Jeg skriver nå

"Hva skjer med skrivinga? Du har ikke skrevet noe på evigheter". Spørsmålet jeg har ventet på å få. Der kom det. Jeg har flytta. Fra Heimdalsgata til Storgata. Fire minutter unna å gå. To minutter unna å kjøre. Eskene som har blitt pakket ned er blitt pakket opp. Noen har blitt satt bort i boden. Enkelte søppelsekker har ikke blitt pakket ut, men blitt stappet inn i skap som jeg har lukket igjen og glemt. Bøker er satt dobbelt inn i bokhyllene. Det er ingen system på dem lenger. Jeg måtte bare få dem opp fra eskene for å få plass på gulvet. Samme med DVD'ene og alle seriene mine. Det er en bokhylle jeg ikke har montert tilbake igjen, men det kan vente. Jeg har flyttet, men jeg har ikke pakket helt ut enda. Det er som om jeg ikke har vendt med til at det er her jeg skal bo nå. Det er som om jeg ikke skjønner at dette er mitt nye hjem. Men kommer jeg til å kalle dette et hjem? Blir Storgata den nye gata mi? Vil jeg en dag, når jeg flytter igjen, se tilbake på dette stedet og savne denne leiligheten på samme måte som jeg savner hjemmet mitt i Heimdalsgata?

Når jeg sitter på 31-bussen på vei opp til Tonsenhagen eller til legen min som er rett ovenfor gamleleiligheten, titter jeg alltid opp. Hun nye som har flyttet inn har plassert blomster i vinduene. Jeg kan se en lampe der inne, ikke den firkantete som står på gulvet, den som tilhører leiligheten, men en annen. Hva har hun puttet inn i gullramma med gitarholderen i midten? Hun nye er nok ikke en som putter en blodig plastikkøks opp der. Hun er nok heller ikke en som har piratflagg på veggen eller stjelt sparkesykkel i gangen sin. Kanskje hun er en sånn som klarer å holde liv i plantene sine. En sånn person som kjøper fine tullipaner eller roser i grønnsaksbutikken under. Kutter dem riktig, setter dem i en fin vase og plasserer dem på spisebordet. Kanskje hun trener på Sats som ligger i gata ved siden av. Om morgenene lager hun sikkert havregrøt og leser morgenavisen. Studerer hun? Jobber hun? Ser hun på denne rare leiligheten hun nå bor i, som et hjem? Et slikt hjem som det jeg hadde der?

Det tok meg tre og en halv uke før jeg klarte å skaffe meg det inkluderte internettet som følger med i leien. Dagene har gått i sakte film. Jeg har brutt sammen av stress, av vondt og vonde tanker. Jeg har satt meg ned i den nye dusjen store dusjen, som jeg faktisk kan sette meg ned i, og grått og grått, mens jeg har latt vannet renne varmt over meg, som i et håp om å vaske vekk smerten. Jeg har sittet på kjøkkengulvet med Seigmen på full guffe og en hel haug med angstpiller ved siden av meg, mens jeg har freaket helt ut. Jeg har kranglet og vært teit. Jeg har fått angstanfall på det som er den nye nærbutikken min. Jeg har slått i veggen fordi jeg har vært så sint, så fortvilt, så forbanna på alt, så redd. Jeg har for første gang på evigheter tenkt at jeg vil dø igjen, at jeg ikke orker mer, nok en gang. Jeg har innsett at det jeg har fryktet hele tiden har skjedd, jeg har blitt deprimert igjen og angsten er tilbake for fullt. Jeg har innsett at jeg må sende mailene til listen med psykologer og prøve å få meg en ny en så fort som mulig. Jeg har ligget og grått i senga en natt og fortalt deg når du lurte på hva det var som var i veien, at jeg er deprimert igjen, at angsten er tilbake og at jeg er redd for alt det vil si, alt det kan ødelegge, for meg, mellom oss, at jeg ikke vil at det skal gå utover deg, og du som da la armene dine rundt meg, sa at du var der for meg og om det var noe du kunne gjøre for meg, så kom du til å gjøre det og at det nesten måtte være opp til deg selv å velge om du ville holde ut eller ikke og det ville du, det var ikke opp til meg å bestemme.

Jeg har ikke skrevet på evigheter fordi jeg har flyttet fra hjemmet mitt til et nytt sted jeg håperhåperhåper jeg kommer til å se på som et hjem en dag. Jeg har ikke skrevet fordi jeg har hatt angstanfall flere ganger i løpet av disse tre, fire ukene, enn hva jeg har hatt i løpet av de siste årene. Jeg har vært opptatt med å prøve å puste, roe ned det bankende hjertet som bare banker fortere og forere, som et fuglehjerte, der inne i brystet. Jeg har vært opptatt med å roe ned en liten pusekatt som hatet å flytte mer enn meg og som har vært så redd og fra seg at han ikke turte de første dagene å komme ut fra under dyna mi og jeg har ligget ved siden av han, helt rolig, sakte og rolig kost han, vist han at jeg er rolig så da er det helt trykt og til slutt turte han å komme frem og dag nummer to så spiste og drakk han for første gang siden vi flyttet inn, mens nå ligger han utstrakt på sofaen som det slaktet han er og han begynner å finne roen. Ulikt meg. For jeg har vært opptatt med å ikke få panikk hele tiden, opptatt med å prøve å finne et holdepunkt jeg kan holde meg fast i, mens bølgene bruser og farer videre rundt meg og når jeg klarer å åpne øynene, når jeg kan slippe taket, da skal jeg skrive, jeg skal skrive, lese, skrive enda mer. Jeg har vært opptatt med å flytte, prøve å være en dugende kjæreste, være en person som er bra nok, og vært opptatt med å bare puste og overleve, så jeg har ikke skrevet. Men jeg skriver nå. 

Fire år pakket sammen i esker

Jeg sitter i stua og ser meg rundt. Jeg er omringet av flytteesker, poser og rot. Flytterot. Jeg har akkurat stått opp. Våknet av sola som tittet inn gjennom vinduet mitt, men dro meg ut av senga fordi den tomme magen klaget høylytt. Men i stedet for å faktisk lage meg frokost, satte jeg på litt kaffe og smøyg meg opp i sofaen, dro fram laptop'en og begynte å skrive, mens jeg så meg rundt i stua og tenker på alt som har skjedd her, alle folkene som har sittet her med meg i denne stua, alle menneskene som har kommet og gått i løpet av de fire årene jeg har bodd her. Disse fire årene hvor dette har vært mitt hjem og alt det måtte inneholde. Det er her vi har festet. Hvor mange øl har ikke blitt drukket under dette taket? Det er her jeg har grått i stillhet, alene, når hjertet har vært tungt og verden har vært mørk, over gutter som sårer eller situasjoner som da føltes helt håpløse. Det er her, under dette taket, i tryggheten til disse veggene, jeg har ledd, sammen med fine folk som letter vonde hjerter. Det er her jeg har bodd mens jeg har forelsket meg, fått hjertet mitt knust og så forelsket meg igjen. Og igjen og igjen. Det er her i denne stua de nærmeste vennene mine har sittet, gang på gang på gang, for så å aldri komme tilbake, hvor de ikke lenger var mine nærmeste venner, men ble fjerne bekjente, til slutt fremmede, samtidig som fremmede folk har blitt bekjente og disse nye bekjente har etterhvert blitt mine nærmeste. Det er her jeg har bodd disse fire siste årene og det har inneholdt så mye og så lite på en og samme gang. Fire år har gått utrolig fort og livet har gjort hva det pleier å gjøre, å forandre seg og her sitter jeg nå og jeg kan ikke tro at jeg var den jenta jeg var da jeg flyttet inn, og jeg kan ikke tro at jeg har blitt den personen jeg nå er, her jeg sitter fire år etter og alt rundt meg er pakket ned i Clas Ohlson-esker som neste fredag skal flyttes inn i ny leilighet, en leilighet som kommer til å oppleve minst like mye som denne her og hvem vet, kanskje jeg ikke kommer til å tro hvem jeg har blitt når jeg flytter ut derfra eller hvem jeg var da jeg flyttet inn.