Another minute with you

To dager etterpå, det er nyttårsaften, det er på kanten av et nytt år, på kanten av så mye, å være eller ikke være og det er to dager siden vi møttes for første gang og det var noe som falt på plass når jeg møtte han den tirsdagskvelden, den kvelden vi feiret livet til Lemmy, hvor vi feiret musikk og kjærlighet. To dager etterpå sitter vi begge på kanten av stolene våre, lent mot hverandre og alt vi ser er hverandre. Vi er på samme sted hvor vi møttes tirsdagen to dager før, men alt er helt annerledes. For jeg klarer ikke å sove lenger, nettene etter at han har dratt får jeg ikke sove, jeg klarer ikke å spise. Magen min knyter seg og kroppen er nervøs. Det er en rastløshet som har tatt kontroll over kroppen og jeg klarer ikke å styre den lenger. Men det er en varm følelse i meg også. For jeg klarer ikke å slutte å smile når jeg tenker på han. Når jeg tenker på han sittende i stua mi, syngende på Biffy Clyro sanger. Når jeg tenker på hvordan han ser på meg og hvordan han ikke slipper blikket mitt.  Når jeg tenker på hvor mange ganger han sier at øynene mine er vakre, at jeg er vakker. Hvordan vi begge er så forsiktige, men voldsomme med hverandre. Det er som om vi er redde for at den andre skal gå i stykker under berøringen til den andre, enda vi vil rive hverandre i filler. Jeg klarer ikke å slippe taket i han og det har gått bare to dager og vi sitter på kanten på hver vår stol, mot hverandre, tett inntil hverandre og vi får ikke med oss feiringen rundt oss, det er offisielt 2016 og folk feirer det nye året, alle vennene våre som er fulle, glade, som skåler, som er ute å røyker, som har funnet seg en kjekkas eller to å prate med, vi får ikke med oss noe annet enn hverandre og det er da han sier det, rett før jeg har tenkt til å si det, fordi denne gangen hadde jeg bestemt meg for å være helt ærlig, helt forbanna ærlig helt fra starten av og fortelle han at om vi fortsetter å møtes så kommer jeg til å forelske meg i han og at jeg vil at han skal vite dette, at jeg er livredd, fordi dette er ikke bare et one night stand for meg, det er så mye mer og jeg er livredd. Jeg er livredd. Men før jeg rekker å si alt dette, så sier han det selv, han sier at han er livredd. Han holder blikket mitt og jeg tror på han. For jeg føler det samme selv. At han ikke vet hva dette her er, men at det skremmer livskiten ut av han. At han ikke klarer å slutte å tenke på meg. Og jeg sier det samme til han. Det er noe som løsner i meg, det er noe som gjør vondt, men som faller på plass. Han føler det samme. Og vi kommer til et punkt hvor vi kommer frem til at fra akkurat dette sekundet, så er det enten eller. Vi holder hverandre i hendene og det er som om vi begge er livredde for å gi slipp og for å ikke klare å slippe om vi må. Vi sitter på kanten av stolen og enten så velger vi dette, vi drar hjem til meg og vi blir bedre kjent. Vi sender meldinger til hverandre på dager hvor vi ikke har sett hverandre og sier hvor mye vi savner den andre. Vi fortsetter å møtes, å bli kjent, finne ut de mørkeste tingene om den andre og de magiske og fine sidene. Eller så drar han et annet sted og jeg drar hjem alene. Avslutter det hele før det har startet. Før noen rekker å bli såra. Få sterke følelser. 

Vi kan la natten og dagen etterpå vi delte være to fantastiske dager med en person som gjorde den andre litt mer lykkelig, som gjorde at den andre smilte uten å tenke over det, la det bare være noe fint, uskyldig, noe magisk som bare dukket opp. Eller så kan man med hamrende hjerte velge å være modig. For det er det man må være for å våge noe som dette. Man må være modig. Og jeg kjenner det med en gang jeg sier at jeg er livredd, når jeg hører at han også er det, at det er noe i meg som faller på plass og jeg er ikke lenger redd. Jeg fylles med en ro, med et mot. For jeg innser at jeg ikke har noe valg. Dette er ikke mitt valg å ta lenger. Jeg tok det valget med en gang jeg møtte han. Jeg tok valget mitt da jeg hørte de første ordene han sa til meg, når øynene våre møttes for første gang og blikket hans som har aldri sluppet taket i meg siden og jeg tror, jeg håper, at det jeg så i blikket hans, denne sulten, denne nysgjerrigheten, denne roen, at det betydde at han tok sitt valg i samme øyeblikk jeg gjorde det. Jeg håper og tror at han velger å bli med meg hjem, men jeg begynner å innse at han ikke kommer til å gjøre det. Han velger ikke meg, for ingen velger meg. Jeg er ikke hun som blir valgt. Jeg har aldri vært det, jeg kommer aldri til å bli det. Jeg begynner å innse at dette kommer til å være over før det har begynt og det er til det beste om det noen gang skal slutte, så er det best å avslutte det med en gang. Det er trist, men det er det beste. Så jeg begynner å ta på meg jakka mi, jeg begynner å se etter veska mi, for jeg kan ikke være der lenger når jeg hører ordene hans, at han ikke blir med meg denne kvelden og vi begge vet hva det betyr. Jeg kan ikke fortsette å sitte rundt dette bordet og drikke og le og kose meg, jeg må hjem og jeg vil hjem med en gang han har sagt det. Og jeg sitter med trommende føtter under bordet og kjenner plutselig hvor mye dette betyr for meg, hvor rart det er, men jeg klarer ikke å slappe av og han kommer ned fra trappa, for han har vært ute å tatt seg en røyk, han måtte tenke litt og jeg ser han komme ned trappa igjen og det er noe i meg som vrir seg og det gjør vondt, jeg tenker at jeg ikke må gråte og han kommer bort til bordet, bort til meg og setter seg ned ved siden av meg og jeg er klar til å reise meg opp, jeg er klar til å gå, jeg vil gå gå gå gå og det er da han sier det, rett før jeg har tenkt til å reise meg og gå, at han velger meg, han blir med meg i kveld. At han valgte meg. 

I can write that one off my list..

To uker ut i det nye året og jeg har allerede oppfylt mange av løftene til det nye året. Jeg seila inn i det nye året med løsvipper på kinnet og skjegg mot nakken. Det var snøballer og fyrverkeri. Ingen konfetti, men man kan ikke alltid få konfetti. Men det var stjerneskudd og alt for sterke drinker, skjeggete karer og metal på storskjerm. Det var en kveld som ble til to. To kvelder og netter hvor jeg ble revet ni måneder tilbake i tid. En tid som var fylt med latter, musikk og alkohol og en hånd som alltid lette etter min. En periode med sommerfugler i magen og myke kyss i mørket, med armen rundt meg som jeg følte meg veldig komfortabel i og som jeg følte meg minst like hjemme i denne gangen også. Jeg lå i armkroken jeg ikke visste hvor mye jeg hadde savna. Faen, så fint det var.. Jeg har allerede i år sovet for lite, gått på jobb med fett hår og drukket alt for mye midt i uka. Vi har sittet på Bula vår, diskutert hvor urettferdig enkelte ting er fordi vi er født med innovertiss, om de teite jobbene våre og alle menneskene som irriterer oss. Jeg har tatt en ny tatovering og tenker på sangteksten ".. a cute little cup of cyanide" hver gang jeg ser den og tenker på Biffy og at det egentlig ikke var planlagt i det hele tatt, men en fantastisk fin tilfeldighet som får meg til å smile lurt hver gang jeg ser den. Det har vært en fin start på året mitt, enda mye trist og fælt har skjedd i verden. Jeg har gått i snøen til kompiser som har flyttet tilbake til sentrum. "Jeg hørte Bubbles på radion i dag og tenkte på deg med en gang". Jeg har sittet på gulvet å drukket øl og vin og spist pizza, på akkurat samme teppe som jeg har hjemme i stua, til tidlig på morgenen, mens vi har snakka om alt fra porno til Paris-terroren, før jeg har vandra hjem, med snø i håret og Slekta på ørene, full og glad og trøtt. I slutten av februar stikker jeg til London og kanskje hilser jeg på en skjeggete bekjent der, kanskje ikke. Jeg skal i hvertfall reise dit og drikke øl på alt for mange puber, le så vi skriker igjennom gatene og spise alt for mye fish and chips på alle de pubene vi kommer til å være innom. I mellomtiden så kverner tankene rundt han ene skjeggisen jeg ikke helt klarer å legge vekk plutselig. For jeg tror det toget har gått, enda jeg veit at det er en løgn jeg forteller meg selv. For hendene hans søker alltid mine når vi møtes og noen ganger kan jeg se like mye savn i øynene hans, som det finnes i mine. Tuuut, tuuuut. All aboard!!

Jeg har begynt å gå omveier hjem fra jobb. Sola skinte i Oslo for første gang på evigheter og farget himmelen rosa da jeg gikk ut av porten i nummer 19. Lufta var kald og julelysene har begynt å lyse opp byen. Det har blitt litt lysere i alt mørket. Jeg gikk en omvei, opp til Torggata, Youngstorget, fortsettende gjennom Torggata til den tok slutt. Folk var på vei hjem, syklende, gående, joggende. Hjem til familier og ventende middager, tomme leiligheter, sorg, savn, kjærlighet. Hva var jeg på vei til? Leiligheten var tom og mørk og kald. Jeg skrudde på lysene, koste meg katten som hilste meg velkommen. Oppvasken var ikke særlig stor, så jeg tok den mens jeg kokte pasta og mens soppen freste i panna. Jeg orker ikke kjøtt denne dagen. Dagen før hadde jeg sett en video fra dyra som blir til mat i matproduksjonen. Jeg klarte ikke å se halve. Tanken på å spise det jeg hadde sett gjorde meg kvalm. Så jeg erstattet kjøttet med sopp, løk og bønner, med krydder og saus. Jeg tørket over benkeplater, vasket kniven jeg nettopp hadde brukt til sopp og løk og satte alt ved siden av vasken, så det kunne tørke. Ute var ikke himmelen rosa lenger, det var mørkt og kun gatelysene lyste opp i mørket nå. Jeg satte på New Girl. Jeg har gjort det ofte i det siste. Jeg blir glad av det, selv om jeg ikke alltid følger med. De to sesongene som ligger ute på Netflix har jeg sett så mange ganger at jeg kan alle replikkene utenat. Men det gjør ikke noe, jeg blir glad og jeg syns det er en fin serie å ha på som bakgrunnsstøy. Mens jeg spiser, sjekker facebook, skriver eller koser med katten. Jeg får en varm og kjent følelse når jeg ser på serien: Jeg husker når vi lo av de samme tingene og når jeg ser på det nå, tenker jeg litt på oss. Det er fint. Mobilen min ligger ved siden av meg. Den blinker. Snapchat, melding, facebook. Jeg lar den ligge. Jeg leser en bok av Knausgård og forstår ikke halvparten av hva han snakker om. Han prater om kunst og kunstere, tolkningen av denne kunsten. Han bruker ord jeg ikke er vant med å lese eller i det hele tatt bruke selv. Det er store ord, men jeg har en mistanke om at de er ganske tomme. Disse store ordene som er så store at det er hule. Jeg føler meg ikke dum eller mindre intelligent som ikke forstår alt sammen, jeg forstår sammenhengen, hva han vil frem til. Det er nok for meg. Når jeg leser noen ord noen ganger og jeg ikke vet hva de betyr, at jeg har hørt de før, sett dem bli brukt, men aldri helt forstått hva de betyr, så skriver jeg dem ned i en bok, i en svart notatbok jeg har, sånn at jeg kan slå dem opp siden og lære meg betydningen. Kanskje ta dem i bruk selv. Disse ukjente ordene som jeg også noen ganger lærer meg betydningen av, av meg selv, uten å slå dem opp og når jeg ser dem stå der i den svarte boken, så stryker jeg dem ut, for jeg trenger ikke å slå dem opp lenger.

Jeg vil begynne å gå mer. Få mer ut av dagen. Gå rundt i byen, der hvor jeg gikk så mye før. Jeg vil spasere, lange eller korte turer. Se på menneskene. Kanskje sette meg på en kafé når jeg er sliten, kald. Ta meg en kaffe der, lese en bok, kanskje skrive. Så gå ut i byen igjen, i kulda. Kjenne på det å være kald, men ikke egentlig trenge å måtte fryse. For jeg kan alltid gå inn på en kafè og kjøpe meg noe varmt å drikke. Om jeg kanskje ikke har råd til det heller, så kan jeg alltid gå hjem. Jeg trenger egentlig aldri å fryse, ikke så lenge om gangen. Jeg har en leilighet jeg kan varme kroppen min i og en seng å sove i. Jeg er heldig. De kalde hendene rundt de ubrukte kaffekrusene, raslende med penger. Han med de slitte, møkkete klærne, med innsunkende kinn og manglende tenner, han som alltid kommer på trikkestoppet, går rundt der hver gang jeg slutter på jobb og spør pent og høflig om noen har noen kroner å avse. Jeg sier alltid nei, bare fordi jeg aldri har penger på meg, jeg har bare kort. Men jeg ser på han når jeg svarer, jeg viker ikke med blikket, føler ikke noe ubehag, jeg føler medfølelse. Jeg skulle ønske jeg hadde noen kroner eller mange kroner til han. Jeg skulle ønske han hadde et varmt og fint liv. Så jeg ser han i øynene og smiler, prøver å smile varmt for å vise at jeg bryr meg, og sier "Nei, beklager. Har ingenting". Og han ser alltid på meg, smiler forsiktig, sjenert, og sier "Ha en fin dag videre". Og jeg sier det samme til han også. "Du også!". Og jeg håper han får en fin dag. Jeg håper han får seg en varm kaffe et sted eller småpenger nok til å kjøpe seg varm mat. Jeg håper at hun som rister med koppen og ikke kan si på norsk det han andre nettopp spurte meg om; "Har du noen småpenger å avse?", at hun også får en fin dag, noe å varme seg med og mat i magen. Jeg ser på alle disse menneskene som henger litt mer med hodet enn oss andre, disse med skitne hender og fillete klær. De som aldri har et sted å gå inn i varmen. De som ikke bare kan gå på en kafè og bestille seg en varm kaffe. Hver dag ser jeg dem og jeg ønsker at de skal vite at jeg har sett dem. At jeg ikke går forbi med hevet hode, uten å bry meg. For jeg bryr meg alltid. Jeg gir alltid når jeg har raslende penger i lomma. Jeg deler gjerne pommes fries min midt på natta med en eldre dame som lurer på om jeg har røyk, der jeg sitter dritings, i Storgata. "Nei", sier jeg. "Jeg har ikke noe røyk, men jeg har pommes fries. Vil du ha?", sier jeg og byr fram begeret med strimla potet. Gir en neve av det og spør om hun vil ha den ekstra cheeseburgeren jeg fikk med på kjøpet, fordi jeg orker ikke mer og hun trenger den mer enn meg. Jeg kommer helt sikkert til å spy opp det jeg allerede har konsumert seinere i natt. Jeg føler at jeg aldri gjør nok. Jeg gir ikke nok. Jeg er ikke med på å få til forandringer. Men jeg bryr meg om så mye. Jeg bryr meg om dyrene vi spiser til frokost og kvelds, jeg bryr meg om de som sitter på fortauet uten annet å kunne gjøre, enn å tigge. Jeg bryr meg med at jeg blir behandlet annerledes i verden bare fordi jeg har innovertiss. Jeg bryr meg om arbeidsrett, sosial rettferdighet, konflikter i verden, kriger, nød og sykdom. Jeg bryr meg om alt og jeg strekker ikke til noen steder. Unicef vil ha pengene mine og jeg vil gi. Dyrebeskyttelsen vil ha pengene mine og jeg vil gi. Det er så mange organisasjoner som trenger pengene mine og jeg vil så gjerne dele hver krone, men jeg sitter her i min egen leilighet og sliter med å betale regningene til tider. Jeg har ikke råd til å gi 250,- i måneden, fordi jeg lever mange ganger bare på femti kroner dagen. Og ved at jeg ikke har råd, her jeg sitter, rik og heldig og varm, så føler jeg ikke at jeg gjør en dritt. Jeg er en del av problemet. Jeg sitter her i verdens rikeste land og er rik i forhold til folk på min egen alder i nabolandene rundt meg og jeg gjør ikke en dritt. Jeg bryr meg så mye, men jeg strekker ikke til. Så jeg gir de femti kronene jeg har løst i veska mi, der jeg står å venter på trikken på vei hjem fra jobb, og han samme gamle kommer på trikkeholdeplassen og lurer på om folkene der kan avse noen kroner. Når han kommer til meg og jeg har penger på meg, så graver jeg dypt og gir han alt. "Jøss, sier han.". Han ser ned på hånda si. Det er ikke mye. Det er i underkant av femtikroner, jeg har akkurat fått lønn og det er egentlig ikke en verdens ting, ikke for meg. "Tusen takk skal du ha", sier han. Sjenert, takknemmelig. Jeg blir varm i hjertet, men det gjør vondt også. "Bare hyggelig", sier jeg. For det er det. Det er det minste jeg kan gjøre og det er ikke nok. Han tusler videre. Spør ikke hun ved siden av meg engang. Ser fortsatt på hånden sin med noen mynter i. Så går han inn på Narvesen og kjøper seg en stor kopp med kaffe og har noe å varme hendene sine på i et kvarter. Jeg tar 17-trikken, tre stopp, så er jeg hjemme i en varm leilighet som jeg kan varme meg i. Dette er de tingene jeg tenker på når jeg går igjennom byen, i de forskjellige gatene og kjenner jeg fryser. For jeg kan alltids varme meg, jeg trenger faktisk ikke å fyse.

Når de fikk beskjeden, så de på hverandre og blikket deres fortalte det samme: Å, nei. De sa ikke stort, de bare studerte deg og ventet på din reaksjon. De ventet egentlig på å se deg bryte sammen. Da du ikke ga dem noen reaksjon i det hele tatt, tittet de litt usikkert på hverandre. Du plukket opp menyen og gransket den. "Jaja, fuck it.", sa du og trakk på skuldrene. Som om det var ingenting. For det var ingenting, ikke nå lenger. "Hva skal vi spise i dag da, dere?". De tok seg selv i det, de plukket opp menyen selv og begynte å se på den så smått, selv om de fortsatte å sendte deg kjappe blikk, litt sånn for å se om du ikke raknet mens de var uoppmerksomme, mens blikket deres var rettet en annen vei. Å du sa ingenting på dette, på blikkene deres, den anspente situasjonen, blikkene de sendte hverandre som spurte "Når skal denne fine fasaden som er henne, falle sammen?". Men du gjorde ingen av delene. Det hadde kommet noen sinte tårer når du hadde lest ordene, når du leste meldingen. Det hadde kommet en foss av følelser og du hadde måtte sitte der, på jobb, snakkende med kunder, med gråten i halsen og stille tårer som rant ned kinnene, uten noen mulighet til å gråte ut i fred. Men tårene hadde ikke rent lenge, de hadde stoppet opp, for sinnet som bygget seg opp i deg hadde stoppet tårene. Det var ingenting å være lei seg over, det var mye å være forbanna for. Så du valgte å la sinnet overvelde deg. Du lot det fylle deg. Ta deg. Den deilige, berusende, overvinnende følelsen av sinne. Den som tar bort sorgen, som tar bort smerten og etterlater styrke og uovervinnelighet. Sinnet som får deg til å føle deg sterkere enn noen gang, friere og forbanna. Åh, det er så deilig å være forbanna noen ganger. Så du var ikke lei deg der du satt med menyen i hendene. Du var sliten, du var lei, men du var ikke lei deg, du var ikke såra, du var bare forbanna, forbanna og ferdig, ferdig med hele driten. Så du sa ingenting på de bekymrede minene til vennene mine. Det var dette de hadde fryktet hele tiden, de hadde fryktet at du skulle gå opp i liningen, at dette ville knuse deg enda en gang. For de hadde sett hvordan du har hatt det siste året. De så hvordan du sakte, men sikkert forsvant for deg selv og alle andre i fjor høst, da du fikk skrevet ut resepter på angstdempende medisiner og antidepressiva. De hadde sett deg slite og de hatet det. De hadde ikke kunnet gjøre noe, ikke noe annet enn å bare være der for deg, være der og ikke gjøre noe som helst. For de kunne ikke ta bort sorgen i hjertet ditt, de kunne ikke fylle opp det mørke hullet som hadde fått feste i brystet ditt. De kunne ikke fjerne noe av det og derfor hatet de det hele mer enn noen andre. De visste ikke om det var på grunn av det knuste hjertet, men de valgte å hate han litt ekstra for det, for å ha kommet inn i livet hennes og forlate henne ødelagt. De visste ikke om det var noe mer, men det var det de hadde å holde fast ved. Men tiden gikk og du begynte å smile oftere. Latteren din begynte å virke hel igjen, den var varm og den var hjertelig. Øynene dine fikk tilbake glimtet og snart fikk de vite at du hadde sluttet på alle medisinene legen hadde skrevet ut til deg og at du følte deg bedre enn på evigheter. De så hvordan du igjen bygget deg selv opp igjen fra mørket, de så hvordan du hadde kjempet i et halvt år for så å klare å dra deg opp av det hølet du hadde falt ned i. Å det var ingenting som gledet dem mer. De hørte latteren din like ofte som før, de så deg smile akkurat sånn du hadde gjort før og de innså at du hadde klart det. Du var nå ute av det og det hele skulle bare bli enda bedre fremover. Og så kom ham tilbake og de alle holdt pusten. De stolte på at du kunne ta egne valg for deg selv og at du var smart nok til å vite hva du dreiv med, men allikevel holdt de alle pusten. For du var lykkelig for første gang på evigheter og ingen visste om ham kom til å ta det vekk denne gangen også. Så når dere satt rundt dette bordet i Storgata 9 og de hadde fått beskjeden, slapp de ikke pusten de hadde holdt så lenge, de bare ventet. Fuck. De sto klare til å ta deg imot, de sto klare til å se deg falle tilbake til mørket og de fortsatte å holde pusten litt til. De sendte deg blikk over menyen, de tittet på deg, gransket deg, mens dere satt der og spiste. De veide alle ordene dine, de lyttet til signaler fra deg, men de kunne ikke finne noe spesielt. Det eneste de kunne se var sinne. Du var forbanna og ferdig. Ettersom dagen gikk senket skuldrene deres seg, litt etter litt. De tenkte mindre og mindre på det. De sluttet litt etter litt å granske deg med bekymrede blikk ettersom de så at det faktisk gikk bra med deg. Å du lot dem bli overbevist i sitt eget tempo. Du veit at uansett hvor mye du hadde fortalt dem at det gikk fint, så hadde de ikke trodd på deg før de så det selv. Å du tenkte at det skal de få se. De skal få se at du klarer deg bra, at du har det fint. At du for første gang er fri fra noe som har tynget deg ned ganske så lenge. Du er fri og du er forbanna og du er klar til å ta på deg hele jævla verden. Alt dette skal de få se i sitt eget tempo, de skal få den tiden de trenger på å bli overbevist om at du har det bra. For de bryr seg bare så utrolig om deg og de ville gjort hva som helst for at du skal ha det bra, det er alt de vil og det er alt du vil for dem. Derfor lar du dem titte bekymret på deg, derfor lar du dem granske deg så lenge de føler at de trenger det. For før de vet ordet av det går de hjem og hjemme venter det en kjære som lurer på hvordan det står til med deg, hvordan det går med deg, og da vil hun svare; "Veit du.. Jeg tror faktisk hun har det fint. Det ser ut til at hun har det bra". 

/

Dere er verdens fineste, hver og en av dere, på så utrolig forskjellige måter <3

Jeg leser og skriver og leser enda mer. Ordene jeg leser får det til å krible i meg. Det kribler av kreativitet, av inspirasjon og av leseglede. Så tar jeg meg en pause og lar fingrene gli over tastaturet og hva jeg skaper, hva det ender opp som, spiller ingen rolle, men jeg skaper, jeg lager noe og det er det som er det viktigste. Ute snør det og inne er det varmt. Når jeg står opp alt for tidlig om morgenen er panneluggen bustete og savnet etter senga stort sekundet jeg forlater den. På kjøkkenet lages det havregrøt, den besteste havregrøten i verden, som spises i sofaen, under varmeteppet, med den svarte kaffekoppen til. Og ute om morgenen regner det, det snør eller det er skyfritt, så skyfritt og klart at man kan se stjernene, bare om man stopper opp og tar seg tid til å se. Hver dag er den samme, men helt forskjellig for alle andre. Jeg bruker tiden på bøker, på å skrive og på nye episoder av favoritt tv-seriene. Så dusjer jeg. Jeg dusjer lenge og under varmt varmt vann. Der tenker jeg alle tankene jeg har tenkt tusen, millioner, av ganger fra før av og jeg prøver å finne svarene, finne løsningene og om det gjør for vondt, om jeg har lyst til å lette opp litt, så lar jeg tårene renne. Jeg lar tårene renne, saltvann og varmt ferskvann i skjønn forening, nedover kroppen, ned på dusjgulvet og ned i røret. Borte. Jeg håper alltid det hjelper å tømme seg, at jeg blir lettere av det, at tankene ikke er like tunge lenger. Så går jeg ut av dusjen, varm, våt og naken. Og når jeg legger meg den kvelden tenker jeg fortsatt på de samme tankene. Disse tankene som gjør meg så trist og som jeg kjemper med hele dagen, hele kvelden, hele tiden. Disse tankene jeg ikke ser ut til å bli kvitt eller som jeg klarer å flykte fra uansett hva jeg prøver å distansere meg med. Enten om det er å lese, skrive og lese enda mer. Enten om det er å lage lange gode frokoster og høre på favorittradioen. Enten om det er å se utallige episoder av en tv-serie som ikke får deg til å tenke for mye. Enten du gjør alle disse tingene for å flykte eller ei, så er de der. Alltid et sted bak deg, alltid i skyggen din. Du ser deg i speilet før du legger deg og du innser at luggen din er bustete allerede før du legger deg. Det er vel bare en slik person du er. En som er litt bustete og aldri har det perfekte håret. Hun som klærne aldri sitter helt perfekt på eller skrittene som aldri er sikre nok. Ute snør det og med ett så var tankene og minnene der. Til og med snøen får deg til å tenke på det. Du legger puta og lukker øynene, og etter en stund så forsvinner denne verdenen du befinner deg i. Før ringeklokka vekker deg neste dag og det hele starter på nytt. Repeat. 

Dagdrømmer på en søndag

Hun lister seg ut av senga, den varme gode senga med den fine karen i. Han karen som hun har ligget tett inntil hele natten. Da hun våknet kjente hun den varme, myke kroppen hans helt inntil henne. Han hadde fortsatt armen sin rundt henne og det varmet henne mer enn kroppsvarmen hans. Hun kunne kjenne den jevne pusten hans i nakken og det fikk henne til å smile. Ute var det sol og verden så varm ut, tross snøen hadde lagt seg som et tynt teppe over hustakene. Hun trer en t-skjorte over hodet, tusler ut av soverommet i bare trusa og lukker igjen døra så forsiktig som mulig. Før hun lukker den helt snur hun seg og ser på den sovende karen i senga. Det lange fine håret hans og skjegget som hun har sovet inntil i hele natt. Armene hans som har holdt rundt henne og holdt henne varm. Det uskyldige og avslappa ansiktet, de lukkede øyelokkene som skjuler de vakreste øynene og de mykeste leppene i verden. Ute på kjøkkenet finner hun frem ingrediensene og setter alt på kjøkkenbenken. Hun skrur på radioen på det laveste og danser til den popete musikken som blir spilt. Håret er bustete, ansiktet sminkeløs. Hun som synger på radioen synger om denne kjærligheten som er så vanskelig, men faen så god, og du er så enig. For det kan være så jævlig vanskelig noen ganger, men faen så godt det er også. Det er vel derfor vi holder ut alt tullet. Det er vel derfor vi aldri gir opp, ikke egentlig, ikke helt, etter hver gang det går til helvete. Når hjertet blir knust for hundrede gang og man lover seg selv "aldri igjen". Men så står sola opp og det er en ny dag, tiden går og plutselig møter man noen, på kafè, på utestedet du alltid går på, på vei til jobb. Ett eller annet sted. Og plutselig er alt bra igjen. Hjertet banker tungt og sola slutter aldri å skinne. Og det er da man skjønner det at det hele er verdt det. Uansett hvor mye smerte man måtte føle gang på gang, så gir man egentlig aldri helt opp. Og nå står hun her, en søndag morgen og lager pannekaker til mannen som sover i senga hennes. Hun danser til musikken på radioen og alle hjerter er glade. Det blir frokost i senga, det beste hun veit på en søndag; Pannekaker og en skjeggete kar i senga. 

Det er vel lov å dagdrømme litt på en søndag? Jeg selv derimot startet dagen min med å lage meg havregrøt og koke meg kaffe. Sola lyste opp verden og snøen ligger som et tynt teppe på hustakene, men den eneste karen ved siden av meg er pusekatten. Det er ingen å dele pannekakefrokost med, for det er slik det er best med pannekakefrokost; å ha noen å dele den med! 

Om å grine i regnet på Øyafestivalen

Nå veit jeg ikke om det regna denne dagen eller hvem som spilte, men hadde det gjort det, hadde det regna, så hadde jeg valgt meg ut en tilfeldig konsert, sola hadde begynt å gå ned i horisonten, Oslo begynte å bli mørkere, rundt meg ville jeg hatt jeg alle glade festivalgjengerne, og der hadde jeg stått, etter x-antall øl, på en tilfeldig konsert og tatt det til meg, vokalisten hadde nok en eller to ganger sunget om kjærlighet og hvor vondt det kan gjøre, og jeg hadde stått der og følt med han eller henne, jeg hadde tenkt at jeg veit nøyaktig hvordan han eller hun hadde det, føler det, for jeg kjenner det selv akkurat nå, jeg kjenner den stikkende smerten som kan forårsakes av å være helt sinnssykt glad i en spesiell person, være helt bortihelvete forelsket, men at det fortsatt er vondt, så vondt at det føles ut som om du er vrengt på innsiden ut, det er fortsatt vanskelig og det er dager som dette hvor det er vanskelig å puste, så du står der, med eller uten øl i hånden, og lar musikken omfavne deg og drukne bort alt annet rundt deg, du lar dem omringe verdenen din og det er da det begynner å regne, det er da de tunge dråpene faller, de faller og de treffer deg, og det er da du kjenner at du ikke klarer å holde igjen så du slipper løs alt, du slipper løs det vonde, tårene, det som river og sliter der inne, mens vokalisten synger, og han eller henne forstår deg, han eller hun veit så jævlig godt, og dere står der og føler på det sammen, alle de tusenvis av menneskene rundt deg står å føler på det samme, for vi alle har hatt stikking i brystet en eller annen gang på grunn av en eller annen gutt eller jente, og der står vi, vi synger på det sammen og vi lar regnet drukne bort den stikkende smerten, smerten du ikke aner hvordan du skal takle, for dette her, det her er alt for skummelt, det er så skummelt at du ikke får puste, men på en eller annen måte så klarer oksygenet å snike seg ned i lungene dine og ut igjen, så du innser der og da, at hvis luften klarer å holde deg i livet så skal du klare å takle dette, du skal klare å gjøre hva enn du må for at dette skal bli bra igjen, så lenge luften holder deg i livet og hjertet fortsatt slår, ja, da skal du klare å takle dette her, for dette her er så mye mer viktig enn å la angsten vinne, angsten for å være deg selv og hvis deg selv ikke er nok, for du veit ikke, så du står der, hjertet banker fortsatt, lungene fylles med luft, og du forlater konserten, du snur deg, går forbi alle menneskene bak deg, du forlater vokalisten og han eller hun forstår deg, han eller hun heier på deg der du forlater menneskene rundt deg mens menneskene synger i takt om bankende hjerter og smerte i brystet, det er din rygg mot deres, og du går ut av festivalområdet og videre inn i hjertet av byen din, hvor hjertet til en annen banker, det hjertet som ditt hjerte banker for, og du går der med sikre skritt, for første gang, denne gangen klar for at hjertene deres banker i takt, koste hva det koste vil. 

I still believe

Og det er når jeg velger å trekke meg unna og gi pusterom, tid til å tenke, tid til å savne, når jeg ser lengtende på mobilen, men velger å ikke sende meldinger om at jeg lengter etter deg eller savner deg, når jeg vandrer der nedover gaten med vennene som ikke kan ane hvilken storm det er inni meg, når jeg går der i sommerkvelden, med bar hud og løst flagrende rødt hår som bader i sola, sola som er på vei ned bak bygningene, som svøper inn Oslo i ett mykt, rosagult lys, som ikke bare varmer hovedstaden opp til det maksimale punktet, hvor folk går rundt med brun, svett hud, men som også varmer hjertet ditt, sola som gir deg varme og styrke til å måtte holde ut så lenge du er nødt, der du går på dag nummer to og veit at det blir flere dager, flere dager uten kontakt, flere dager uten hender som tvinnes, flere dager med savn og lengsel, bare fordi du veit det trengs å pustes og tenkes alene, når du går der og har valgt å holde deg unna for å gi plass til pusterom, fordi han betyr så mye at savnet du føler er verdt å bære, slik at tankene kan vandre fritt og savn kan blomstre, når du har valgt dette og du går der og mobilen plutselig vibrerer... Og det er når jeg velger å trekke meg unna at han velger å strekke seg ut. Og før jeg visste ordet av det var ventetiden over, det ble ikke noe dag nummer tre, fire eller fem, det ble bare to, disse to hele dagene med en storm inni deg, og så var det hele over. For når sola gikk ned i Oslo den kvelden og varmen ble erstattet med kjølig kveldsluft, trengtes ikke varmen fra sola lenger, for da møttes to bankende, unge hjerter som tok over byen den kvelden. 

For noen ganger så må man ta de vanskelige valgene som kan få det til å stikke i brystet etter savn, noen ganger må man våge å trekke seg unna slik at andre får puste, og noen ganger må man sette sin lit til en annen person om at man ikke blir glemt, men savnet og igjen en dag omfavnet

Historien

Jeg har begynt å skrive. Tekster som ikke havner her, men som jeg beholder for meg selv for å kanskje dele i et annet format en gang i fremtiden. Jeg er ikke sikker på hva historien handler om enda, men jeg regner med at jeg finner ut av det. Akkurat nå fokuserer jeg å få ned ordene på papir eller i dokumenter på dataen. Jeg veit at det handler mye om livet mitt. Om mot. Om å våge. Om å kysse de du kanskje ikke burde kysse, og å tørre å åpne hjertet ditt til den det er aller mest skremmende å gjøre nettopp det til. Jeg tror historien handler om vennskap og kjærlighet. Karer og bankende hjerter. Om sommer, øl og bøll. Om å snakke engelsk hele dagen, i flere dager i strekk, og å glemme enkelte ord, så da snakker man norsk-engelsk, alt ettersom. Om å være ung og nettopp begynne å finne sin egen vei igjennom livet, om å snuble og gå på trynet i forsøket. Om byen min, Oslo. Det handler mye om Oslo. Oslos gater hvor begivenhetene utspiller seg, hvor vi menneskene i fortellingen befinner oss. Oslo. Jeg har ingen konklusjon på historien klar. Jeg har ingen ordentlig begynnelse eller slutt, nettopp fordi jeg lever den, akkurat nå. Det er alltid vanskelig med begynnelser. Jeg har alltid slitt med dem. For når begynte det egentlig? Når begynte historien jeg nå vil fortelle om? Hvordan begynte det hele? Og hva er egentlig poenget? Poenget vil jeg ikke finne ut av før historien jeg lever er ferdig. Jeg håper på at historien vil ende godt, at det ikke er for mye hjertesmerte, men glede og lykke, og masse, masse magi. Magi og stjerneskudd som fyller opp hjertet med glede og øynene med tårer. Hele tiden med tvilende ord i bakhodet, ord om at jeg ikke klarer det, ikke har nok å gi. Ord jeg skal overse og fortsette å skrive. Ordene som får skrike så mye de vil, så lenge fingrene mine aldri slutter å fly over tastaturet. Åh, la aldri fingrene mine slutte å fly over tastaturet.

Ser man det. Kanskje jeg visste hva historien handler om allikevel. Kryss fingrene for meg.

22:03

Det kommer til et punkt hvor du må spørre deg selv om det du driver med nå er det du ønsker å gjøre. At valgene du tar gjør deg til det mennesket du har lyst til å være. Ønsker jeg å kline med skjeggete karer som får meg til å smile, for så å aldri prate med de igjen? Ønsker jeg å fly videre uten å lære ham å kjenne? Ønsker jeg å gå ut der i verden for så å aldri ville slå meg ned? Skal jeg fly hvileløst gjennom livet uten å aldri våge. I frykt for å bli skuffa. I frykt for at hjertet skal gjøre vondt igjen. Skal jeg dermed låse meg inne i meg selv og aldri la noen faktisk kjenne meg, for om de kommer for nærme kan det gjøre vondt. Jeg må en gang være modig. Jeg må en gang våge å åpne meg for et annet menneske. Jeg må en eller annen gang våge å gi av meg selv, å søke etter det som er vanskelig. Ikke bare til venner, ikke bare til familie. Jeg har et stort ønske om at en fin kar der ute skal lære denne jenta å kjenne. Og jeg ønsker at han skal lære den virkelig meg å kjenne. Ikke hun som sier det hun tror hun burde si, men sier det hun mener uansett om han liker det eller ikke. For om han gjør det, så liker han den virkelige utgaven av meg og det er ingen annen utgave jeg vil at noen skal like. Jeg vil ikke bli likt for noe jeg må spille resten av livet. Jeg ønsker bare å være meg selv. Men det er så vanskelig. Det er så vanskelig å åpne seg og gjøre seg selv sårbar for andre. Åpne seg opp og blottlegge det blodige, bankende hjertet der inne. 

Det kommer til et punkt hvor du må spørre deg selv om hva du ønsker her i livet. Det kommer til et punkt hvor du må velge å være modig og eventyrlysten, eller feig og trygg. 

Mens hjertet banket, kroppen strittet imot og kvalmen steg i brystet.. Mens skottene spilte for alt de var verdt i bakgrunn, heiende på henne, kjempende for at musikken deres skulle få motet hennes til å gro.. Mens 17-trikken rullet forbi vinduet, oppover Trondheimsveien, videre mot Grefsen.. Mens det tikket inn en sms fra bestevenn hvor hun siterte skottene "Grow some balls, and speak your mind!!".. Mens hun i tredje etasje gikk ut med søppelet og tok seg en røyk... Mens alt dette her skjedde. Mens livet skjedde som normalt i hovedstaden, i hele Norge, tok en jente i Heimdalsgata et valg. Hun valgte å ikke være feig lenger. For selvom kroppen, magen og det dundrende hjerte talte imot, var det et sted der inne i henne som brant sterkere. Det var motet hennes. Og hun og motet trykte sammen på "Send", og i sekundet de gjorde det, var hun fri. Hun var ikke lenger en fange av sin egen feighet. Hun valgte å ikke lenger være feig, men modig. Vågal. Eventyrlysten. Det spilte ingen rolle om han ikke kunne, om han ikke ville. For hun hadde fortsatt våget. Hun hadde våget å prøve. Å det er det som betyr noe. Å prøve, våge. For om man skal sitte hjemme resten av livet uten å prøve, så vil man aldri oppnå eventyrene man drømmer om. Da vil man for alltid sitte på denne sofaen alene, undrende over livet man kunne hatt. Jeg tok et valg og jeg valgte å ta de valgene som former livet mitt slik jeg ønsker det skal være. Og jeg ønsker at det skal være et liv hvor jeg er modig, hvor jeg prøver, hvor jeg våger.

Vaklende skritt og svarte laken

Sulten river i magen, men jeg velger å overse det. Jeg klikker meg igjennom bildene dine på face. Jeg har blitt en av dem. En av dem som vil så gjerne være både sterk, tøff og modig, men ikke klarer noen av delene. Når den eneste mulige venninna i Oslo velger å ikke bli med deg, står du igjen med valgene: være tøff og rå, og gå alene, eller sitte hjemme og sutre over hvor teit og dum du er som ikke tør å gå ut der og rocke hovedstaden ene og alene. Du velger selvfølgelig det siste. Det blir ikke skrevet historier om folk som deg vet du, tenker du. Å det er faen meg sant. Men det burde det gjøre. For det er fortellingene om disse selvstendige jentene med bein i nesa som har fucka meg opp. De som tar på rød leppestift og høye hæler, for så å møte opp alene på åpningsfesten til det nye utestedet, disse jentene som står ved baren, speidende etter han, han som inviterte henne uformelt via Facebook  Og når hun ser han, går hun selvsikkert bort til han og dere har en helt fantastisk kveld. Det er latter, øl, og sex. Det er magi og krøllete lakener. 

Men det er det ikke. For denne jenta vaska bort sminka si, la seg under dyna og så på Pinlige sykdommer på NRK helt til hun gikk å la seg i senga for så å ikke få sove. Hun lå der å tenkte på deg. Om du så etter henne eller tenkte på henne.  Om du lurte på hvor hun var eller om hun kom, for hun hadde jo satt seg på som "Skal". Var du der nå med en annen jente ved din side? Smilte du til henne som du smilte til meg? Hadde du smilt til meg på den måten? Og hvilken "måte" er nå denne "måten"? 

Det er bare deg, rommet og mørket. Gatelyktene svinger sakte i den svake vinden, og rommet blir svakt opplyst av et bevegende lys. Utenfor går folk mot sentrum og du kan høre latter og livlig prat. Det er trange utesteder som venter på å bli enda trangere. Og her ligger du. Du føler deg ikke hjemme, men det er jo ikke noe rart. Du skulle jo vært der ute du også, nå. Du skulle vært der med en øl i hånden og et smil om munnen. Du skulle vært der ute, men du klarer bare ikke. For om du hadde gjort det, om du hadde gått dit, og om du fant han og han fant deg, om han inviterte deg med til sitt bord med vennene sine, om han ble med deg hjem den natten, om alt dette hadde skjedd, hadde du vært klar for det da? For følelsene som kanskje hadde fulgt med? Hadde du vært klar for å begynne på singellivet med hele ditt hjerte? Eller hadde det vært halvhjertet? Hadde det føltes feil og rart? For om du ikke går ut og mener det med hele ditt hjerte, er det da riktig å gjøre det?

Den tomme senga føles ut som om den drukner deg, og du lar den sluke deg hel. Du lar mørket omfavne deg og svøpe deg inn. Det er både varmt og kaldt på èn og samme gang. Det er som om det er høye bølger, men samtidig vindstille. Du snur deg mot vinduet og titter ut. Det har begynt å snø. Månen kan ikke ses i kveld. Der ute venter verden og du funderer på om du er rede til å møte den og alt det den medbringer. Din sviktende modighet tyder på at du ikke er det. Det er ikke det at du er feig eller dum som gjorde at du ble hjemme i dag. Det var fordi du ikke er klar for å møte verden på en respektabel måte. Du vil ikke gå ut der mens du fortsatt vakler. Du vil gå ut der og være sikker i hvert eneste skritt. Du vil at hælene skal slå så det ljomer gjennom gata og du vil at hodet skal være hevet med lepper dekket i rødt.

Når du først går ut der og møter verden skal du ikke vakle. Da skal du ta hele jævla verden med storm, og da er det ikke lenger et spørsmål om du er rede for verden, men om verden er rede for deg.

Skylight

Hun hadde ikke forventet at det var den sangen som skulle slå i stykker alt. Hun hadde sett seg ut at det var en av de andre hun har lært seg utenat eller en av de gamle gode. En av de som betyr så mye for henne at hun kunne skrevet flere bøker, bare om èn sang. De kom de også og de rykket i hjertet. De slo rot og rykket. Men de klarte ikke å dra det med seg. Den isende smerten var der enda. Teksten, den fløyelsmyke stemmen, ansiktene deres. De klarte det ikke. Det var som om de ble irritert over dette. De var jo de som skulle rive løs henne fra mørket. Det er derfor de lager musikk. Det er derfor de elsker dette. Fordi de veit hvor mye det betyr for oss. For meg. Så de tok i et ekstra tak. De trakk pusten. Hun trakk pusten. Hjertet banket hardt. Hos de tre skotske mennene og hos hun norske jenta som stod rett foran dem. Hjertene deres slo i takt. Og på utpust gled fingrene over gitarstrengene, trommestikka slo takten til pulsen deres. Verden stoppet opp og det var bare dem. Dem fire. Og resten av hele Sentrum Scene. Tonene kom brakende ut av høytalerne og rett inn i hjertet. Rett inn i den isende smerten. Det var så vondt. Hun klarte ikke å puste. De visste det. Men de sluttet ikke å spille. De tok i mer. Stemmen var enda mykere enn noen gang. Tonene traff den isende smerten og knuste den. Smeltet den. Fordrev den. Hjertet stoppet. Det hele stoppet. De tunge, tunge trommeslagene fikk hjertet til å banke igjen. På slaget banket det nok en gang i takt med dem. Med kjærligheten. Med musikken. Med livet. De skjønte at de hadde klart det. Det kom en tåre fra øyekroken til Simon. Ben smilte. James lukke øynene. Vi var ett. Meg og Biffy. Biffy og meg. Jeg stod lamslått. Forhekset av musikken som tok meg, løftet meg opp. Opp over alle de andre hundrevis av menneskene. Over hodene deres. Og de alle så opp på meg. De følte det de også. De fortsatte å spille. Tonene, magien, gled ut av hjertene deres, inn i armene, ut i plekterne og trommestikkene, inn i instrumentet, ut høytalerne og fylte hele rommet med en så rå kjærlighet at ingen klarte å puste. Hjertene til de hundrevis av menneskene stoppet. Verden stoppet. Tiden stoppet. Sakte, men sikkert gled hun ned igjen. Hjertet hadde begynt å banke igjen. Hjertet fulgte rytmen til trommeslagene fra Ben. Han tok ikke øynene fra henne. Simon lot fingrene gli over gitarstrengene. James fulgte etter med sin bass som fikk luften i lungene til å dirre. Trygt nede på bakken, foran scenen, midt på, trakk hun pusten. Det var som om hun var født på ny. Tonene rundt henne gled sakte ut. Hjertet slo igjennom brystet. Man kunne se det. De så det. De hadde klart det igjen. Hun var fri. De hadde drept mørket rundt henne med kjærlighet og magiske toner. Hun så opp på dem, de så ned på henne. Hun smilte og ut av øyekroken rant det tårer. "Takk" sa hun. De så på henne og smilte. "You're welcome".

Fredagen kan ikke beskrives med ord. Jeg måtte fortsatt prøve. Teksten ovenfor, som de fleste sikkert skjønner, er ikke helt sann. Men den kunne like gjerne vært det. For det er slik jeg opplevde det. Det er slik det føltes. Jeg ble løftet opp av kjærlighet, magi og øredøvende rå musikk. De trollbant meg og tok bort forhekselsen min. Den iskalde smerten i brystet begynte å smelte. Den er der enda, men den har begynt å smelte. Takket være dem så klarte jeg å puste igjen. Jeg kjente at hjertet banket av kjærlighet, ikke bare for å overleve. Jeg var lykkelig. En hel dag var jeg hodestups forelsket og lykkelig. Ting er ikke perfekt, men de ga meg en styrke jeg kan leve videre på. De gjør alltid det og det vil de for alltid gjøre.

Jeg blir så glad av å se på dette bildet. Varmen brer seg om i hele meg. Å selvom jeg har mange kamper å kjempe på hjemmebane, veit jeg at jeg har disse i ryggen. De er med meg. På ørene. I hjertet, der jeg vandrer Oslos snirklete gater, på veien jeg ikke vet hvor fører meg, men jeg er ikke redd. Ikke nå lenger. For det er meg og dem, mot resten av verden, og sammen klarer vi alt. Sammen er saken biff(y).

Foto: privat

14. november

Siden sist har jeg fyllt ett år til. Jeg har blitt 22. Det er veldig uvant, men samtidig så føles det ut som om jeg har vært 22 lenge allerede. Jeg har en tendens til å tenke meg ett år eldre i hodet en god stund før jeg faktisk fyller år. Jeg er vel en av de få som har litt lyst til å bli eldre. Jeg føler at på grunn av alderen min så må jeg strekke meg så mye lenger for å bli hørt eller respektert. Jeg jobber med folk som er minst ti-tjue år eldre enn meg. Og mange av disse er advokater. Jeg føler at skoene jeg går i blir så store. Jeg vandrer rundt og drar de etter meg. Jeg bråker i gangene og forstyrrer freden deres. Jeg er ung og dum. Hvis jeg gjør noe feil en dag, noe vi alle gjør, så blir det ikke like godtatt om jeg gjør det som  om andre som er ti-tjue år eldre enn meg gjør den samme feilen. Jeg ser det i blikket. I måten jeg blir snakket til på. Skoene er store og jenta er liten. 

Det jeg finner trøst i er derimot at jeg vet at jeg ikke kommer til å vandre i disse gangene til jeg skal pensjoneres. Kanskje derfor de føler seg så hevet over meg. Fordi de prøver å overbevise seg selv med det de gjør er det de vil. Jeg er ung og jeg har hele verden foran meg. Jeg skal ut å studere, reise og fortsette å forelske meg i livet. Verden venter på meg med åpne armer. Det gjør den ikke for de andre. Det må gjøre vondt å hver dag bli påminnet om sin tapte ungdom og alt de ikke lenger har foran seg.

Så min favoritt hobby er å snu situasjonen rundt. Det er jeg som ser litt stakkarslig på dem. De går jo der i gangene, med skoene som klemmer alt for hardt rundt foten.