Jeg føler meg som en hodeløs høne. Løper løpsk rundt, hva jeg løper etter vet jeg ikke, en trygg havn, et trygt fang. Jeg løper og løper, pulsen går i hundre. Tankene snurrer seg sammen til en grøt jeg ikke lenger klarer å dra fra hverandre.  Om nettene hender det jeg gråter i armene til en fin en. "Jeg er så sliten", prøver jeg å unnskylde meg med. Han lar meg gråte ut. Holder rundt meg, stryker meg over ryggen til jeg sovner, utmattet. Eller så sovner jeg alene, i fosterstilling, i sengen jeg nå sover alene i. Jeg prøver å huske når det hele begynte, men det har kanskje vært sånn her i hele år, når jeg virkelig tenker over, kjenner etter, tenker tilbake, januar, februar, mars, april, mai, juni og så pang. Hele året har vært et magesår som har vokst seg større og det blir ikke borte. Det har begynt å spise seg oppover. Det har nådd hjernen, hodet. Det spiser seg inn i hjernen og kortslutter den. De enkleste oppgavene er plutselig vanskelig. Nei, stryk det. Det er umulig.

Men jeg løper jo ikke rundt. Alt dette foregår inne i hodet mitt. Inne i kroppen min. Egentlig beveger jeg meg lite. Det har blitt skummelt å gå ut døra igjen. Det er som om jeg har blitt revet tilbake til videregående, da jeg ikke visste hva dette var, hvorfor jeg ikke turte å gå ut, dra på skolen, hvorfor jeg ble så sint når folk kalte meg lat, for jeg er jo ikke det, var jo ikke det, det er ikke mitt valg, det er hodet mitt, som stopper kroppen min, som lammer alt og som gjør den enkleste ting titusenganger vanskeligere. Jeg har blitt fengslet fast til min egen sofa, seng. Jeg koker opp gamle fryste grønnsaker fra fryseren, finner litt spaghetti, litt pastaskruer, koker alt sammen til noe spiselig, kliner på med litt ketchup, fordi jeg tør ikke å gå ut på butikken. Jeg tør, men det gjør så vondt. Det er så grusomt.  Det gjør fysisk vondt i kroppen å gå over terskelen. Så jeg lar heller være. Jeg kan leve lenge på de rare, ymse tingene jeg har i skapet, i kjøleskapet, fryseren. Alt for å slippe å bli sett. For det er det jeg frykter, jeg frykter blikkene til folk. Å bli sett. Det bunner nok i den eksistensielle krisen jeg alltid har hatt; Jeg har ikke lyst til å eksistere. Blir man sett, så eksisterer man også. Blikkene minner meg på at de ser meg. Jeg eksisterer. Angsten min eksisterer. Smerten min eksisterer. Arrene på innsiden eksisterer. Jeg eksisterer. Og alt jeg vil er å slippe. 

Jeg skriver nå

"Hva skjer med skrivinga? Du har ikke skrevet noe på evigheter". Spørsmålet jeg har ventet på å få. Der kom det. Jeg har flytta. Fra Heimdalsgata til Storgata. Fire minutter unna å gå. To minutter unna å kjøre. Eskene som har blitt pakket ned er blitt pakket opp. Noen har blitt satt bort i boden. Enkelte søppelsekker har ikke blitt pakket ut, men blitt stappet inn i skap som jeg har lukket igjen og glemt. Bøker er satt dobbelt inn i bokhyllene. Det er ingen system på dem lenger. Jeg måtte bare få dem opp fra eskene for å få plass på gulvet. Samme med DVD'ene og alle seriene mine. Det er en bokhylle jeg ikke har montert tilbake igjen, men det kan vente. Jeg har flyttet, men jeg har ikke pakket helt ut enda. Det er som om jeg ikke har vendt med til at det er her jeg skal bo nå. Det er som om jeg ikke skjønner at dette er mitt nye hjem. Men kommer jeg til å kalle dette et hjem? Blir Storgata den nye gata mi? Vil jeg en dag, når jeg flytter igjen, se tilbake på dette stedet og savne denne leiligheten på samme måte som jeg savner hjemmet mitt i Heimdalsgata?

Når jeg sitter på 31-bussen på vei opp til Tonsenhagen eller til legen min som er rett ovenfor gamleleiligheten, titter jeg alltid opp. Hun nye som har flyttet inn har plassert blomster i vinduene. Jeg kan se en lampe der inne, ikke den firkantete som står på gulvet, den som tilhører leiligheten, men en annen. Hva har hun puttet inn i gullramma med gitarholderen i midten? Hun nye er nok ikke en som putter en blodig plastikkøks opp der. Hun er nok heller ikke en som har piratflagg på veggen eller stjelt sparkesykkel i gangen sin. Kanskje hun er en sånn som klarer å holde liv i plantene sine. En sånn person som kjøper fine tullipaner eller roser i grønnsaksbutikken under. Kutter dem riktig, setter dem i en fin vase og plasserer dem på spisebordet. Kanskje hun trener på Sats som ligger i gata ved siden av. Om morgenene lager hun sikkert havregrøt og leser morgenavisen. Studerer hun? Jobber hun? Ser hun på denne rare leiligheten hun nå bor i, som et hjem? Et slikt hjem som det jeg hadde der?

Det tok meg tre og en halv uke før jeg klarte å skaffe meg det inkluderte internettet som følger med i leien. Dagene har gått i sakte film. Jeg har brutt sammen av stress, av vondt og vonde tanker. Jeg har satt meg ned i den nye dusjen store dusjen, som jeg faktisk kan sette meg ned i, og grått og grått, mens jeg har latt vannet renne varmt over meg, som i et håp om å vaske vekk smerten. Jeg har sittet på kjøkkengulvet med Seigmen på full guffe og en hel haug med angstpiller ved siden av meg, mens jeg har freaket helt ut. Jeg har kranglet og vært teit. Jeg har fått angstanfall på det som er den nye nærbutikken min. Jeg har slått i veggen fordi jeg har vært så sint, så fortvilt, så forbanna på alt, så redd. Jeg har for første gang på evigheter tenkt at jeg vil dø igjen, at jeg ikke orker mer, nok en gang. Jeg har innsett at det jeg har fryktet hele tiden har skjedd, jeg har blitt deprimert igjen og angsten er tilbake for fullt. Jeg har innsett at jeg må sende mailene til listen med psykologer og prøve å få meg en ny en så fort som mulig. Jeg har ligget og grått i senga en natt og fortalt deg når du lurte på hva det var som var i veien, at jeg er deprimert igjen, at angsten er tilbake og at jeg er redd for alt det vil si, alt det kan ødelegge, for meg, mellom oss, at jeg ikke vil at det skal gå utover deg, og du som da la armene dine rundt meg, sa at du var der for meg og om det var noe du kunne gjøre for meg, så kom du til å gjøre det og at det nesten måtte være opp til deg selv å velge om du ville holde ut eller ikke og det ville du, det var ikke opp til meg å bestemme.

Jeg har ikke skrevet på evigheter fordi jeg har flyttet fra hjemmet mitt til et nytt sted jeg håperhåperhåper jeg kommer til å se på som et hjem en dag. Jeg har ikke skrevet fordi jeg har hatt angstanfall flere ganger i løpet av disse tre, fire ukene, enn hva jeg har hatt i løpet av de siste årene. Jeg har vært opptatt med å prøve å puste, roe ned det bankende hjertet som bare banker fortere og forere, som et fuglehjerte, der inne i brystet. Jeg har vært opptatt med å roe ned en liten pusekatt som hatet å flytte mer enn meg og som har vært så redd og fra seg at han ikke turte de første dagene å komme ut fra under dyna mi og jeg har ligget ved siden av han, helt rolig, sakte og rolig kost han, vist han at jeg er rolig så da er det helt trykt og til slutt turte han å komme frem og dag nummer to så spiste og drakk han for første gang siden vi flyttet inn, mens nå ligger han utstrakt på sofaen som det slaktet han er og han begynner å finne roen. Ulikt meg. For jeg har vært opptatt med å ikke få panikk hele tiden, opptatt med å prøve å finne et holdepunkt jeg kan holde meg fast i, mens bølgene bruser og farer videre rundt meg og når jeg klarer å åpne øynene, når jeg kan slippe taket, da skal jeg skrive, jeg skal skrive, lese, skrive enda mer. Jeg har vært opptatt med å flytte, prøve å være en dugende kjæreste, være en person som er bra nok, og vært opptatt med å bare puste og overleve, så jeg har ikke skrevet. Men jeg skriver nå. 

Jeg er så sliten. Kroppen henger ikke med. Hodet snurrer. Jeg har vært sykemeldt siden januar og ingen vet hvor lenge jeg kommer til å fortsette med å være det. Det er hodet. Det snurrer sånn. Selv når jeg sitter stille i sofaen, liggende i fosterstilling, så føles det ut som om jeg er ute i en liten robåt i høy sjø og det er ingenting som hjelper, annet enn å sove og slappe av og prøve å ikke pushe meg selv alt for mye, noe jeg enkelte dager gjør, for jeg er lei av å være hjemme på sofaen, jeg kjenner at jeg begynner å bli smått deprimert igjen, men jeg har vært her før og jeg vet hva som hjelper, jeg kjemper mot mørket jeg kjenner komme sigende, snikende, denne angsten som blir verre og verre, så jeg pusher meg selv kanskje litt for mye, jeg går ut døra, jeg er sosial, jeg gjør ting jeg ikke burde gjøre, men det er depresjon eller å være syk og være syk skal jeg alltids takle, men jeg er lei av å ha et hode som mener at verden snurrer når den egentlig ikke gjør det, alt er i bevegelse, men det får da være grenser, så jeg tar på meg skoene, jakka, skjerfet og går ut, jeg drikker øl med fine folk, jeg ler, lar alkoholen gjøre meg svimmel på en annen måte, plutselig er det ikke så rart at jeg sjangler lenger og jeg ler og har det fint i noen timer, selv om kroppen min vil ligge i fosterstilling på sofaen, så blir jeg sittende, jeg kjøper meg en øl til, og hele tiden har jeg en som holder rundt meg og spør meg hvordan jeg har det, hvordan det går og jeg sier bra, at det går greit, for jeg har det bra, jeg har det veldig bra, jeg har bare en kropp som ikke har det så bra og så går jeg hjem etter mange timer, vi går hjem til meg og jeg legger meg tilbake på sofaen i fosterstillingen min og han brer dyna over meg og når jeg kort tid etter sovner der jeg ligger, tar han meg forsiktig på skulderen, varsomt vekker han meg og han spør meg forsiktig om vi ikke skal gå å legge oss og jeg ser opp på han og smiler, nikker, at joda, la oss gjøre det og så flytter vi oss til senga og han holder rundt meg, selv når jeg ligger å skjelver, selv om kroppen min er vond og sår og hodet får taket til å spinne, så holder han rundt meg, nesten som om han prøver å være et anker og at han prøver å holde meg fast, roe ned hodet som tror verden spinner fortere enn hva den gjør og det funker litt, for uansett hvor mye verden måtte snurre og hodet mitt måtte tulle, når jeg ser på han og han ser på meg så saktner alt annet ned og stopper helt opp

Følg ravnene. De vet hvor du skal

Det er onsdag kveld og jeg har nettopp kommet hjem. Jeg veit ikke hva det er som får meg til å bestemme meg for å skrive det, om det er ølene jeg har drukket, om det er skrivepresset, dette presset jeg selv skaper, presset for å være bra nok, god nok, bare være nok til at tekstene mine blir bra, bra nok til at tekstene gjør noe med folk der ute som så mange tekster der ute skrevet av de flinkeste folk gjør med meg. Jeg setter meg ned foran laptopen, åpner den opp og slår den på. Jeg begynner å skrive, fortvilet, takknemmelig, og på et tidspunkt begynner jeg å grine. Tårene bare triller og triller. Jeg klarer ikke å stoppe dem, jeg prøver ikke å stoppe dem. Jeg spør hvordan man våger. Hvordan våger man å skrive? Å publisere? Å skrive en bok? Hvordan gjør man det? For jeg er så redd, jeg er livredd og hva om jeg ikke er bra nok, skriver jeg. Hva om jeg faktisk ikke er bra nok og den eneste drømmen jeg har ikke kommer til å gå i oppfyllelse. Jeg gnir tårer og snørr på genserermet og skriver videre. Vet ikke hva det er som får meg til å kontakte henne, men jeg bare må, jeg må vite, jeg må takke henne for bøkene hun selv har skrevet og hvor mye de betyr for meg og jeg trenger å vite hvordan man skriver. Hvordan gjør man dette her? Hvordan skriver man en bok? Hvordan skriver man når man er lammet av frykt?

"Jeg er så vanvittig redd. For ordene mine er aldri bra nok," skriver du. Og samtidig sitter jeg og tenker at fy faen så godt hun skriver, og om jeg skriver halvparten så bra som fansen, så skal jeg være lykkelig. Det er en åpenbar grunnløs frykt du kjemper mot, Lisbeth.
Kjære vene, hva skal jeg si? Tusen, hjertelig takk for disse nydelige ordene. Det gjør meg så glad og rørt å høre hva dette har betydd for deg. Fordi det har betydd noe for meg også. Dette var aldri "bare bøker". Det var virkelig for meg, og det har blitt virkelig for andre. Det er sterkt å se. Og siden du spør: Kanskje det er nettopp det som er hemmeligheten? Å skrive noe man tror på og tar på alvor selv. Sjanger spiller ingen rolle, så lenge man skriver det som trenger å skrives. Ikke bekymre deg, Lisbeth. Du sier jeg fanget deg med de første ordene, men du gjorde det samme for meg, så framtida ser lys ut. Og selvfølgelig kan vi være venner Uttrykksikonet heart

Et par uker etterpå, det er søndag og vi er en hel gjeng, samme gjengen som var hos meg dagen før, og vi er fyllesyke og bakfulle, men vi lovte å komme på signeringen hennes, vi hadde snakket med henne dagen før, dokumentert hele kvelden og hun hadde ledd seg ihjel, vi var gærne og vi lovte at vi skulle komme bakfulle og jævlige og hilse på henne når hun hadde signering på Eldorado bokhandel og vi står nå i kø, det er trøtte tryner så langt man kan se og der sitter hun, det er noen uker siden jeg skrev til henne i fortvilelse, i panikk, i søken etter noen kloke ord som kunne roe ned det hamrende hjertet mitt, det bankende hjertet som vil skrive mer enn noe annet her i verden, jeg vil skrive, jeg vil fengsle og jeg vil så gjerne få det til, og frykten for å ikke lykkes er så stor at jeg til tider er redd det holder meg unna å lykkes, men jeg lover meg selv at jeg skal lese ordene til Siri hver gang jeg tenker det, at jeg ikke er bra nok, at jeg aldri kommer til å klare det, at uansett hvor hardt jeg kommer til å jobbe så er jeg ikke bra nok, og hver gang jeg tenker dette skal jeg lese ordene hennes og minne meg selv på at jeg klarte å fengsle henne fra de første ordene jeg skrev, Siri Pettersen mener at "fy faen så godt hun skriver" og kanskje, kanskje det ikke er så skummelt lenger, kanskje finner jeg litt mot, i hvertfall nok til å aldri gi meg og jeg står der i køen på Eldorado for signering av bøkene hennes og jeg har med meg Råta, fordi Evna fikk jeg signert på slippfesten og jeg beveger meg litt bakover i rekkefølgen av bøkene, denne gangen er det Råta, neste gang er Odinsbarn, og Siri skriver: "Kjære Lisbeth! Følg ravnene. De vet hvor du skal..". Og jeg hører på Siri og lover meg selv å følge ravnene, for jeg veit, jeg veit så godt, at hun har helt rett.

Runaways // 25

Det er fredag, det er endelig høst og vi har nok en gang ramla ned trappa på Hula. Det er mørkt, det er bråkete og vi er jævlig glade hele gjengen. Endelig er det helg, endelig er vi alle samlet igjen. Det er den ene dårlige vitsen etter den andre. Man husker ikke lenger hvor mange øl man har drukket, det spiller ingen rolle. Du sitter der i midten av disse folka og du innser hvor rart livet ditt er om dagen. Du var tilfeldigvis ute aleine en lørdag i juli. En helt vanlig julilørdag, du hadde ikke ferie, men alle andre hadde det. Folk var reist på tvers av landet i bil, noen var på hytta, andre var i andre europeiske byer. Du var aleine og rastløs, akkurat som du hadde vært resten av sommeren hittil, og du gadd ikke mer, du tok på deg skoa, jakka og gikk ut, helt aleine, uten noen plan. Det trengte ikke å skje noen episke eventyr i kveld, du trengte bare å komme deg ut, være ute blant mennesker, enda om du ikke var med noen av dem. Du trengte bare å gå litt, få litt frisk luft og øl. Du ville ha øl. Oslo var fortsatt varm, julisola hadde gått ned for lengst. Du visste ikke helt hvor du skulle gå, helt til du fikk en sms av en du ikke kjenner så godt. "Øl?". Og nå sitter du her, i midten av denne ufattelig rare gjengen. Ingen er like på noen som helst måte, vi er alle veldig forskjellige. Disse menneskene som du ikke kjenner så godt, men som du fra dag til dag blir bedre kjent med. Du ser plutselig mørket i øynene til en som smiler og er glad, man hører smerter bak latteren til noen. Man lærer hva som er favorittbandet til en, at en egentlig ikke liker øl. Man begynner å se de dypere sidene ved et menneske, for vi har så ufattelig mange sider og det er ikke alltid vi viser dem alle til folk. Man ser de negative sidene ved en person og vi ser ulikhetene. Limet er at vi respekterer at ingen er perfekte og vi aksepterer hverandre for akkurat den man er. Med alle våre problemer og negative sider, har vi det jævlig fint sammen og vi har det vanvittig gøy. Disse folka jeg ikke kjent for noen måneder sider, disse sommermånedene hvor jeg lurte på hvor livet mitt var på vei hen, noe jeg fortsatt lurer på, men det jeg veit denne gangen er at verden ikke er så skummel som det angsten har fortalt meg at den er, at det er så mange flotte, varme, smarte, fine mennesker der ute som er klare for å være glad i deg og som du kommer til å bli så ufattelig glad i tilbake. Jeg lurer alltid på hvor livet mitt vil bære meg hen og hvor neste vei leder.

I dag fyller jeg tjuefem år og jeg er offisielt halvveis til femti. Frontallappen er ferdigvokst og jeg kan ikke lenger skylde på at hjernen min ikke er ferdigutviklet når jeg tar dumme valg. Det er bare fem år til jeg er tretti og for fem år siden var jeg bare tjue. For fem år siden hadde jeg offisielt flyttet ut fra barndomshjemmet, jeg fikk min første ordentlige jobb og jeg stod på egne bein. Jeg flyttet inn i et gult aneks på Kampen og sammen med en venninne. Vi spilte playstation i hagen og vi sov i hengekøya om sommeren. Fy fader, for en fantastisk tid, samtidig som det var en veldig vanskelig periode også. Nå er jeg tjuefem, jeg bor aleine i en rosarød blokk i sentrum og jeg har fast jobb i kommunen. Jeg ramler ned trappa på Hula i helgene og jeg drømmer om å klare å skrive en bok en dag. Jeg har fortsatt ikke studiekompetanse og den eneste kjæresten jeg har er katten min. Jeg har de rareste og fineste vennene. Om fem år, når jeg er tretti, bor jeg nok et annet sted. Jeg tror livet mitt vil være veldig annerledes enn hva det er i dag. Hvor mange tatoveringer har jeg da? Har jeg klart å skrive boka mi? Hvem er det som opptar all min hjernekapasitet og gir meg hjertesmerte? Hvilke skjeggete mannfolk har jeg klina med? Hvem er det som sitter rundt bordet med meg og drikker øl med meg om fem år? De flotte menneskene jeg hang med den gangen for fem år siden, henger jeg ikke lenger med og de jeg henger med i dag henger jeg nok ikke med om fem år, men det er det som er en del av livet, er det ikke? Jeg er så glad for at jeg har hatt så mange bra mennesker i livet mitt og jeg respekterer når vennskap tar slutt og man ikke lenger er venner. Det er vondt og fint på samme tid det også. For man utvikler seg, man vokser og ikke minst; man vokser fra hverandre. Det finnes heldigvis unntak og noen henger seg fast ved deg og er der sammen med deg om fem år, kanskje ti, også. Jeg er ikke den samme personen jeg var for fem år siden, jeg er ikke engang den samme personen jeg var for ett år siden og det er jeg veldig glad for. For jeg utvikler meg, jeg blir formet til den personen jeg er og vil være og jeg blir eldre. Jeg liker å bli eldre.

I morgen skal jeg sitte sammen med denne gjengen jeg beskriver ovenfor. Denne rare, perplekse gjengen som er så rar og ufattelig fin. Jeg er heldig og jeg er så glad for at jeg har så fine folk i livet mitt, både de som kan komme og de som ikke har mulighet. Takk alle fine <3

Don't ever doubt your lionheart

Jeg startet sommeren med å grine, med å være helt aleine og miste pusten litt. "Var du sjalu?", spør du og smiler litt lurt, fornøyd. "Jeg var knust", svarte jeg, uten å vike med blikket. Så jeg begynte å løpe. Jeg løp igjennom skogen jeg aldri har løpt igjennom før, jeg løp til jeg såvidt orket å gå hjem igjen, jeg drakk vann fra bekker inne i skogen, for så å sovne på et sekund når jeg kom hjem, hjemme i senga. Og med løpingen kom det en styrke, en oppvåkenhet. Plutselig vokste jeg to meter. Jeg grein ikke lenger hver natt før jeg sovnet. Seine kvelder dro jeg ut for å bade halv elleve på kvelden, helt aleine. Med ønsket om å være alene gikk jeg ut i det iskalde vannet og lot det kjøle meg ned. Med gåsehud på armene og lårene tok jeg den lange bussturen hjem igjen, med Fay, med Florence, med disse bra damene som hjalp meg mer enn venner kunne. På mange måter omfavnet jeg ensomheten jeg hadde blitt tildelt og jeg grep om den. Jeg prøvde ikke å støte den vekk lenger, etterhvert fant jeg styrke i den. Og med denne styrken vokste jeg som et tre i skogen. Jeg strakte greinene mine oppover mot himmelen og lot de grønne bladene bli badet i sollyset. Jeg gravde ned føttene mine, røttene mine, dypt nede i jorda og fikk det stødigste fotfeste man kan drømme om. Ingen kunne felle meg. Ingen kunne få meg til å vakle. Og med denne løpingen, med denne styrken, så kom det en ro. En ro som fylte hele meg og som fikk skjelvingen i kroppen til å stilne. Angsten hadde ikke sjangs lenger. Den vonde, nervøse manifestasjonen i magen var borte, den bankende pulsen var rolig. Hendene mine skalv ikke lenger. Stemmen var stødig og jeg sa alle de ordene jeg har vært så redd for å si, så alt for lenge. Jeg sa "Jeg elsker deg". Jeg fortalte om det vanskeligste. Ryggen var rak og øynene holdt blikket. Jeg var ikke lenger redd for noe. Med denne fryktløsheten, med denne roen i meg, begynte jeg å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Jeg var ikke lenger avhengig av andre for å ha en fin dag. Jeg dro på boksalg og kom ut igjen med bæreposer fulle av literatur. Jeg gikk å spiste alene, drakk kaffe alene, mens jeg bladde igjennom bøkene jeg hadde kjøpt, mens jeg leste avisen, twitra. Jeg dro ut tidlig om morgenen for å ligge i skogen, bade, sole meg. Jeg dro ut for å drikke øl helt aleine, for å se hva som kunne skje. Jeg dro ut på byen en lørdag helt aleine og endte opp med de fineste folka. Jeg er ikke lenger redd for å være alene, alene ute blant folk. For med litt øl og litt guts skjer de rareste og fineste ting. 

På mange måter er det ingen store eventyr å skrive om fra denne sommeren, for meg har denne sommeren vært et eneste stort rom hvor jeg har hatt mulighet til å vokse, bli klokere på meg selv og andre og få det uendelig fint med seg selv. Jeg veit hva jeg vil med livet mitt. Jeg har funnet ut hva jeg vil studere for å kunne jobbe med noe som er perfekt for meg. Jeg er ikke redd for å måtte brenne bruer jeg kanskje må komme til å brenne. Jeg er klar for å avslutte enkelte kapitler, kapitler jeg har lest siste side på ganske så lenge allerede, men aldri fullført. Jeg trenger forandringer og jeg er villig til å gjøre det som trengs for å få dem. Denne sommeren har vært ganske vanskelig, men den har faen meg vært magisk også. Det har vært lange sommernetter og tidlige sommermorgener med høy promille og lure smil. Det har vært trolske skogsturer med kalde tjern. Det har vært kvalitetstid med bestevenn som kom på den beste ideen for å få ut all driten. Det har vært øl med kompis som veit om hemmelige, magiske steder i Oslo. Det har vært dansing halv fire utenfor Rock in med fremmede mennesker. Det har vært festival og øl og Øya. Det har vært så mange fine stunder og jeg hadde det veldig fint i mine tre uker med ferie helt på slutten av sommeren. 

Det er endelig høst. Jeg overlevde sommeren og beina står fortsatt stødig. Bootsa er plassert på beina, de tjukke genserne er funnet frem og skinnjakka er på. Jeg føler meg som meg selv igjen. Med mørket som sakte, men sikkert sniker seg tilbake, tar jeg frem gresskarlysholderne mine og gjør meg klar til mørket, til kortere kvelder. Med avstanden fra i sommer har jeg hatt mulighet til å komme nærmere meg selv, nærmere mange fine folk og nærmere det som er viktig. Mine små eventyr på egenhånd denne sommeren har fortsatt ikke sluttet og mest sannsynlig slutter de heller ikke. Og hvem veit? Med gutset jeg har om dagen, så klarer jeg nok å ramle ut i de rareste av eventyr. Jeg ruver ikke lenger 1.60 over bakken. Nå er jeg 2.60. 

Det er alt for mange mennesker her som ikke bryr seg om hvem du er

De prater om at tiltakene som er satt inn ikke fungerer og at de ikke veit hvorfor folk dropper ut av skolen. Hvorfor de ikke klarer å fullføre. Hvorfor vi ikke klarer å fullføre. De sitter å river seg i håret,  disse byråkratifolkene med sitt gråe hår, med dressjakkene og utallige dager bak skolebenken. De har brukt uendelig mye penger over alt for mange år og ingen resultater. Frafallet er fortsatt stort. Og jeg veit ikke hvorfor andre ikke klarte å fullføre skolen, hvorfor folk den dag i dag ikke makter å fullføre. Jeg veit ikke grunnen til hvorfor du skulket så mye og en dag ble borte fra klasserommet. Jeg veit ikke hva som gjorde og som fortsatt gjør at så mange ikke makter en skolehverdag, enda jeg kan forestille meg mange forskjellige grunner. Det eneste jeg veit er hvorfor jeg såvidt klarte å fullføre ungdomskolen og hvorfor jeg ikke klarte å fullføre videregående. Jeg tror grunnene er like mange som menneskene, om ikke enda flere. Mobbing, psykiske problemer, problemer i hjemmet, ingen venner, dårlig miljø i klassen.. Kanskje alt dette og enda mer på en og samme gang.

For meg er det ikke et spørsmål om hvorfor jeg såvidt klarte å fullføre ungdomskolen eller hvorfor jeg ikke klarte å fullføre videregående. Hvorfor er det ingen som spør meg hvordan jeg i alle dager holdt ut så lenge? Hvor er min klapp på skulderen? Min "Bra jobba!"? Hvorfor er det ingen som viser forståelsen for at jeg holdt ut så lenge jeg gjorde og gir meg skryt for styrken dette krevde?

Hvor mange selvmordsbrev har jeg skrevet i løpet av livet? Hvor mange ganger har jeg blitt hjemme fordi jeg ikke makter å gå over dørstokken for så å bli sett av mennesker rundt meg? Hvor mange ganger har jeg ikke blitt sett av de voksne rundt meg? Hvor mange ganger har jeg bedt om hjelp, for så å ikke få det? Hvor mange andre er det som meg der ute? 

Aldri ble jeg sett av de voksne rundt meg, enda tegnene ble bare tydeligere og tydeligere ettersom årene gikk og problemene mine ble større og større. Aldri fikk jeg hjelp, selv de gangene jeg ba om det. Alltid ble jeg kalt lat, at jeg måtte skjerpe meg og ta meg sammen. Aldri ble jeg sett og dere blir fortsatt ikke sett. Dere får fortsatt ikke hjelp og problemene deres blir bare større og større, tyngre og tyngre å bære. Hvorfor er det så rart at vi ikke klarer å fullføre?

Jeg ser deg, du som står alene i skolegården og ikke veit hvor du skal gå, for du har ingen å være med. Jeg ser deg som tegner på pulten din helt bakerst i klassen, som bare vil høre på musikken din og forsvinne. Jeg ser deg som har så store problemer hjemme at du ikke klarer å fokusere på skolen.  Jeg ser deg som sitter inne på do og gråter, mens de andre er ute i friminuttet. Jeg ser deg som blir kalt for feit, for taper, for homo, for satanist. Jeg ser deg som er så sint at du tror du skal sprekke. Jeg ser deg som ikke makter å gå ut døra om morgenen, du som oftest etterlater en tom pult etter deg. Jeg ser deg, du som ikke blir sett av læreren din, enda det syns på hele deg. Jeg ser deg og dere alle og det er dette vi trenger; Spør oss. Se oss. Hjelp oss.

/ 

Seigmen - Trøst

Jeg leser om jenter som prøver å klare det, oppfylle drømmene, om jenter som allerede har klart det. Uansett hvilken blogg som skriver om det, bok jeg leser, om hvordan de kom dit de er eller hva de gjør akkurat nå for å komme dit en dag, så finner jeg aldri svaret på mitt spørsmål. Hvor skal jeg starte og hva velger jeg? Det smarte, praktiske valget som gjør at jeg kan søke rett i jobb? Eller det som kan gi meg kompetanse til å en dag gjøre at jeg kan jobbe med noe jeg virkelig ønsker? Uansett hvilken personer jeg prater med så får jeg de samme svarene som ikke er direkte svar på mine spørsmål. Så jeg sitter heller her og leser om jenter som har klart det, i kreative jobber, som skribenter, kunstnere, som driter seg ut på veien, snubler med trynet først og får grus i kjeften, de som klatrer opp, jobber så blod og svette spruter, jeg leser om disse jentene på veien deres, mens jeg spiser knekkebrød med leverpostei på og drikker det sorte fra den sorte koppen. Jeg setter på spillelista som jeg fyller med flere og flere sanger, mens jeg sitter i senga og spiser angstdempende piller. Jeg leser bøker hvor jeg tenker etterpå; "Dette kunne jeg også gjort. Hvorfor gjør jeg det ikke?". Men disse tankene tenker jeg tusen ganger dagen, så jeg setter på en ny sang, blar over til neste side, drikker bringebærsaft. Jeg kler på meg, går ut, drikker øl med venner og kjenner at jeg ikke har behovet for å smile, enda jeg har det koselig. "Er det på grunn av den meldinga?". Nei. Jeg tror ikke det. Jeg tror det er fordi jeg har for mange samtaler i hodet mitt om dagen, gamle minner som surrer, vonde ting jeg aldri har fått ut, ting jeg aldri har prata med noen om, som jeg ikke kan prate med noen om og enda jeg har bedt om hjelp har jeg fortsatt ikke fått noen samtale med psykolog, så jeg sitter her å funderer på om folk må ta livet av seg, eller forsøke, for i det hele tatt få hjelp, for hva hjelper det vel for meg og alle andre som må vente i flere måneder på hjelp, når vi kanskje har brukt år på å tørre, bli klare til å si at vi trenger hjelp, å innrømme det og ønske det? Hvor mange er det som tar livet sitt i denne uendelig køen? Hvor mange mister vi fordi vi må vente så lenge at vi til slutt faller over kanten som hele tiden er der? Det er derfor jeg ikke føler for å smile om dagen, fordi systemet er fucked og jeg er sint og jeg har det ikke fint, så jeg tar en pille av Buspiron og tar på meg sminka og går ut døra, mens jeg funderer på hva som egentlig skjer om du drikker alkohol mens du går på dette, for det står at du ikke skal gjøre det, men ikke hva som kommer til å skjer. La oss finne det ut. Jeg har en time med de fineste psykologene i byen over et par halvlitere.

Jeg skriver om å skrive ærlig igjen, brått og brutalt. Hver dag har jeg lyst til å skrive, men når jeg setter meg ned, så kommer ikke ordene. Jeg skriver derfor korte tekster, men jeg skriver. Det er ikke så viktig hva, bare så lenge jeg ikke stopper opp. Så jeg skriver om det å ikke vite og ikke ville vite. Om begynnelser og når begynnelsene begynner. Jeg skriver om at jeg skal skrive ærlig, men så sitter jeg å ser på TV i stedet, med Word-dokument åpent, ventende, tomt. Jeg skriver om at jeg ikke skriver. Jeg leser Lena Dunham til langt på natt, for så å ikke få sove. Jeg kjenner jeg ikke er en eneste smule interessert i noen av de som viser meg interesse. Følelsene mine har gått i dvale. Det har vært for mye av dem og de alle har for det meste bare gjort vondt, så hjertet mitt har tatt litt ferie. Jeg er apatisk og hører ikke skrittene mine. Musikken på ørene er så øredøvende, ordene er overdøvende og jeg hører ingenting. Jeg stenger ute verden fordi det gir meg litt pusterom. Jeg gråter ikke lenger, for jeg føler ikke. Om man ikke føler, er man da? Jeg går hjem tidlig fordi hodet trenger å sove. Jeg gråter på bussen på vei hjem, jeg er to stopp unna, men jeg klarer ikke å holde de igjen. Jeg snur hodet litt på siden sånn at ikke alle på den fulle bussen skal se det, men egentlig så gir jeg faen. Jeg skal av om ett stopp og det river i brystet og jeg vil bare ikke. Jeg vil ikke jeg vil ikke jeg vil ikke. Jeg gjør det fordet. Jeg sovner med en pusekatt inntil magen min, full og trist og sliten. Jeg skriver tomme ord, ord som er tomme. For det er det dette er, det er tomhet, det er et vakuum. Jeg lever i vakuum og apati. Det er dette her det hele har ført meg til. Men jeg gråter ikke. Jeg ser på TV om kveldene og sovner som oftest på sofaen. Jeg snur meg der jeg fortsatt ligger med alle klærne på, jeg er varm, jeg kjenner at pannen min er fuktig, det svir i øynene. Jeg snur meg og ser at katten ligger foran meg. Jeg stryker han forsiktig over hodet, for han har sovnet han også, og jeg kjenner en enorm varme inni meg når jeg ser på han, sovende lykkelig, trygg og varm. Jeg skriver om det å ikke får til å skrive.