke julegaver, prate i timesvis på telefonen med M og jeg trenger å være hjemme. Det er vinter og jeg har gått litt i hi og for første gang så blir jeg ikke stressa av dette. Oslo og livet der ute venter på meg og det er helt greit. Alt er helt greit og det er så vindunderlig deilig. Jeg er ikke lei meg om dagen, jeg er ikke angstfull. Jeg er ikke ufattelig glad, jeg er ikke tvers igjennom lykkelig. Og det er så fint. Det er så greit. Det er så vidunderlig greit.

Don't ever doubt your lionheart

Jeg startet sommeren med å grine, med å være helt aleine og miste pusten litt. "Var du sjalu?", spør du og smiler litt lurt, fornøyd. "Jeg var knust", svarte jeg, uten å vike med blikket. Så jeg begynte å løpe. Jeg løp igjennom skogen jeg aldri har løpt igjennom før, jeg løp til jeg såvidt orket å gå hjem igjen, jeg drakk vann fra bekker inne i skogen, for så å sovne på et sekund når jeg kom hjem, hjemme i senga. Og med løpingen kom det en styrke, en oppvåkenhet. Plutselig vokste jeg to meter. Jeg grein ikke lenger hver natt før jeg sovnet. Seine kvelder dro jeg ut for å bade halv elleve på kvelden, helt aleine. Med ønsket om å være alene gikk jeg ut i det iskalde vannet og lot det kjøle meg ned. Med gåsehud på armene og lårene tok jeg den lange bussturen hjem igjen, med Fay, med Florence, med disse bra damene som hjalp meg mer enn venner kunne. På mange måter omfavnet jeg ensomheten jeg hadde blitt tildelt og jeg grep om den. Jeg prøvde ikke å støte den vekk lenger, etterhvert fant jeg styrke i den. Og med denne styrken vokste jeg som et tre i skogen. Jeg strakte greinene mine oppover mot himmelen og lot de grønne bladene bli badet i sollyset. Jeg gravde ned føttene mine, røttene mine, dypt nede i jorda og fikk det stødigste fotfeste man kan drømme om. Ingen kunne felle meg. Ingen kunne få meg til å vakle. Og med denne løpingen, med denne styrken, så kom det en ro. En ro som fylte hele meg og som fikk skjelvingen i kroppen til å stilne. Angsten hadde ikke sjangs lenger. Den vonde, nervøse manifestasjonen i magen var borte, den bankende pulsen var rolig. Hendene mine skalv ikke lenger. Stemmen var stødig og jeg sa alle de ordene jeg har vært så redd for å si, så alt for lenge. Jeg sa "Jeg elsker deg". Jeg fortalte om det vanskeligste. Ryggen var rak og øynene holdt blikket. Jeg var ikke lenger redd for noe. Med denne fryktløsheten, med denne roen i meg, begynte jeg å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Jeg var ikke lenger avhengig av andre for å ha en fin dag. Jeg dro på boksalg og kom ut igjen med bæreposer fulle av literatur. Jeg gikk å spiste alene, drakk kaffe alene, mens jeg bladde igjennom bøkene jeg hadde kjøpt, mens jeg leste avisen, twitra. Jeg dro ut tidlig om morgenen for å ligge i skogen, bade, sole meg. Jeg dro ut for å drikke øl helt aleine, for å se hva som kunne skje. Jeg dro ut på byen en lørdag helt aleine og endte opp med de fineste folka. Jeg er ikke lenger redd for å være alene, alene ute blant folk. For med litt øl og litt guts skjer de rareste og fineste ting. 

På mange måter er det ingen store eventyr å skrive om fra denne sommeren, for meg har denne sommeren vært et eneste stort rom hvor jeg har hatt mulighet til å vokse, bli klokere på meg selv og andre og få det uendelig fint med seg selv. Jeg veit hva jeg vil med livet mitt. Jeg har funnet ut hva jeg vil studere for å kunne jobbe med noe som er perfekt for meg. Jeg er ikke redd for å måtte brenne bruer jeg kanskje må komme til å brenne. Jeg er klar for å avslutte enkelte kapitler, kapitler jeg har lest siste side på ganske så lenge allerede, men aldri fullført. Jeg trenger forandringer og jeg er villig til å gjøre det som trengs for å få dem. Denne sommeren har vært ganske vanskelig, men den har faen meg vært magisk også. Det har vært lange sommernetter og tidlige sommermorgener med høy promille og lure smil. Det har vært trolske skogsturer med kalde tjern. Det har vært kvalitetstid med bestevenn som kom på den beste ideen for å få ut all driten. Det har vært øl med kompis som veit om hemmelige, magiske steder i Oslo. Det har vært dansing halv fire utenfor Rock in med fremmede mennesker. Det har vært festival og øl og Øya. Det har vært så mange fine stunder og jeg hadde det veldig fint i mine tre uker med ferie helt på slutten av sommeren. 

Det er endelig høst. Jeg overlevde sommeren og beina står fortsatt stødig. Bootsa er plassert på beina, de tjukke genserne er funnet frem og skinnjakka er på. Jeg føler meg som meg selv igjen. Med mørket som sakte, men sikkert sniker seg tilbake, tar jeg frem gresskarlysholderne mine og gjør meg klar til mørket, til kortere kvelder. Med avstanden fra i sommer har jeg hatt mulighet til å komme nærmere meg selv, nærmere mange fine folk og nærmere det som er viktig. Mine små eventyr på egenhånd denne sommeren har fortsatt ikke sluttet og mest sannsynlig slutter de heller ikke. Og hvem veit? Med gutset jeg har om dagen, så klarer jeg nok å ramle ut i de rareste av eventyr. Jeg ruver ikke lenger 1.60 over bakken. Nå er jeg 2.60. 

2015, dette lover jeg deg:

Jeg skal drikke alt for mye øl  midt i uka, kline med enda flere enn hva jeg har gjort i år og jeg skal forelske meg enda mer i alle de skjeggete karene som kommer ned trappa på hulabula vår. Jeg lover å dra på enda flere konserter, festivaler, synge enda høyere, danse enda mer og klemme enda flere fremmede mennesker. Jeg lover å fortsette å våkne opp med konfetti i BHen og finne konfetti i rumpesprekken etter konserter. Jeg skal le enda mer og enda høyere. Jeg skal høre E synge enda oftere når kvelden er over. Jeg skal spise mer sjokolade til frokost og kake til middag. Jeg skal være våken enda flere netter for å se soloppgangen og sove enda flere dager bort, enten alene eller med tattoverte armer rundt meg og med skjegg mot nakken. Jeg lover å like meg selv bedre, elske kroppen min mer og være snill mot hjertet mitt. Jeg skal se meg i speilet og si til meg selv at jeg er bra, awesome, best! Jeg skal la meg selv være sårbar og menneske, fremfor å alltid skulle være superhelt. Så skal jeg ta på meg superheltmaska og redde erobre verden nok en gang. Jeg skal gi meg selv rom til å skrive, til å utfolde meg selv, til å utvikle meg, lære mer, lese mer, skrive mer. Jeg lover å engasjere meg enda mer i 2015 og bry meg enda mer. Jeg lover jeg skal gå i enda mer svarte klær og male øynene enda sortere enn før. Jeg lover at jeg skal begrave ansiktet i enda mer hundepels og kattepels. Jeg lover å fylle livet mitt med fine og bra mennesker som trekker meg opp, fylle livet mitt med langhåra, skjeggete mannebeist som snur opp ned på verden og prøve å snu opp ned på ett par verdener selv. Jeg skal gå, gå, gå i gatene, jeg skal se, jeg skal føle, jeg skal tenke. Jeg lover jeg skal ha det så gøy at jeg glemmer tid og sted og jeg skal oppleve enda flere øyeblikk som får meg til å le, smile, når jeg går forbi en spesiell gate, utested, leilighet. Jeg skal ha hjertet utenpå kroppen og la hjertet banke så hardt at alle kan danse takten til det. Jeg skal lese enda flere bøker, aviser, artikler, blogger. Jeg skal ta enda flere tatoveringer og ha enda flere rare farger på håret. Jeg lover å fortsette all galskapen. Jeg skal møte enda flere folk, få enda flere folk inn i livet mitt jeg aldri kommer til å glemme, reise, se og oppleve. Jeg lover at vi endelig skal begge ha på oss "What ever" og "Major Loser" og at vi skal le og være interne og være rare. Jeg lover å snakke mer engelsk og finne vennskap på rare steder. Jeg lover å oppleve mange nye eventyr og ha fortellinger dagenderpå som får både deg og meg til å bryte ut i latterkrampe. Jeg lover at jeg skal få folk til å utbryte: "Du gjorde hva?!". Jeg lover å være enda mer ærlig, mot meg selv og andre, stå opp for meg selv og være mindre redd. Jeg skal smile så mye at jeg får vondt i kinnene og grine når begeret er fullt. Jeg skal være snillere, slemmere, sintere, gi mer faen og gi flere fuck you-fingre. Jeg skal spoone mer, være mer naken og gå oftere uten sminke. Jeg skal få rynker på grunn av for lite søvn og for mye øl og gå enda oftere med fett hår fordi jeg ikke har hatt tid til å dusje mellom alle eventyrene. Jeg skal revne enda flere strømpebukser og glemme enda flere truser i tilfeldige senger. Jeg lover jeg skal leve ærlig, rått og brutalt, på godt og vondt. Jeg skal være enda mindre selvhøytidelig og enda mer avslappa. Jeg skal elske enda høyere og enda mer. Jeg lover jeg skal ligge enda mer på gresset, se på bilder i skyene og la den svale luften i skyggen kjøle meg ned om sommeren. Jeg skal bade enda mer, spise jordbær og grille alt for ofte. Jeg skal klage enda høyere om hvor mye jeg hater varmen om sommeren og sverge til vinteren. Jeg skal gjøre alt dette og mye, mye mer. Fy faen, jeg lover deg så jævlig mye 2015!

/

Det er i skrivende stund under en time igjen på jobb og min firetimers arbeidsdag er over. Jeg er helt alene på jobb og musikken er skrudd opp på max. Kaffekanna bor inne hos meg og jeg har sittet å sett på at Oslo våkner, samtidig som mine egne øyne har blitt mindre trøtte. Jeg sitter her med trøtte øyne og sliten kropp. Det ble alt for mye øl som vanlig i går og alt for lite søvn. Det skal det bli i dag også. Jeg bryter tradisjonen i år og det føles godt. Jeg skal lage middag med den personen jeg har kjent lengst - hele livet faktisk - og vi skal spise og drikke og høre på musikken vår og kanskje stikker vi på fest, kanskje stikker vi ut, kanskje blir det skjegg i kveld, kanskje blir det spoone med katten, men uansett skal vi være oss to og kanskje mange andre og vi skal ha det jævlig kult og vi skal le, bli fulle og kanskje se fyrverkeriet om vi ikke glemmer det. Kanskje blir det litt skjegg og konfetti igjen også. Hvem vet? Ikke vi, og det er akkurat det som er planen.

Fy fader for et år dette har vært. Fy som et bra år 2015 skal bli!

Godt nytt år!

Jeg har begynt å gå omveier hjem fra jobb. Sola skinte i Oslo for første gang på evigheter og farget himmelen rosa da jeg gikk ut av porten i nummer 19. Lufta var kald og julelysene har begynt å lyse opp byen. Det har blitt litt lysere i alt mørket. Jeg gikk en omvei, opp til Torggata, Youngstorget, fortsettende gjennom Torggata til den tok slutt. Folk var på vei hjem, syklende, gående, joggende. Hjem til familier og ventende middager, tomme leiligheter, sorg, savn, kjærlighet. Hva var jeg på vei til? Leiligheten var tom og mørk og kald. Jeg skrudde på lysene, koste meg katten som hilste meg velkommen. Oppvasken var ikke særlig stor, så jeg tok den mens jeg kokte pasta og mens soppen freste i panna. Jeg orker ikke kjøtt denne dagen. Dagen før hadde jeg sett en video fra dyra som blir til mat i matproduksjonen. Jeg klarte ikke å se halve. Tanken på å spise det jeg hadde sett gjorde meg kvalm. Så jeg erstattet kjøttet med sopp, løk og bønner, med krydder og saus. Jeg tørket over benkeplater, vasket kniven jeg nettopp hadde brukt til sopp og løk og satte alt ved siden av vasken, så det kunne tørke. Ute var ikke himmelen rosa lenger, det var mørkt og kun gatelysene lyste opp i mørket nå. Jeg satte på New Girl. Jeg har gjort det ofte i det siste. Jeg blir glad av det, selv om jeg ikke alltid følger med. De to sesongene som ligger ute på Netflix har jeg sett så mange ganger at jeg kan alle replikkene utenat. Men det gjør ikke noe, jeg blir glad og jeg syns det er en fin serie å ha på som bakgrunnsstøy. Mens jeg spiser, sjekker facebook, skriver eller koser med katten. Jeg får en varm og kjent følelse når jeg ser på serien: Jeg husker når vi lo av de samme tingene og når jeg ser på det nå, tenker jeg litt på oss. Det er fint. Mobilen min ligger ved siden av meg. Den blinker. Snapchat, melding, facebook. Jeg lar den ligge. Jeg leser en bok av Knausgård og forstår ikke halvparten av hva han snakker om. Han prater om kunst og kunstere, tolkningen av denne kunsten. Han bruker ord jeg ikke er vant med å lese eller i det hele tatt bruke selv. Det er store ord, men jeg har en mistanke om at de er ganske tomme. Disse store ordene som er så store at det er hule. Jeg føler meg ikke dum eller mindre intelligent som ikke forstår alt sammen, jeg forstår sammenhengen, hva han vil frem til. Det er nok for meg. Når jeg leser noen ord noen ganger og jeg ikke vet hva de betyr, at jeg har hørt de før, sett dem bli brukt, men aldri helt forstått hva de betyr, så skriver jeg dem ned i en bok, i en svart notatbok jeg har, sånn at jeg kan slå dem opp siden og lære meg betydningen. Kanskje ta dem i bruk selv. Disse ukjente ordene som jeg også noen ganger lærer meg betydningen av, av meg selv, uten å slå dem opp og når jeg ser dem stå der i den svarte boken, så stryker jeg dem ut, for jeg trenger ikke å slå dem opp lenger.

Jeg vil begynne å gå mer. Få mer ut av dagen. Gå rundt i byen, der hvor jeg gikk så mye før. Jeg vil spasere, lange eller korte turer. Se på menneskene. Kanskje sette meg på en kafé når jeg er sliten, kald. Ta meg en kaffe der, lese en bok, kanskje skrive. Så gå ut i byen igjen, i kulda. Kjenne på det å være kald, men ikke egentlig trenge å måtte fryse. For jeg kan alltid gå inn på en kafè og kjøpe meg noe varmt å drikke. Om jeg kanskje ikke har råd til det heller, så kan jeg alltid gå hjem. Jeg trenger egentlig aldri å fryse, ikke så lenge om gangen. Jeg har en leilighet jeg kan varme kroppen min i og en seng å sove i. Jeg er heldig. De kalde hendene rundt de ubrukte kaffekrusene, raslende med penger. Han med de slitte, møkkete klærne, med innsunkende kinn og manglende tenner, han som alltid kommer på trikkestoppet, går rundt der hver gang jeg slutter på jobb og spør pent og høflig om noen har noen kroner å avse. Jeg sier alltid nei, bare fordi jeg aldri har penger på meg, jeg har bare kort. Men jeg ser på han når jeg svarer, jeg viker ikke med blikket, føler ikke noe ubehag, jeg føler medfølelse. Jeg skulle ønske jeg hadde noen kroner eller mange kroner til han. Jeg skulle ønske han hadde et varmt og fint liv. Så jeg ser han i øynene og smiler, prøver å smile varmt for å vise at jeg bryr meg, og sier "Nei, beklager. Har ingenting". Og han ser alltid på meg, smiler forsiktig, sjenert, og sier "Ha en fin dag videre". Og jeg sier det samme til han også. "Du også!". Og jeg håper han får en fin dag. Jeg håper han får seg en varm kaffe et sted eller småpenger nok til å kjøpe seg varm mat. Jeg håper at hun som rister med koppen og ikke kan si på norsk det han andre nettopp spurte meg om; "Har du noen småpenger å avse?", at hun også får en fin dag, noe å varme seg med og mat i magen. Jeg ser på alle disse menneskene som henger litt mer med hodet enn oss andre, disse med skitne hender og fillete klær. De som aldri har et sted å gå inn i varmen. De som ikke bare kan gå på en kafè og bestille seg en varm kaffe. Hver dag ser jeg dem og jeg ønsker at de skal vite at jeg har sett dem. At jeg ikke går forbi med hevet hode, uten å bry meg. For jeg bryr meg alltid. Jeg gir alltid når jeg har raslende penger i lomma. Jeg deler gjerne pommes fries min midt på natta med en eldre dame som lurer på om jeg har røyk, der jeg sitter dritings, i Storgata. "Nei", sier jeg. "Jeg har ikke noe røyk, men jeg har pommes fries. Vil du ha?", sier jeg og byr fram begeret med strimla potet. Gir en neve av det og spør om hun vil ha den ekstra cheeseburgeren jeg fikk med på kjøpet, fordi jeg orker ikke mer og hun trenger den mer enn meg. Jeg kommer helt sikkert til å spy opp det jeg allerede har konsumert seinere i natt. Jeg føler at jeg aldri gjør nok. Jeg gir ikke nok. Jeg er ikke med på å få til forandringer. Men jeg bryr meg om så mye. Jeg bryr meg om dyrene vi spiser til frokost og kvelds, jeg bryr meg om de som sitter på fortauet uten annet å kunne gjøre, enn å tigge. Jeg bryr meg med at jeg blir behandlet annerledes i verden bare fordi jeg har innovertiss. Jeg bryr meg om arbeidsrett, sosial rettferdighet, konflikter i verden, kriger, nød og sykdom. Jeg bryr meg om alt og jeg strekker ikke til noen steder. Unicef vil ha pengene mine og jeg vil gi. Dyrebeskyttelsen vil ha pengene mine og jeg vil gi. Det er så mange organisasjoner som trenger pengene mine og jeg vil så gjerne dele hver krone, men jeg sitter her i min egen leilighet og sliter med å betale regningene til tider. Jeg har ikke råd til å gi 250,- i måneden, fordi jeg lever mange ganger bare på femti kroner dagen. Og ved at jeg ikke har råd, her jeg sitter, rik og heldig og varm, så føler jeg ikke at jeg gjør en dritt. Jeg er en del av problemet. Jeg sitter her i verdens rikeste land og er rik i forhold til folk på min egen alder i nabolandene rundt meg og jeg gjør ikke en dritt. Jeg bryr meg så mye, men jeg strekker ikke til. Så jeg gir de femti kronene jeg har løst i veska mi, der jeg står å venter på trikken på vei hjem fra jobb, og han samme gamle kommer på trikkeholdeplassen og lurer på om folkene der kan avse noen kroner. Når han kommer til meg og jeg har penger på meg, så graver jeg dypt og gir han alt. "Jøss, sier han.". Han ser ned på hånda si. Det er ikke mye. Det er i underkant av femtikroner, jeg har akkurat fått lønn og det er egentlig ikke en verdens ting, ikke for meg. "Tusen takk skal du ha", sier han. Sjenert, takknemmelig. Jeg blir varm i hjertet, men det gjør vondt også. "Bare hyggelig", sier jeg. For det er det. Det er det minste jeg kan gjøre og det er ikke nok. Han tusler videre. Spør ikke hun ved siden av meg engang. Ser fortsatt på hånden sin med noen mynter i. Så går han inn på Narvesen og kjøper seg en stor kopp med kaffe og har noe å varme hendene sine på i et kvarter. Jeg tar 17-trikken, tre stopp, så er jeg hjemme i en varm leilighet som jeg kan varme meg i. Dette er de tingene jeg tenker på når jeg går igjennom byen, i de forskjellige gatene og kjenner jeg fryser. For jeg kan alltids varme meg, jeg trenger faktisk ikke å fyse.

Girls run this world

Vi danser på kjøkkenet, det er dårlig bra musikk, og bra dårlig musikk. Vi ser ut som en gjeng med apekatter, men vi gir faen. Vi gir faen i alt og alle, noe vi vil fortsette med resten av året som nettopp har begynt. Dagene ruller, de løper, forbi oss. Det er lange netter, tidlige kvelder. Latter, glass som klirrer. Vi sitter i parken mens sola steiker, vi sitter i skyggen og prøver å avkjøle oss. Vi tar på oss leppestiften og smiler til fremmede. De du sover hos om nettene spiller ingen store roller dette året. De som ringer til deg midt på natten er ikke noe viktige i denne fortellingen. Det er ikke de det handler om. De er statister og dere er hovedrolleinnehaverne. Det er dere som er stjernene i showet og dere glitrer i rampelyset. De som ligger ved siden av dere om nettene og de gangene det ikke er noen som ligger ved siden av dere, spiller ingen rolle. Det er dere det handler om i år og det er dere som spiller en rolle. Det er jentene som er viktige i år, fordi det bare har blitt sånn. Å aldri har dere hatt det bedre. Dere lover hverandre å gifte dere med hverandre om det er noen som skulle ha behov for det. Guttene, mennene, karene er satt på sidelinja. Vi er glade i dem og vi bryr oss om dem, men det er vi som styrer denne skuta og vi seiler med fulle seil. For dagene flyr forbi oss og i dem er det dere jeg kommer til å huske. Vi sover  ved siden av hverandre i oppredde senger og vi har alltid noen å spoone med om vi skulle trenge det. Jeg kommer til å huske latteren som sitter løst. Ordene, tankene, den lette følelsen i brystet. Kveldene med ølglass som tømmes og fylles opp på nytt. De nye bekjentskapene som hilser på deg og klemmer deg når du kommer ned trappa, nede i mørket. Det er Kiel, Halden, Orlando og Manchester som står på billettene. Vi gynger med båten, setter fotavtrykk i taket og ruller oss av i en handlevogn, som var noe av det smarteste en kunne finne på den dagen. Vi skrur opp volumet i bilen på vei til festival, mens vi synger med til bandene vi skal se de tre neste dagene. Vi tar på oss de røde kjolene, mens hun tar på seg den hvite og vi ser to personer som er perfekte for hverandre, gi hverandre sitt ja. Vi drar til Manchester fordi vi ikke klarte å glemme bassisten i Volbeat. Vi drar til ukjente byer, for musikk, øl og fest. Vi drar dit vinden drar oss og vi er blakke hele tiden. For minnene koster penger, men det er minnene verdt. Jeg kommer til å mase om det hele dette året, at jeg er så blakk, men sannheten er at jeg blir rikere og rikere. For akkurat disse minnene er verdt all verdens rikdom. Det er alltid noen som har råd til øl. Det er alltid noen som har en ekstra vinflaske hjemme. Det går, det ordner seg alltid. Det har vært så mye bra musikk og det kommer til å bli enda mer. Det har vært så mange svartkledde mennesker som er snille som kosebamser og heite som faen. Det har vært så mange kvelder hvor det ikke har skjedd noe spesielt, men som jeg kommer til å huske resten av livet. For det er ikke alltid hva vi gjør sammen, det er hva vi ikke gjør sammen også. Det har vært uendelig samtaler om pung og alle utenforstående tror vi er gale. Det går fint. Vi ler bare hjerterått av dem. Det har vært så mange bra folk innom oss og det er noen mindre bra som forsvinner på veien. Det har vært så mange fuck you-fingre i været dette året og vi gjør det med stil og vi består med glans. Det er så vanvittig mye som har skjedd og vi er ikke halvveis enda en gang. Dagene, kveldene, nettene forsvinner foran øynene på oss, men vi kommer aldri til å glemme noe av dette. Vi følger vinden dit den tar oss og så får vi vinden til å følge oss der hvor vi tar den. Vi har verden i en jernhånd og det er vi som bestemmer. Fordi vi jentene eier hele jævla verden.

Jeg har vært så opptatt med å..

Tingene mine flyter rundt i leiligheten. Helt siden påske har jeg såvidt vært hjemme. Siden Inferno-uka, da vi drakk hos meg hver dag og løp ut i gatene hver kveld. Da jeg stod på konsert, men ikke klarte å følge med på bandet, men bare på personen ved siden av meg. Den fineste og besteste påskeuka jeg har hatt. Helt siden da har jeg såvidt vært hjemme. De gangene, de timene jeg har vært hjemme har jeg skiftet klær, spist, dusjet og sovet. Alle tallerkenene er møkkete, det er ingen kniver eller gafler igjen og jeg må la vinduet på kjøkkenet stå oppe bare fordi det lukter surt fra oppvasken. Fra gangen og ut på badet ligger det klær på gulvet. Jeg har kommet hjem, dratt av meg klærne, slengt dem på gulvet, før jeg har fått på meg nye og løpt ut av døra igjen. Dusjen burde vært vasket og når jeg ser meg i speilet må jeg finne en liten flekk som er klar nok til at jeg klarer å påføre mascaraen. Håret trengte å bli vasket i går, men jeg har ikke hatt tid, jeg har fortsatt ikke tid. Så jeg lar de svarte lokkene mine være litt skittent. Luggen henger i pannen i klaser, jeg bare buster den til, så ser det bra nok ut. Det er ikke akkurat sånn at jeg ser ut som en boms, jeg bare føler meg som en. Men samma det. Jeg gir en stor "fuck you" til verden om noen måtte ha noen meninger om hvordan jeg ser ut om dagen. Om morgenene har jeg slumra så lenge at jeg ikke rekker å sminke meg. Jeg har egentlig nesten slutta å sminke meg om dagen og jeg har aldri følt meg mer komfortabel uten sminke. Jeg har vært så opptatt med å være sosial, drikke øl og holde i hender, å leiligheten og jeg selv bærer preg av nettopp dette. Men det spiller ingen rolle. For jeg har vært så opptatt med og er fortsatt opptatt med å bli stryket på ryggen så jeg får frysninger når vi sitter på Hula vår og drikker øl. Jeg har fylt dagene med å heller sove ved siden av noen, borte eller hjemme hos meg, enn å rydde hjemme. Den siste tiden har jeg brukt utrolig mye tid sammen med den fineste venninnegjengen man kan tenke seg og vi blir mer og mer lesbiske for hver dag som går. Vi har grilla og laga flere middager enn hva vi har gjort på år. Vi sitter på Taket hos J og synger med på Disneysangene våre med sola i nakken og vi høres helt jævlige ut, men det bryr vi oss aldri om. Vi ser filmer, drikker vin i alt for store glass som er akkurat passe store og vi ler. Vi ler de brautende, høye latterne våre om de interne fantastiske morsomhetene våre. Jeg har busset til andre steder og hilst på flere nye mennesker enn hva jeg har gjort på evigheter. Omgangskretsen blir bare større og større, og det føles bedre og bedre. Jeg har sluttet å ta medisinene som ligger klare på hylla ved vasken, bare fordi jeg føler at jeg ikke trenger dem lenger, jeg har det bedre, jeg har det bra. Jeg har vært opptatt med å fylle dagene med så mange planer at jeg snart besvimer. Men det er fint, jeg lover. Det er så fint at jeg nå ikke lenger finner det like vanskelig å smile.



Skrevet 13. mai

Løper og løper og løper, Og aldri ser hun seg tilbake

Det er ikke skrivesperre som har holdt meg borte fra de tomme dokumentene, det er ikke mangelen på inspirasjon, nei, det er frykt for ordene som bor her inni meg. Det er en frykt for hva fingertuppene mine kan formidle om jeg lar de flyte fritt. En frykt for alle disse ordene som har blitt skapt de siste månedene, det siste året. Alle disse ordene som blir større og større for hver dag som går, for hver dag som går hvor jeg ikke slipper de fri. For det er mange ting som ikke må bli sagt høyt, det er mange ting som burde forbli hvisket om blant utvalgte mennesker. Det er mye som kunne ha såra og mye som kunne rivd opp røtter som ikke er så dype. Det er ord inni meg som er så store at jeg frykter konsekvensene av dem om jeg slipper dem fri. Alle disse ordene, all denne frustrasjonen.

Men jeg prøver meg forde. Fordi nå har jeg latt være lenge nok. Nå har jeg holdt meg unna tastaturet, holdt meg unna de midlene som kan gi ordene utløp og holdt meg unna å formidle følelser jeg ikke lenger klarer å holde inne. Ordene må ut. Om ikke alle, om ikke de største, om ikke de mest hemmelige, om ikke noe alt for skummelt, så må noen ut. Jeg dypper tåa forsiktig i vannet og dette er resultatet:

Jeg kan ikke lenger si at jeg veit hva jeg driver med. Jeg har ingen anelse om hva jeg driver med om dagen. Jeg surrer skjerfet så mange ganger rundt hodet at du nesten ikke kan ansiktet mitt, der jeg går å hører på musikken som får det til å skrike i hodet, som får sinnet i meg til å boble, musikken som får meg til å smile selvsikkert og tråkke enda litt hardere der jeg sprader ned gata, på vei til jobb, på vei til øl, på vei til en kald leilighet. Verden er kald om dagen og det er akkurat slik jeg føler meg også. For jeg føler veldig lite, jeg er sliten og lei, men egentlig burde jeg være lei meg, såra, trist. Jeg burde være fly forbanna og bitter. Jeg burde være glad for alt det fine som har skjedd i det siste, tross alt det forferdelige. Men jeg er ikke sinna, jeg er ikke trist, jeg er ikke glad. Jeg er såvidt. Jeg står opp om morgenen og surrer skjerfet rundt halsen til det ikke går lenger, for å holde kulda ute, kulden som jeg har nok av allerede. Så jeg isolerer med skjerfet, jeg varmer meg på kaffekopper en mandagsmorgen og jeg begraver meg inn i skjegget til den fremmede karen som jeg traff bare for noen timer siden. Og for noen minutter, timer, så er alt trygt og varmt. Jeg tenker ikke og kulden slipper ikke inn. Jeg varmer meg på det jeg kan varme meg på, hvis ikke er jeg sikker på at jeg kommer til å fryse ihjel snart. Så om det er skjerfet en kald vintermorgen, den første kaffekoppen på jobb eller skjegget til han du har flørta med på stampuben, så blir det til det, at du flykter inn i varmen, inn i tryggheten, om det bare er for noen minutter, noen timer, akkurat nok til at du får følelse i de iskalde lemmene dine.

For du er forbanna, du er rasende. Du har lyst til å skrike og slå og rive ned alt rundt deg. For du er dritt lei disse følelsene, denne sorgen. Du er så sinna for alt som har skjedd og alt som ikke skjedde. For inni deg så koker det. Alle ordene, alle minnene, de river deg fra hverandre fra innsiden og ut. De ødelegger deg og mørklegger deg. De fyller deg med bitterhet og sinne du før ikke har kjent på. Du er så forbanna for alt som ikke ble. Men du svelger alle følelsene, du dreper dem i sekundet de oppstår og du nekter å la de kontrollere deg. For du er sterk og du er fri og du orker ikke mer. Du orker ikke å være mer lei deg, du velger å ikke føle noe i stedet. For det er bedre å være kald og nummen, enn å føle på alt der inne. Så du løper og løper og løper og løper og løper, men aldri kan du løpe fra det som kommer bak deg. 

Rett frem, fremover

Ser du meg fortsatt? Ser du meg i solskinnet? Henger lukten av meg fortsatt i luften? Ser du meg fremdeles? Har jeg etterlatt spor etter meg, spor du kommer over hvor enn du vandrer? Eller vandrer du på en sti hvor jeg aldri før har vært, en sti langt unna meg, så langt unna at du nesten ikke husker hvordan ansiktet mitt ser ut lenger? Ser du meg når du ser det hvite håndkledet ditt? Det som var mitt, det som bare jeg brukte. Ser du meg i det, naken, etter å ha dusjet, kanskje dusjet med deg, ser du meg i det der jeg står uten noe annet? Vått hår og ett lurt smil. Har det fortsatt lukten min på seg? Har du luktet på det for å sjekke? Når du lukker øynene om kvelden, savner du noen gang kroppen min som en gang pleide å ligge ved siden av deg? Savner du varmen fra kroppen min, de myke leppene mine som kysset deg i mørket? Når du legger hånden på den siden jeg pleide å ligge, med øynene lukket, lurer du på om det hele bare er en drøm og når hånden din treffer madrassen, skulle du da ønske at det var min kropp som var under hånden din? At det var meg der ved siden av deg, holdende rundt deg, tumlende rundt i lakenet, oss to og varmen fra oss begge? Finner du fortsatt hårstrå fra meg på puta di? Stikker det i hjertet ditt da? Gjør det noen gang vondt? Når du ser de oransje hårstråene. Tenker du da på det lange, oransjrøde håret mitt, som ser ut som flammer i sola? Tenker du på ansiktet under dette håret, de grønne øynene mine som lyser når de ser deg, smilet mitt som kommer ved synet av deg? Ser du meg fortsatt? Er det øyeblikk hvor det gjør vondt når du ser på meg? Hvor du stopper opp og tenker "Faen, som jeg savner deg"? Stikker det i hjertet når du hører latteren min og det ikke er deg jeg ler av? Om jeg ringte deg nå og fortalte deg at jeg er glad i deg, at jeg savner deg, ville du blitt glad da? Ville hjertet banket hardt ved lyden av stemmen min, ordene mine som fortalte deg at det er en tomhet her uten deg? Eller er stillheten god? Er stillheten fra meg, tomheten fra mitt nærvær, er det behagelig? Er det det du trengte? Fungerer det? Har jeg ikke etterlatt noe sterkt nok til at det er et ekko i all stillheten? Hører du meg der i ekkoet eller er det ekkoet til dine egne skritt du hører best?

Sola skinner inn igjennom de store vinduene i stua mi, pusen ligger på magen og maler, jeg ler av tv-serien på tv. Sola fortsetter å varme, jeg fortsetter å smile til fremmede og dagene fortsetter uten at noen kan stoppe de. Og jeg lar de fortsette, dag ut og dag inn. Dager som forsvinner for øynene mine. Jeg sitter på t-banen og smiler uten grunn, med live-albumet fra Rockefeller hvor du hører deg og venninna di hyle på forskjellige punkter i salen, det er en eller to ganger du kan høre oss le og det varmer i brystet og det sprer seg til resten av kroppen. Jeg står opp om morgenene, pusser tennene, møter øynene i speilet. Jeg kler på meg, legger mascaraen på vippene og farger leppene røde. Jeg tar oppvasken, jeg skifter kattekassa og jeg henter posten. Jeg gråter ikke lenger hver gang jeg våkner om morgenen, ikke før jeg legger meg og ikke i løpet av dagen. Lungene fortsetter å fylles med luft, hjertet banker sin taktfaste rytme. Før banket det en rytme jeg visste hva var til, nå synger den sin egen sang. En sang jeg ikke kan navnet på helt enda, en sang jeg må høre mange ganger først før jeg begynner å like den, venne meg til den. Jeg går på jobb, jeg går i parken med venner og jeg fortsetter der jeg slapp. 

For jeg ser deg fortsatt overalt, i alt. Jeg ser deg i sola som minner meg om varmen som spredte seg i meg når du så på meg. Øynene dine som fikk det til å krible i hele meg. Smilet ditt som fikk meg til å bli forlegen som en liten jente. Ansiktet ditt som er det vakreste jeg veit om. Jeg kjenner fortsatt lukten din av deg når jeg går i en folkemengde. Jeg ser deg fortsatt sitte i vinduskarmen min å røyke når jeg ser bort på vinduskarmen. Jeg ser deg i senga mi, ved siden av meg, under den svarte dyna og det er nesten som om jeg kan kjenne armene dine rundt meg om natten. Jeg ser deg fortsatt i drømmene og jeg hører navnet ditt bli hvisket av vinden. Jeg kjenner fortsatt armen din rundt meg når vi er ute blant andre mennesker. Jeg kan le av noe jeg ser eller tenker på og strekker meg etter mobilen for å sende deg melding, men når hånden treffer mobilen stopper jeg brått og legger den fra meg igjen. Jeg ser bilen din parkert utenfor leiligheten min og jeg ser deg sitte der ventende på meg. Jeg ser deg over alt, i alt. Jeg hører deg i ord som sies, jeg ser deg i alt jeg gjør, jeg føler deg hvor enn jeg er. Og hver gang jeg ser deg, hver gang jeg lukter parfymen din, hører navnet ditt, ser alle disse sporene etter deg, så stikker det i hjertet, det vrenger seg og det gjør så inni helvetes vondt. Hver gang mister jeg pusten og hver gang er det like vondt å få den tilbake. For du er ikke borte, du er bare for langt unna. 





Jeg knyter på meg de godt brukte Converse-skoene og tenker på at jeg må husker å sette pris på tiden som er igjen hvor jeg kan bruke de, for snart kommer kulda, snart kommer isen. Snart kommer tiden for mønstrede såler og tjukke jakker for å holde kulda ute og beina på jorda. Så trasker jeg gjennom sentrum, hopper på en buss eller trikk, jeg ser ikke mot Schous bryggeri, men rett frem. Hele tiden ser jeg rett frem. Mens jeg går eller ruller forbi i en trikk så ser jeg rett frem. Fremover. For det er meg og verden igjen, hånd i hånd, gamle kjente. Det er meg og ingen andre og hele jævla resten av verden. Så jeg står opp om morgenen, jeg går på jobb, jeg møter venner, jeg ler, jeg smiler, jeg lever. Jeg griner ikke når jeg våkner om morgenen lenger, jeg griner ikke i dusjen heller. Jeg tar på meg skoene og går videre, og når du ser meg på bussen og jeg sitter der for meg selv, med musikk på ørene og du ser meg smile, så smiler jeg fordi jeg kan, fordi jeg smiler uten grunn og jeg veit at alt kommer til å ordne seg. Jeg sitter der på bussen og smiler for meg selv, og ser rett frem, rett frem i fremtiden. 

Lukk øynene og hold pusten

"Bli" stod det, men jeg gikk ut av døra med kjappe skritt. Jeg kunne ha blitt, jeg kunne ha snudd der jeg var allerede ute av døra. Jeg kunne ha gått bort og sagt redd meg og jeg ville blitt reddet, jeg ville blitt svøpt inn i latter og varme for kvelden, men det hadde bare blitt med den kvelden. Jeg kunne ha blitt, men jeg gjorde det ikke. Jeg ville. Det var en del av meg der som ville bli igjen, men det var en enda større del av meg som ville noe annet. En enda større del som ville ha noe annet, noe ikke bare for den kvelden, men noe som kan vare i en evighet. Men akkurat den dagen falt verden i grus. Den kvelden vrengte hjertet mitt seg i smerte. Derfor var det en stor del av meg som ville bli igjen. Jeg er ikke bra nok. Men jeg er det. Jeg er så helvetes bra og jeg veit det. Det er derfor det gjorde så vondt, de ordene. Når jeg tilbyr den dårligste utgaven av meg selv, så er det lov å bli forbanna på seg selv. Når gutten som fortjener alt i hele verden, han fortjener at du får verden til å stoppe for han, for han er så bra, han er det, og jeg er det også, jeg har bare ikke klart det, for jeg har aldri gjort dette her før. Jeg har aldri vært den beste jeg kan være for noen, for det er så himla skummelt. Det er så skummelt at det tar pusten fra en. Ikke bare en, men mange. Det er mange av oss der ute, men vi må gi oss. Vi må skjerpe oss. Vi må bare tørre, vi må bare rett og slett tørre å være den aller beste utgaven av oss selv til han eller hun som virkelig fortjener det, for hvis ikke det er bra nok, hvis den beste utgaven av oss selv ikke er bra nok, nei, da er ikke han eller hun bra nok for oss heller. Det må vi huske på der vi går å kjemper med oss selv. For det er ikke ofte man møter noen som er verdt å kjempe slik for. Det er ikke ofte man møter noen som fortjener den aller beste utgaven av deg selv, den som fortjener at du gir slipp på alle hemninger, all angsten, all dårlig selvtillit. For du må bare stole på at du er bra nok. Dette er ikke snakk om å flytte fjell, nei, dette er verre. For vi må gå inn i oss selv og våge å være sårbare, å blottlegge oss selv. Det er så vanvittig skummelt og det er nettopp derfor det er så himla viktig å gjøre det for den personen. For han eller hun, slike som dem dukker ikke opp ofte, og når de gjør det, ja, da må vi bare trollbinde dem med alt det fantastiske vi innebærer. Vi må vise dem de utrolige verdene som befinner seg inni oss. Hele tiden i håp om at det er dette de ønsker, at det de finner er noe de også elsker. At våre egne verdener kan kombinseres og dannes om til én vi har sammen. En verden hvor man er seg selv. Den usminkede versjonen av oss, den som er ekte og rå, hvor man kan slappe av og stole på hverandre, hvor man holder hverandre i hånda når man trenger det og hvor man ler i takt når det er rom for det. 

Det er når det er på sitt vanskeligste at jeg skjønte at det var på sitt mest riktige, at dette ikke skjer ofte, at det aldri har skjedd meg før, og både jeg og han fortjener dette. Jeg fortjener dette. For første gang skal jeg ikke flykte, jeg skal ta løpefart og hoppe ut i det. Og det er lov å holde pusten og lukke øynene når vi gjør det. Det er lov å være redd når vi hopper. Men vi vil oppdage når vi treffer overflaten og vannet kommer brasende over oss, at det ikke var så farlig allikevel. Og vi vil stige til overflaten, åpne øynene og le, vi vil le, smile og være lykkelige. Vi vil oppdage at det er verdt det når han eller hun du liker så godt ser på deg med nye forelskede øyne, med ett nytt smil om munnen. Når han eller henne for første gang virkelig kan falle helt og holdent for deg, den riktige versjonen av deg. 

Én, to, tre, fire

Én. Dagene ble forvandlet til en tornado med savn. Savn etter mennesker som er alt for langt borte når jeg trenger dem, eller de trenger meg. Jeg har følt meg fanget, når sannheten er at jeg har vært fri som fuglen. Jeg har lengtet etter byen min, som jeg oppdaget når jeg kom hit, var tom. Tomhet og savn. Hele tiden har jeg måtte vente. Ventetiden har strekt seg ut i det uendelige, og når jeg trodde ventetiden endelig var over, skulle det vise seg at den såvidt hadde begynt.

To. Himmelen er blå, sola skinner i øynene. Rundt meg er det trær. Disse trærne som har vært her siden jeg var liten og var her for første gang, mest sannsynlig en gang på barneskolen. Vannet er slik jeg husker det, rødbrunt og grumsete med små fisker som svømmer mellom beina dine der du vasser uti. Jeg ligger der å flyter på ryggen. Jeg føler meg vektløs og for første gang på evigheter så tenker jeg ikke på noe. Jeg velger å bare bli liggende, flytende og drifte bort. En pustepause i livet. Og jeg tenker: Om tårene måtte komme, så er det ingen som kommer til å se de, når de renner ned på siden av hodet mitt og blander seg med ferskvannet som så forsiktig svøper meg inn i sitt trygge favn.

Tre. Jeg våkner halv sju en morgen. Øynene er såre etter å ha grått mesteparten av natta før jeg sovna. Jeg satte på en sang som reiv opp all driten og det kom rennende ut. Det gjorde så vondt at jeg trodde jeg ikke kom til å klare å puste, men jeg gjorde det. Lungene fortsetter å fylles med luft, hjertet slutter ikke å slå. Jeg lever videre med denne klumpen i brystet og den evige kamplysten. Kamplysten jeg ber om aldri måtte forsvinne, kamplysten som seinere kommer til å vise seg at alltid vil være ved min side, kjempende ved meg, med meg. 

Fire. Det er første dagen på lenge hvor det er overskyet. Fortsatt er det for varmt til å gå med noe annet enn bare undertøy rundt i leiligheten. Folkene i naboblokka som sitter i vinduskarmen og røyker sitter der også i undertøyet. En hel by med mennesker vandrende rundt i sitt minimale tøy. Oslo tar ikke fra oss varmen, selv om sola ikke titter frem. Og det er greit det. For snart tar det slutt og snart kommer kulden, den kalde friske luften, snikende inn på oss. Snart, men ikke enda. Så vi har fortsatt litt tid før kulda setter inn. Vi har fortsatt flere dager hvor vi kan vandre rundt halvnakne og kjenne lakenet klistre seg til ryggen om natten. Vi har fortsatt litt tid.

Historien

Jeg har begynt å skrive. Tekster som ikke havner her, men som jeg beholder for meg selv for å kanskje dele i et annet format en gang i fremtiden. Jeg er ikke sikker på hva historien handler om enda, men jeg regner med at jeg finner ut av det. Akkurat nå fokuserer jeg å få ned ordene på papir eller i dokumenter på dataen. Jeg veit at det handler mye om livet mitt. Om mot. Om å våge. Om å kysse de du kanskje ikke burde kysse, og å tørre å åpne hjertet ditt til den det er aller mest skremmende å gjøre nettopp det til. Jeg tror historien handler om vennskap og kjærlighet. Karer og bankende hjerter. Om sommer, øl og bøll. Om å snakke engelsk hele dagen, i flere dager i strekk, og å glemme enkelte ord, så da snakker man norsk-engelsk, alt ettersom. Om å være ung og nettopp begynne å finne sin egen vei igjennom livet, om å snuble og gå på trynet i forsøket. Om byen min, Oslo. Det handler mye om Oslo. Oslos gater hvor begivenhetene utspiller seg, hvor vi menneskene i fortellingen befinner oss. Oslo. Jeg har ingen konklusjon på historien klar. Jeg har ingen ordentlig begynnelse eller slutt, nettopp fordi jeg lever den, akkurat nå. Det er alltid vanskelig med begynnelser. Jeg har alltid slitt med dem. For når begynte det egentlig? Når begynte historien jeg nå vil fortelle om? Hvordan begynte det hele? Og hva er egentlig poenget? Poenget vil jeg ikke finne ut av før historien jeg lever er ferdig. Jeg håper på at historien vil ende godt, at det ikke er for mye hjertesmerte, men glede og lykke, og masse, masse magi. Magi og stjerneskudd som fyller opp hjertet med glede og øynene med tårer. Hele tiden med tvilende ord i bakhodet, ord om at jeg ikke klarer det, ikke har nok å gi. Ord jeg skal overse og fortsette å skrive. Ordene som får skrike så mye de vil, så lenge fingrene mine aldri slutter å fly over tastaturet. Åh, la aldri fingrene mine slutte å fly over tastaturet.

Ser man det. Kanskje jeg visste hva historien handler om allikevel. Kryss fingrene for meg.

Å hoppe ut i det

Jeg har tenkt mye på det i det siste. Stemmen helt bakerst i hodet har bestemt seg for lenge siden. Nå er det den logiske, den tenkende delen av hjernen som gjenstår. Den med alle spørsmålene. Den som lurer på om dette faktisk lar seg gjøre. Om jeg klarer det, om jeg har det i meg. Den mer tvilende delen av hjernen min. Den som alltid får meg til å tenke meg om to ganger, selv de gangene jeg burde bare hoppe uti. Det er som når jeg står på kanten av brygga og man veit at vanner er kaldt, men man veit også at man kommer til å hoppe uti for det om. Men så er det denne delen i hjernen som får kroppen til å tvile, som nekter bena å røre seg. Det er som om det er en vegg foran deg og du får ikke til å hoppe. Du må krangle litt med deg selv. Du må overbevise deg om noe du veit allerede. Du veit du kommer til å hoppe, nå gjenstår det bare å overbevise den delen av hjernen din som tviler og tviholder på kroppen din. Men så gir du til slutt faen, og før den delen av hjernen rekker å reagere, før den rekker å fryse kroppen din og nekte den å hoppe, så gjør du nettopp det, du hopper og braser ut i det iskalde vannet som får ilinger til å fyke igjennom kroppen din, det gjør vondt, men det er godt også, så bryter du overflaten og gisper etter luft, skriker kanskje litt, ler, så tar du et par svømmetak og sier at det ikke er så ille allikevel. Og selv om hjernen din, den delen av hjernen, har lyst til å kjefte på deg så innser den at du hadde rett. Det var ikke så ille, det er ikke så skummelt, og du hadde det i deg.



Noe av det jeg frykter mest er å aldri gjøre det jeg egentlig vil. Ting som er vanskelig og skummelt. Ting som ikke kommer så lett, men som egentlig er de største drømmene. Jeg er så redd for å aldri gjøre det jeg drømmer om. Men hva drømmer jeg om? Jeg har alt for mange drømmer og jeg aner ikke i hvilken ende jeg skal begynne. Hvilken utdannelse skal jeg ta? Hvor vil jeg søke jobber? Jeg veit at jeg vil gjøre noe stort, og med noe stort så mener jeg noe som betyr mye for meg. Noe som står hjertet mitt nært. Jeg vil skrive bok, jeg vil jobbe med festival, musikk, arrangementer. Jeg vil jobbe for en organisasjon som kjemper for ting jeg tror på, Amnesty, NOAH, Fagforbundet, Dyrevernalliansen. Jeg vil jobbe innenfor kultur. Jeg vil hjelpe, jeg vil bidra, jeg vil få andre hjerter til å banke like hardt som mitt. Jeg vil gjøre noe stort, noe som påvirker andre. Jeg vil være en del av en festival, arrangere den, drive den, være en del av denne institusjonen som for tusenvis av hjerter til å banke i takt, som får tusenvis av hjerter til å falle pladask. Disse hjertene som er åpne, for musikk, kjærlighet og magi. Jeg vil jobbe med å gjøre verden til et bedre sted. Å kjempe side om side med mennesker som tror på det samme som meg: rettferdighet, like rettigheter. Jeg vil hjelpe dyrenes rettigheter og stå opp for dem som ikke har en stemme. Jeg vil være med på å påvirke, få andre engasjert. Jeg vil hjelpe enkeltindivider. Jeg vil gi ut en bok, bøker. Jeg vil skrive, skrive til fingrene blør. Jeg vil trollbinde folk, jeg vil at ordene mine skal bety noe for andre, gi dem noe. Jeg vil at noen skal elske boka mi, slik jeg elsker andres bøker. Jeg vil gjøre alt dette. Alt dette og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg aner ikke hva jeg burde studere for å få til noe av dette, eller hvilken ende jeg skal begynne i. Jeg frykter at jeg aldri får gjort noe av dette. Det er kanskje det skumleste jeg veit. For jeg vil gjerne utrette noe stort, jeg vil utrette noe som betyr mye for meg. Jeg ønsker å se tilbake på livet når jeg er ved slutten, og se tilbake på en bra tid. At jeg gjorde det jeg ville. At jeg jobbet med noe som stod hjertet mitt nært. At jeg var ett godt menneske som kjempet for andre og utrettet gode ting. Og når jeg tenker etter.. Når jeg kjenner virkelig godt etter, så er det ett sted i meg, en stemme, som kan fortelle meg, at tross alle mine frykter, tross min tvil på meg selv, så veit jeg at jeg kommer til å gjøre noe bra og stort ut av livet mitt. Jeg veit at jeg kommer til å se tilbake på livet mitt når jeg er ved slutten av det, og se tilbake på ett fantastisk liv. Jeg veit alt dette. Det jeg ikke veit enda, er hvordan jeg skal klare å oppnå nettopp det. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare dette, men jeg holder fast ved det jeg veit: At jeg er sterk nok, at jeg har mot nok til å oppnå hva enn jeg vil. At jeg kommer til å ha et fantastisk liv med betydning. At jeg aldri skal komme til å la frykten overskygge takten til hjertet mitt. Alltid skal jeg høre dem, hjerteslagene. De modige, sterke, taktfaste hjerteslagene. Dunk, dunk, dunk.

For vi er ville, vi er unge, vi er vakre og vi er frie

For vi er ville, vi er unge, vi er vakre og vi er fie. Vi er ville som dyr og rastløse som faen. Vi løper igjennom byen med hylende lattere, hvor menn og kvinner har gått før oss, som oss. Hånd i hånd, løpende igjennom gater som allerede er opptråkket før oss. Men nå er det vår tur. Nå er det oss som er unge, nå er det vi som er ungdommen. De før oss ser på oss med skjeve smil og blir varm om hjertet. De kjenner at de savner det og hvor fin den tiden er. Ta godt vare på denne tiden. Men vi hører de ikke. Vi hører ikke deres hviskende råd som henger i luften. For vi er for opptatt med å leve livet. Med å løpe videre, til neste eventyr. Med å kline med fine karer uten å tenke på konsekvensene av det. Med å drikke èn øl til selv om vi har fått nok for lenge siden. Med å nakenbade i skogen. Med å ligge på plenen og se på stjernene over oss. Med å kysse fine karer og vakre piker. Med å få hjertet til å hoppe over ett, to, tre slag. Med å dra ut på eventyr selv om kroppen skriker etter søvn og skolebøkene hyler etter å bli lest. Det kan vente. For eventyrene, livet der ute, som banker så hardt på døra at hele blokka rister, kan nemlig ikke det, livet kan ikke vente. Så vi løper ut døra, med lette skritt over bar asfalt, og følger etter føttene til dit hvor eventyrene, minnene befinner seg. Vi blir oppe til soloppgang, vi ligger med fremmede mennesker, vi finner nye venner rundt hvert hjørne, vi ler av hele våre hjerter, vi skåler med lovprisende ord, og vi er, vi bare er. Vi gir oss hen til magien vi ser over alt, vi gir oss hen til hverandre og "for alltid" sitter løst på leppene. Vi elsker, vi gir oss over og vi er de mest energiske menneskene som finnes. Vi er de som går med hjerte utenpå kroppen. Vi er de modigste, mest naive menneskene der ute. Vi er de som enda ikke har blitt kalde og bitre. Vi er de som enda ikke har opplevd nok til å bygge høye murer. Mange av oss har ingen murer. Vi er de som lever livet som om vi skulle dø i morgen. Og vi kjenner det, vi kjenner at vi lever livet slik vi vil leve det og vi veit at denne tiden av livet er noe vi kommer til å se tilbake på om ti år, om tjue år, om tredve år. Dette er årene vi kommer til å mimre tilbake til og det er disse minnene som kommer til å varme våre hjerter når vi ser tjueåringer løpe nedover gatene, hylende, lattermilde, da det er oss som ser på dem med skjeve blikk og lure smil. Da vi hvisker til dem "ta godt vare på denne tiden", da det er vi som ikke blir hørt. Fordi de er opptatt med det vi er opptatt med nå. Å leve livet. Lærdommen vi må ta med oss videre er at vi aldri slutter med nettopp dèt. La oss i fremtiden også styres av våre hjerter. La oss i fremtiden også kline med kjekke karer og fine kvinner. La oss sitte oppe hele natta og ikke tenke så mye på papirarbeidet som må gjøres. For det kan vente, det kan også vente i fremtiden. La oss i fremtiden ta med oss denne tiden, men aldri slutte å være unge til sinns. La hjertene våre forelske seg i kvinner med lange lokker og menn med vakre øyne. La oss fortrylle av magien og la oss aldri slutte å se den. La oss også i fremtiden omringe oss med eventyr, magi og kjærlighet. Aldri la hjertet ditt dø. La oss være unge, vakre og frie også om ti år, tjue år, tredve år. La rynkene og eventyrene komme og la oss omfavne de med like stor entusiasme som vi omfavner eventyrene nå. La oss forelske oss ville i fine smil og forførende øyner. La oss huske ungdommen i oss, den ville, vakre, frie personen som vi en gang var, og la oss aldri forandre. For vi er ville,  vi er unge,  vi er vakre og vi er frie.

We don't need to trust a single word they say

Håret mitt blir mer og mer bustete om dagen. Når jeg står opp om morgenen, drar jeg med meg den tynneste dyna, sommerdyna, med meg ut i sofaen, for så å legge pc'n på fanget. Jeg kryper opp i sofaen med bustete hår og trøtte øyne, så setter jeg på Machines, Different people, Pocket, The joke's on us, Trumpet or tap, eller en eller annen Biffy-sang, og dagen min starter. Jeg lar skottene dra meg inn i melodiene, lar dem kapre hjerte mitt, om og om igjen, jeg lar dem rive meg med og under deres kontroll flyter jeg med til de mest fantastiske stedene, de viser meg kriker og kroker i hjertet jeg ikke trodde jeg hadde og de lar meg kjenne på følelser jeg aldri føler noe annet sted.

Mobilen tikker det inn meldinger hele tiden om dagen. Det er spørsmål om øl fra fine jenter og morsomme karer. Det bustete håret og det lette hjerte forteller sagaer om eventyr i hovedstaden og øl. Massemasse øl. Og massemasse latter. Jeg har ikke ledd så mye som det jeg har gjort de siste tre ukene, på evigheter. Knutene i livet før har løst seg opp og ting går den riktige veien. Jeg er lykkelig om dagen og jeg får puste. Jeg utfordrer meg selv mye og jeg mestrer alt jeg setter meg til å gjøre. Alle fjellene jeg bestiger kan jeg nå nyte utsikten fra. Det vil komme flere karer med fine smil som får meg til å gå fra vettet og det er fortsatt ting som lurer i skyggene, men livet er bra om dagen. Sola skinner selv de dagene regnet høljer ned. Hjertet er lett selv om det var et eventyr jeg veldig gjerne skulle ønske kunne fortsette litt til. Det er enkelt å puste selv om det er ting i skyggene som gjerne skulle ha kvelt meg. Jeg føler meg sterkere og mer modig enn noen gang. Nå om dagen kan jeg flytte fjell. Jeg er klar for alt verden måtte gi meg og jeg braser ut i den selv. Jeg aner ikke hva som skjuler seg rundt neste hjørne, jeg aner ikke hvilken kar som skal få meg til å gå fra vettet neste gang og jeg aner ikke hvor jeg kommer til å finne denne karen heller. Det er vanvittig irriterende og helt fantastisk på èn og samme gang. Jeg flyter gjennom gatene med ett lett hjerte som er på søken etter å hoppe over ett slag. Og jeg veit det kommer, men jeg veit bare ikke når. Så i mellomtiden er jeg med fine og morsomme folk, drikker alt for mye øl og fokuserer på å ha det bra. Og det fungerer som faen.

Mandag morgen, en tirsdag formiddag

Halspastiller, støle bein og bustete hår. Det er mandag morgen og jeg kjenner at de siste 10, 11 dagene har tatt på. Kroppen er sliten, øynene tunge. Hodet er ør med et hint av hodepine og kroppens immunforsvar er på bånn. Jeg sitter på jobb å drikker te og kaffe om hverandre. Te for den såre halsen, kaffe for det trøtte hodet. Hodet som har fått alt for lite søvn i det siste og kroppen som har drukket alt for mye øl. Beina er støle etter å ha traska opp og ned den ene gata etter den andre. Lette føtter som tripper over bar asfalt på jakt etter eventyr. Og eventyrene har ikke latt vente på seg. Latteren har sittet som støpt de siste dagene og jeg har ikke telling på hvor mange øl som har blitt konsumert den siste tiden. Jeg husker begynnelsen av 2013, i januar, så lovet jeg meg selv at 2013, dette året, ikke skulle gå til spille. Jeg lovet meg selv at i år så skulle jeg ha det gøy. 2012 ble året jeg ikke husker noe fra, fordi det ikke er noen ting å huske. Fjoråret var så kjedelig og trist, tross alle drømmene og planene så har jeg ikke noe å se tilbake på. Jeg nekter å leve flere slike år.

Jeg går i de velbrukte sommerskoene fra i fjor, på bar asfalt. Hjertet er lett, hodet flyter i takten med hjertet. Kroppen er lett beruset etter ett par pils og rundt meg går det mennesker i alle retninger. Jeg er på vei hjem i selskap av skottene, som synger på soundtracket til livet mitt. Jeg er på det punktet hvor jeg ikke vet hva som vil skje rundt neste hjørne. Det er så skummelt og det får det modigste hjerte til å svikte. Hjertet banker hardt under huden og er en stadig påminner om dette unge, utålmodige hjerte som ikke klarer å vente. Der går jeg, nærmere og nærmere hjørnet, med hendene i lommene, holdene hardt rundt denne mobilen som føles ut som en bombe, som når som helst kan sprenge det hele i fillebiter.

Don't you ever want to be brave?

For tre dager siden satt jeg å forbanna meg over livet mitt. Hvorfor er jeg en så drømmende person? Hvorfor drømmer jeg om disse eventyrene jeg veit at jeg aldri vil oppleve? Hvorfor har jeg blitt hjernevaska av tv-seriene som viser frem disse "ekte" personene, disse personene som liksom skal være som deg og meg, disse som vi skal kjenne oss igjen i. De som er ikke de fineste, tynneste, peneste, mest sexy. Disse vanlige, vakre menneskene. Disse som er som oss. Vi som klør oss i rumpa og raper høyt. Vi som går ut med fett hår, bare fordi vi ikke hadde tid eller ork til å gå i dusjen først. Vi som har trusene som sniker seg opp i rumpa og man må på en eller annen måte, i all offentlighet, få den tilbake hvor den skal være på en så diskré måte som over hode mulig (selv om jeg er overbevist om at dette faktisk ikke lar seg gjøre). Vi som spiser opp en hel melkesjokoladeplate i løpet av en halvtime og hater oss selv for det etterpå. Vi som har tilfeldig sex med fine karer og mindre fine karer, hvor vi ligger i senga etterpå og savner han, selv om vi har lovet oss selv at det skulle vi ikke gjøre. Vi som går ut der og føler at alle går så mye mer grasiøst enn oss, at vi sjangler og vugger frem og tilbake av en gange. Vi som ser på alle disse andre jentene og guttene som er så perfekte, mens vi føler så utenfor, utenfor alt dette perfekte, dette fellesskapet vi ikke kan besudle med vårt  nærhver. Vi som sender disse sms'ene vi ikke burde sende, selv om det er egentlig det eneste vi vil. Vi som feiler, vi som er ekte. Vi som ikke er skuespillere og vi som ikke har noe manus å leve etter. Vi som må skrive våre egne manus og ikke vite hva motspilleren vil si, for du kan ikke hans replikker. Det er en evigvarende improvisjon og man aner ikke hva som skjuler seg rundt neste hjørne. Det er både forferdelig slitsomt og forferdelig vakkert. Det er jo det som er livet. Man vet ikke hvordan alt dette vil ende. Man vet ikke om han du kysser på, på lørdagskvelder, er han du skal ta etternavnet til. Du vet ikke om han du sendte melding til, vil være der om ett år. Du vet ikke hva som skjer neste uke engang. Du vet ingenting. Du kan gripe roret og prøve å styre en så stø kurs som over hodet mulig, men sannheten er at vi ikke har noe kart over livet, ingenting som kan fortelle oss hva som venter oss der ute, bak horisonten. Det er dette som er livet og det er så forbanna frustrerende og magisk. Det er så jævlig slitsomt å ikke vite om han liker deg eller ikke. Det er så helvetes slitsomt å ikke vite hva man skal jobbe med i fremtiden eller hva slags studier man skal velge. Det er så utrolig slitsomt å ikke vite i hvilken retning man skal vri roret til dette skipet, ute på dette havet som er livet. Vil man gå på grunne eller vil man ende opp i en paradisbukt? Hva om man senker ankeret for fort og lar seg bli liggende og vugge ute på det endeløse havet? Hva om man seiler feil vei, hva om vinden prøver å dra deg i en annen retning? Hva om der du går i land er feil sted for deg? 

Der satt jeg, sint på meg selv og dette livet som visstnok er mitt. Her sitter jeg nå, tre dager etterpå, fyllesjuk, bustete hår, ett par blåmerker rikere, og mest sannsynlig en brist på ribbeinet mitt, og ler godt. Hvor ironisk det hele er. Hvor ironisk alle disse forbannelsene kom til å bli. For sannheten er at de siste tre dagene har vært helt fantastisk. Jeg har møtt mange nye fantastiske mennesker, fått meg en ny venn som jeg håper blir en veldig god en, vandret gjennom gatene leiende med karen med det fine smilet og skjegget, hilst på enda flere mennesker med skjegg, skinnjakker og svarte klær, drukket enda mer øl, og bølla enda mer enn vanlig. Jeg har ledd, smilt og hatt det så bra de siste dagene, takket være litt spontanitet, en god dose mot og massemasse øl. 

Are you an elephant? You crush me to pieces

Når jeg går ned den snirklete trappa, med det fine gelenderet, pyntet med snirklete blader, og kommer ut i bakgården og ut porten i nummer 2, trykket jeg på play. Jeg starter dagen med Different people, og jeg kommer hver gang til å tenke på Simon når jeg hører på denne sangen, Simon som spiller på orgel, som først er svakt, svakt, som så tar over alt i headsetet, og jeg lar det ta over alt i hodet mitt. Ingen andre tanker, bare følelser. Bare den varme følelsen som brer seg i kroppen når jeg hører tonene som blir sterkere og sterkere, til det tar over alt og alt jeg trenger å gjøre er å flyte med, ikke noe annet. Jeg overlater kontrollen til Simon og Co og jeg vet at jeg er i trygge hender. Simon som sitter der med Darkthrone vesten sin og tenker på det norske bandet, før han legger fingrene på tangentene og spiller tonene som er starten på dagene mine. Sangen begynner så forsiktig. Det er som å putte tåa forsiktig i vannet, kjenne på temperaturen, la deg venne deg litt til den stikkende kulden, for så å bare hoppe ut i det. Jeg ser meg rundt, går over veien, forbi Rimi, forbi Schous bryggeri, og videre bortover i Storgata, Torggata, Osterhausgate, Møllergata. I den en eller annen gate som vil igjen lede meg til en ny. En fot foran den andre, varm følelse i brystet, kjærlighet på ørene. Skrittene som ikke lenger gjaller mellom betongveggene rundt meg, for sommerskoene har blitt tatt i bruk. Ikke lenger store sko, som tynger hvert skritt. Jeg lar meg selv fly fritt. Jeg lar meg selv sveve over den bare asfalten jeg har savnet så forferdelig. Den bare asfalten som bærer løfter om sommer, bølgeskvulp, sol, musikk og varme. Om varme netter og lange, late dager. Jeg håper at dette blir en bra sommer.

Jeg leter igjennom blogger, bøker og tekster om dagen etter svar, på spørsmålene jeg ikke vet hva er. Jeg håper bare at jeg kommer over svarene jeg ser ut til å søke. Jeg leter igjennom musikken jeg hører på, jeg ber skottene om råd, setter på låtene som får hjertet til å banke og blø, men det er ikke der. Jeg finner det ikke. Jeg finner det ikke i gatene jeg går igjennom med sola i ryggen eller med gatelyktenes lys over hodet. Det er ikke der heller. Jeg finner det ikke i ordene jeg selv skriver. Svarene lar seg vente. Jeg finner ikke svarene i stillheten og mørket på soverommet mitt om natten. Månen og stjernene lyser ikke vei. Jeg vandrer hvileløst igjennom Oslo som et spøkelse. Med et slitent drag over ansiktet søker jeg etter noe jeg ikke vet hva er. Det blir vanskeligere og vanskeligere å smile ettersom dagene går. Jeg prøver å fokusere på fine ting. På ting som gleder meg. Men jeg kan ikke flykte fra meg selv. For jeg ender alltid opp i senga mi alene, i sofaen alene. Da jeg atter en gang blir møtt med den rungende stillheten som kveler meg. Stillheten som skriker etter svar, på spørsmål jeg ikke vet hva er. Jeg føler meg fanget i den dype stillheten som aldri lar meg hvile. Stillheten som alltid venter på meg når jeg kommer hjem, når livet skjer der ute og mitt står stille der inne. Stillheten lar alltid vente på seg, ventende på meg.

 Og fortsatt går dagene. Tross den ruvende stillheten som plager livet av meg, går livet faktisk videre. Jeg prøver å ta de rette valgene om dagen, men i alt kaoset føler jeg meg blind. Det er som om jeg falmer rundt i blinde. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Jeg prøver å bare fortsette. Kjøre på. Bane meg en vei igjennom dette her. Jeg lar sola varme ansiktet når jeg har mulighet. Jeg lar hjertet banke lett når jeg klarer å senke skuldrene. Jeg gleder meg over fine små ting i hverdagen. Jeg drømmer om karen med det lange håret og skjegget, men lar det bare forbli med det, drømmer, for en stund. Jeg ser på filmer som får tankene til å vandre andre steder. Jeg møter venner, drikker øl, kaffe, vin. Jeg tar til meg de fine kommentarene fra dere, for de er virkelig fine. Jeg ler når jeg klarer det og jeg har det bra når det er mulighet til det. Jeg tillater meg selv disse pausene fra stillheten, som alltid venter hjemme på meg, når jeg har mulighet. For å puste, for å overleve. For så å låse meg inn i leiligheten igjen der hvor det hele venter. Megselv.

-

Jeg vet ikke om noen av dere liker Mumford and Sons? Vel. Jeg har en billett til overs til konserten på torsdag i Oslo Spektrum. Det er sitteplass, og jeg lurer på om noen som titter innom denne bloggen kanskje har lyst til å bli med meg? Jeg bytter billetten bort (gratis) mot godt selskap. Lover at jeg er ganske så snill og koselig av meg, til tider ganske så awesome også, så hvis det er noen som har lyst, kontakt meg gjerne på: lisbethnilsen@live.no. Håper jeg får en date på torsdag <3