Take me Oya

Skrevet 16. august

Det er to dager siden Thåstrøm avsluttet Øya og jeg grein ikke under Fanfanfan, jeg ble ikke løftet opp av Ner mot terminalen, alt jeg gjorde var å se opp på lyskasterne som farget Sirkus, alt jeg klarte å se var ryggen til de høye menneskene foran meg og jeg følte ikke den avslutningen jeg så sårt trengte etter fire dager med festival, ingen avslutning og det minnet meg på andre avslutninger jeg trenger i livet, så jeg drakk opp ølen min fort, litt irritert, og kastet fra meg plastglasset og gynget i takt med musikken selv om jeg ikke så noe, selv om jeg ikke følte noe og det var greit, for jeg hadde allerede følt så vanvittig mye, jeg har grått flere ganger, hjertet har vært varmt og hele verden har forsvunnet flere ganger, jeg har spist så vanvittig mye mat i løpet av fire dager, drukket enda mer øl og jeg har oppdaget nye artister og fantastiske mennesker. Den første dagen havnet vi på nyhetene på Tv2. Jeg fikk fortelle Fay at jeg er så takknemmelig for musikken hennes, for at hun har vært der for meg med sangene hennes igjennom uker med hjertesorg og hun klemte meg og jeg klemte henne og vi byttet på å takke hverandre og hun signerte vinylen min med at jeg er det beste som finnes og jeg løp på do for å grine av glede etterpå. Jeg har danset til skogalven Florence og hun trollbandt meg og hele jævla Øyafestivalen og jeg grein hele fem ganger under konserten hennes og hun tok det jeg har trengt at hun skulle ta bort, Shake it out sa hun og jeg shake'a det ut mens tårene rant, tårene som aldri sluttet å renne. Jeg har forelsket meg i verdens mest fantastiske tvillinger, Ibeyi, som tok meg med storm fra første sekund, som jeg fortsatt ikke klarer å slippe taket på, fortsatt kan jeg høre latteren deres, fortsatt kan jeg se for meg lidenskapen deres. Og så har jeg hilst på Jens Stoltenberg i vaffelkø. Det har vært fire intense dager med solsolsol og jeg har ikke blitt solbrent, beina har ikke blitt slitne og det har vært så mange konserter. Jeg har løpt ned på Sirkus i mørket for å høre på enda mørkere musikk, når M har gått til Amfiet for å høre på lystigere musikk. Jeg har ligget i gresset når energien har vært på bånn, med øl, med mat, med solkrem på kroppen. Øya var min første og eneste festival i sommer, det var starten på min tre ukers ferie og jeg har nå to uker igjen. Sola skinner fortsatt, værmeldingen ser strålende ut. Det er nå sommeren min er, alle andre har begynt på studier, er tilbake på jobb etter flere uker ferie. Det er nå jeg står opp sent om morgenen, lager meg alt for mye kaffe, leser bøker i trusa, drar ut å bader seint på kvelden, rydder hele leiligheten lyttende til musikken jeg nettopp oppdaget på festival og koser alt for mye med pusekatten. Jeg veit ikke helt hvordan jeg lever normalt, spiser normalt, drikker normalt, etter Øyafestivalen. Det er ingen konserter å rekke, ikke alt for dyr mat å kjøpe og ingen øl i plastglass. Godt jeg har to uker å finne ut på hvordan man lever normalt igjen. 

/Ibeyi har en sang som heter 'Oya' og det er navnet på en gudinne, en gudinne for det som er mellom livet og døden. De fortalte at de hadde fått vite at det betyr "øy" på norsk. Take me, Oya, synger de og Øya tok oss. 

Påsken min

Da resten av Oslos befolkning flyktet hovedstaden til fordel for fjell og hytter og familie, ble vi igjen. Det er ingenting som er finere enn Oslo i ferier og kanskje aller mest i påsken. De siste dagene på jobb før fri kunne man se de langhåra, skjeggete, svartkledde menneskene innta byen og med det kom hjertevarmen. Det sikreste vårtegnet for meg er metallmenneskene som overtar byen i påsken. Med det så veit jeg at det er vår, det er påske og det er festival. 

Det er mennesker over alt. Vi befinner oss på utestedet jeg lenge har hatt lyst til å ta turen på. Jeg har vært på én konsert og etterpå gikk venninna mi og jeg hver vår vei. Hvor enn jeg snur meg blir jeg introdusert til nye mennesker. "Du må hilse på Lisbeth!". Navn jeg ikke husker blir utvekslet og lovord om at det var hyggelig å hilse på meg er flere enn jeg klarer å telle. Det er overfladiske samtaler, sånne samtaler man har med folk man nettopp har møtt, som man mest sannsynlig aldri kommer til å møte igjen. Og det er fint. Folka er fine, jeg får klemmer når de tusler videre. Det er like før lyset blir slått på og man blir bedt om å drikke opp å gå. "Skal vi tusle?", spør han.

Det er rødt lys. Gata er tom, folket er på fjellet. Jeg er sliten og vil egentlig aller helst bare hjem. Hjem til meg selv. Men vi var jo hos meg sist gang, nå er det min tur å dra til han, mener han. Og det er i det sekundet spontaniteten i meg kicker inn. "Okei da" svarer jeg og smiler, og vi løper over gata og ler, løper mot nattbussen, bort fra leiligheten min.





Jeg har kjent på noe jeg ikke har kjent på, på lenge. Jeg er lettere om dagen. Jeg er gladere, jeg er lykkeligere. Det hjelper med lengre dager. Det hjelper med alle de fantastisk fine vennene mine som får meg til å le, selv på de dagene jeg ikke føler for å smile engang. Og det hjelper med snille fininger som holder en i hånda. 

Om å grine i regnet på Øyafestivalen

Nå veit jeg ikke om det regna denne dagen eller hvem som spilte, men hadde det gjort det, hadde det regna, så hadde jeg valgt meg ut en tilfeldig konsert, sola hadde begynt å gå ned i horisonten, Oslo begynte å bli mørkere, rundt meg ville jeg hatt jeg alle glade festivalgjengerne, og der hadde jeg stått, etter x-antall øl, på en tilfeldig konsert og tatt det til meg, vokalisten hadde nok en eller to ganger sunget om kjærlighet og hvor vondt det kan gjøre, og jeg hadde stått der og følt med han eller henne, jeg hadde tenkt at jeg veit nøyaktig hvordan han eller hun hadde det, føler det, for jeg kjenner det selv akkurat nå, jeg kjenner den stikkende smerten som kan forårsakes av å være helt sinnssykt glad i en spesiell person, være helt bortihelvete forelsket, men at det fortsatt er vondt, så vondt at det føles ut som om du er vrengt på innsiden ut, det er fortsatt vanskelig og det er dager som dette hvor det er vanskelig å puste, så du står der, med eller uten øl i hånden, og lar musikken omfavne deg og drukne bort alt annet rundt deg, du lar dem omringe verdenen din og det er da det begynner å regne, det er da de tunge dråpene faller, de faller og de treffer deg, og det er da du kjenner at du ikke klarer å holde igjen så du slipper løs alt, du slipper løs det vonde, tårene, det som river og sliter der inne, mens vokalisten synger, og han eller henne forstår deg, han eller hun veit så jævlig godt, og dere står der og føler på det sammen, alle de tusenvis av menneskene rundt deg står å føler på det samme, for vi alle har hatt stikking i brystet en eller annen gang på grunn av en eller annen gutt eller jente, og der står vi, vi synger på det sammen og vi lar regnet drukne bort den stikkende smerten, smerten du ikke aner hvordan du skal takle, for dette her, det her er alt for skummelt, det er så skummelt at du ikke får puste, men på en eller annen måte så klarer oksygenet å snike seg ned i lungene dine og ut igjen, så du innser der og da, at hvis luften klarer å holde deg i livet så skal du klare å takle dette, du skal klare å gjøre hva enn du må for at dette skal bli bra igjen, så lenge luften holder deg i livet og hjertet fortsatt slår, ja, da skal du klare å takle dette her, for dette her er så mye mer viktig enn å la angsten vinne, angsten for å være deg selv og hvis deg selv ikke er nok, for du veit ikke, så du står der, hjertet banker fortsatt, lungene fylles med luft, og du forlater konserten, du snur deg, går forbi alle menneskene bak deg, du forlater vokalisten og han eller hun forstår deg, han eller hun heier på deg der du forlater menneskene rundt deg mens menneskene synger i takt om bankende hjerter og smerte i brystet, det er din rygg mot deres, og du går ut av festivalområdet og videre inn i hjertet av byen din, hvor hjertet til en annen banker, det hjertet som ditt hjerte banker for, og du går der med sikre skritt, for første gang, denne gangen klar for at hjertene deres banker i takt, koste hva det koste vil. 

Biffycruise

Jeg hører på musikken som tar meg tilbake. Til sol, telt, øl, musikk og kjærlighet. Festivalkjærlighet. Det er bånd rundt armen og kjærlighet i hjertet. Det er første gang jeg skal se Biffy live og jeg har ingen aning om hvordan det kommer til å bergta meg. Hvordan det kommer til å påvirke livet mitt. Lite visste jeg at litt over ett år fra den dagen, så kom jeg til å stå i et P3 studio i Tønsberg dødsens nervøs, for jeg skulle jo hilse på disse menneskene. Disse tre mennene fra Skottland. Ta de i hånden. Introdusere meg. Lite visste jeg at de var like nervøse som meg. De skjønte at dette betydde mye for oss, håndplukkede utvalgte, og de var like nervøse selv. Lite visste jeg at det kom til å henge en Biffy-plakat over tv'en i stua, med deres navn som de skrev mens jeg holdt med skjelvende hender plakaten rett slik at de hadde et nogenlunde underlag å skrive på. To Lisbeth, love from Biffy. 

Hadde jeg visst det da jeg satt der i campingstolen, med årets festival t-skjorte og ola-shorts, og hørte på Biffy på den gamle MP3-spilleren min, hadde jeg ledd og aldri i verden trodd på det. For, hvordan i all verden skulle jeg få til det? Hvordan i all verden skulle det være mulig å få til? Jeg vinner ikke konkurranser. Jeg får ikke slikt.

Men jeg vant en konkurranse. Min aller første. Ikke selve konkurransen som var det året, for å få møte Biffy Clyro under årets Slottsfjellfestival. Nei, ikke den konkurransen. Men en konkurranse for å få være med på premieren av Biffys live dvd som ble spilt inn når de hadde konsert i Wembley. Håndplukket utvalg av mennesker i Norge og noen få andre land. De aller første, i hele jævla verden. Det var rått og det var awesome. Noen uker senere, fikk jeg melding av Mona, som hun het. Mona hadde trukket ut meg som en av disse vinnerne og fått med seg hvor iherda Biffy-fan jeg var. Hun inviterte meg, og de andre vinnerne av dvd-konkurransen, til å møte dem, om vi skulle til Slottsfjelfestivalen. Jeg skulle på Slottsfjellfestivalen det året.

-

Jeg blir aldri lei av å skrive eller prate om Biffy. Jeg forstår hvis dere andre blir det, men det er bare en så stor del av meg at det hadde vært rart og unaturlig om jeg ikke gjorde det så ofte. Det hadde ikke vært ekte av meg. Det hadde ikke vært meg. Og hvis noen ikke liker det, så godtar de heller ikke meg som helhetlig person. 

På torsdag så skal jeg og en fantastisk fin venn av meg, en av de som aldri blir lei, på danskebåten (av alle ting. I know!). Eller Biffycruise som vi kaller det. Det skal bli helt fantastisk gøy! Det blir rølp, Biffy og latter, latter, latter! Skuldrene skal senkes og glassene heves! Skip O'hoi <3