Jeg skriver på slump. Slutten av november nærmer seg og jeg har bittelitt over førtitusen ord. Femtitusen har aldri vært nærmere, men jeg har ikke mer å skrive om. Det blir ikke bra, det blir ikke sånn jeg vil ha det. Egentlig vil jeg bare slutte, men jeg er så nærme, jeg kan føle det, slutten og jeg vil klare det, for en gang skyld så vil jeg klare det, så jeg fortsetter, jeg tvinger frem ordene og det går, jeg klarer å skrive to tusen ord her og der og tallene går opp, det nærmer seg og jeg kan slappe av enda en kveld. Jeg lager meg taco klokka ti på kvelden en søndag, spiser den i sofaen med julebrus i glasset, mens jeg ser på Sofa eller Friends eller noe annet og jeg ser på bilder på Pinterest samtidig, på mobilen, for inspirasjon til julepynt og hvordan jeg kan pynte til Lillelillelillellillejulaften-festen jeg har invitert til den 12. desember og jeg må finne frem juletreet, julepynten, jeg må lage de morsomme, fine julegavene jeg har tenkt til å lage til folka som kommer, det er allerede en skjeggis som har meldt seg frivillig til å være julenisse og jeg gleder meg, mens jeg sitter i sofaen under dyna med mobilen i hånda på Pinterest, seint på en søndag, sliten, fordi jeg har så mye jeg skal rekke, så mange ord å skrive, så mange gaver å lage, men jeg er glad selv om jeg er sliten fordi det kommer til å bli så bra på lillelillelillelillejulaften-festen, hvor fine folk kommer, hvor vi skal drikke øl, masse øl, og gløgg, spise pepperkaker og dele ut julegaver og bare være sammen og feire jul bittelitt tidligere enn alle andre. 

Slutten (på vinteren) / Begynnelsen (på lysere tider)

Der. Der var det. Øyeblikket du har gruet deg til, øyeblikket du alltid har visst kom til å knuse deg. Øyeblikket som kom til å rive ut sjelen din og rive det i filler. Det hensynsløse smertefulle øyeblikket du har ventet på, som du visste kom til å komme, men ikke ante når. Der var det. Det var som om de siste puslespillbrikkene i det uendelig store bildet begynner å falle på plass. Det mangler fortsatt noen, men det er ikke mange igjen nå. Det er noen få og starten på slutten er her. 

Jeg sitter i sofaen, i pysjen, under dyna og pcen på fanget. Jeg drikker den svarteste kaffen ut av God Jul-koppen min, med The National spillende fra høytalerne. Utenfor kan du høre trikken ruller forbi. Det dirrer i leiligheten. Dirringen som du har blitt så vant til. Den har blitt en del av deg. Alle lydene fra byen utenfor, menneskene som er ute i alle døgnets tider, de som synger på vei til og fra byen, de som krangler utenfor vinduet ditt fire på natten eller de med barna som hyler og ler i gata utenfor. Bilene, bussene, sirenene fra ambulanser som kjører ut fra legevakta, ut for å hente folk som trenger dem. Lydene fra grønnsaksbutikken under deg når de setter opp varene utenfor butikken om morgenene. Trommingen fra de over deg og de små bjeffene til de nye naboene dine ved siden av med en litt nevrotisk hund. Alle disse lydene har blitt dine og en del av livet ditt. De første nettene fikk du ikke sove. Det bråkte, det var for lyst med gatelyset rett ved soveromsvinduet. Du kjente ikke lydene til leilighetene og kvapp til ved de minste lydene. Hva var det der? 

Det er lillejulaften og dette er den fineste dagen i hele jula. Alle går rundt å surrer med de siste julegavene, det aller siste stresset er på topp. Men her, i stua mi, her jeg sitter i sofaen, er det ingen stressende tanker som surrer. Jeg skal henge opp klesvasken som er i maskina nå, når den er ferdig. Jeg skal pakke kjolen jeg skal ha på meg i morgen og jeg skal pakke overnattingsbag for i dag. For i dag, om litt over tre timer sitter jeg i sofaen hjemme hos broren min og mannen hans og det er dette her som er den fineste tradisjonen jeg veit om. Vi spiser noe som er stikk motsatt av julemat. Kinamat, pølser, pizza. Samma. Mens maten blir lagd åpner vi de første ølene og begynner å pynte treet. Det blir så som så, men det spiller ingen rolle. Det er sånn det skal være. Jeg begraver hodet mitt i hundepels og klapper myk kattepels og alt er så fint. Vi setter på de tre julefilmene vi har sett i over tjue år nå og ser såvidt på dem, mens vi snakker, debaterer, ler og kanskje gråter en skvett, hele tiden mens glassene blir fylt opp, ølboksene blir åpnet. Vi skal sitte opp til alt for seint og det er alltid verdt det. Jeg skal sove hos bror og våkne av en våt hundesnute i morgentidlig. Lenge før noen har våknet, lenge før hunden egentlig må ut, ikke så alt for lenge siden vi egentlig gikk å la oss. Men han kjenner tante-Lisbeth, hun klarer aldri å si nei til en liten lur hund som så gjerne vil leke i snøen. Så tusler jeg ut, fortsatt i pysjen med hund og bånd. Så leker vi i snøen til de begynner å lete etter oss. Så er det frokost rundt bordet og kaffe i sofaen med Tre nøtter til Askepott på tven. Lillejulaften dere. Det er det fineste jeg veit om. 

Men det gjorde ikke vondt. Det var ikke sjeleknusende. Det var ingenting. Begynnelsen på slutten er her og det er ikke så ille. Du har også gledet deg til dette. Når du endelig kan gå videre, når du kan komme over dette, denne smerten, alle disse følelsene som ikke kan brukes til noe. Som kun er destruktive. Begynnelsen på slutten er her og det er greit. Kanskje denne slutten endelig kan bety begynnelsen på noe annet..

/

God jul til alle dere som leser og har lest og kommer til å fortsette å lese. Til alle dere som kommenterer og dere som ikke gjør det. Takk til dere alle. Jeg håper dere får en fin feiring, uansett hvordan dere feirer julen eller hvor dere feirer den. Enten om det er med familie dere har blitt født inn i eller familien dere har valgt selv. Enten om dere har hundpels å begrave hodet i eller øl i hånden. God jul <3

Litt tidlig jul midt i februar

Når jeg kommer inn døra, drar jeg av meg støvlene, henger skjerfet og jakka på knaggen og koser pusekatten som gnir seg inntil beina mine. Jeg bøyer meg helt ned til han og kysser han på det myke pusehodet og han titter opp på meg med store, glade øyne som får en varme til å spre seg i brystet mitt. Mens jeg prøver å komme meg inn på kjøkkenet følger han etter meg, snirklende rundt beina mine sånn at jeg må tråkke ekstra forsiktig og det hele tar dobbel så lang tid. Jeg fyller vann i vannkokeren og tar ned posen med pulverkaffe, tar en kopp fra skapet og setter den på benken, hele tiden mens han går frem og tilbake på gulvet og mjauer på meg. Mens vannet blir varmere og varmere, før det putrer høyt, setter jeg meg ned på gulvet og katten er over meg med en gang. Han har savnet meg. Han legger all kroppsvekten sin inntil meg, jeg støtter han med hendene mine, mens han gnir seg på meg med all sin styrke og han veit at jeg tar han i mot, at jeg holder han, at han ikke faller og fra et sted dypt inni han purrer det av kjærlighet og varmen i brystet sprer seg ut i alle deler av kroppen og jeg ser på han med stor kjærlighet. For det er ikke noe annet jeg føler når jeg ser inn i hans store, gulgrønne øyne, enn akkurat det; kjærlighet.



Klokken er kvart over tolv, det er fredag og det har akkurat blitt lyst ute. Det er tjuende desember og om noen få timer har jeg ferie i to uker. Jeg sitter med den største kaffekoppen og en bunke pepperkaker ved siden av meg på pulten min. I dag er jeg alene på jobb og det er nesten ingenting å gjøre. Jeg tegner, skriver og leser bok i mellom telefonbestillingene. Det er nå folk reiser bort, pakker sakene sine, setter seg i busser, på tog og på fly. Folk reiser hjem til familie og gamle venner. Leiligheter står mørke og tomme. Jeg blir her, for det er her jeg har alt, hjem, familie og venner. Når jeg låser meg inn i leiligheten, låser jeg meg inn i leiligheten som har alt jeg eier. Leiligheten som er blitt hjemme.

/

Innlegg fra utkast. Det er mange rare ting på utkast.