En helg (fredagen)

Jeg er så trøtt at jeg kunne ha fortsatt å sove ut resten av kvelden hadde jeg ikke tvunget meg til å stå opp klokka fire, for å gå i dusjen, fikse meg og rekke ølsalget på butikken. Hele kroppen verker og muskler jeg ikke visste jeg hadde er såre. Verden går rundt, hodet henger ikke med. Jeg snur meg under dyna der jeg ligger på sofaen, ringer M, for jeg trenger å snakke med et menneske, våkne til livet igjen, bli fortalt at jeg må komme meg i dusjen snart, at det er på tide å se levende ut igjen. Hun svarer nesten på første ring. Jeg forteller om gårsdagen. Herregud. Jeg veit. Gårsdagen var et maratonløp. Vi spiste billig lunsj rett etter jobb, så løp vi til demonstrasjon på Jernbanetorget. Vi fulgte med toget opp Karl Johan, men svingte av ved Hula for vi trengte øl og vi drakk øl, og det kom flere, og vi drakk enda mer og så skulle vi videre, hvor vi ikke orket øl noe mer, vi trengte vann, vann og drinker, så vi drakk en drink og den var alt for søt og kvalmende og på mobilen så tikket det inn meldinger, "Når?", og jeg la mobilen tilbake i lomma. Jeg må gå. Så løp jeg, løp fra vest mot øst,  det var fulle mennesker i gatene, jeg var full jeg også og jeg løp, løp mot øst og svingte innom en leilighet tre minutter unna min. Jeg trenger vann og vann fikk jeg. Jeg er sikker på at jeg drakk et helt hav den natten. Jeg satte meg ved kjøkkenbordet til C og J og jeg fortalte om kvelden min og planene etter at jeg hadde vært hos dem, vi lo, C fortalte meg om en date han hadde hatt for litt siden og at han skulle på ny date snart igjen, denne gangen med en annen. Det var noen high fives, vi lo og jeg drakk enda mer vann, mens jeg satt å klagde over at jeg ikke ville ha med meg han som sendte meldinger hjem til meg, for da blir det så personlig, det skal ikke være personlig, og de lo av meg og jeg lo av meg selv jeg også, før jeg takket for vannet og pausen hos dem og jeg ble dyttet ut av døra mens de smilte. "Gå å få deg noe du nå!". Så jeg løp ned trappen, rundt og rundt og rundt, før jeg var nede på grusen i bakgården og jeg løp ut på Hausmansgate, opp Storgata, inn Trondheimsveien, låste meg inn porten i Heimdalsgata og løp opp trappen, rundt og rundt, før det hele endte med at det ringte på hos meg litt over klokka to.

Vi ler. M og jeg har snakket sammen i en halvtime på telefonen snart. Sakte, men sikkert kvikner jeg litt til. Akkurat når hun må legge på, ser jeg at jeg burde komme meg i dusjen sånn at jeg rekker ølsalget. Vi legger på, jeg trekker de få klærne jeg har på meg av meg, over hodet. Børster det bustete håret. Vasker bort restene av sminka fra i går. Går inn under den varme strålen som fyller meg med ny energi. En ny kveld venter og den skal ikke bli mindre innholdsrik denne kvelden heller.

Jeg hører på "Det går mot lysere tider, snøen smelter og hundebæsjen på fortauet kommer til syne"-spillelista mi. Det er The National, Thåström og de hjerteskjærende sangene til Biffy som jeg har dratt frem fra arkivet. For det mørke, triste, melankolske varmer hjertet mitt om dagen. Alt jeg vil er å høre på denne lista, om igjen og om igjen, sittende, liggende i senga, med bøker og Pinterest og Friendsepisoder på tv'en. Jeg vil bare gå i hi i senga mi og høre på musikk og ikke prate med noen på en stund. For det er så mange tanker og de tar så stor plass at det ikke er plass til noen andre og jeg tenker mye på hva jeg vil gjøre med livet mitt om dagen, for jeg aner aner aner aner ikke hva jeg vil, enda jeg vil så mye, alt for mye. Jeg tenker på at jeg burde rydde snart, enda jeg bruker fritiden min til å lese, skrive, se på alt for mye Netflix, drikke alt for mye øl, spise alt for mye mat ute som jeg egentlig ikke har råd til. Jeg tenker på at jeg aldri burde ha sendt den meldingen, seks om morgenen på lørdagen. At jeg ikke burde ha den hårfargen jeg har, blå, når jeg er introvert som jeg er og ikke glad i at alle tar på meg på fest og insisterer på å dytte på hodet ditt, dra i håret ditt, for å vise det frem til ytterligere enda flere mennesker, så du låser deg inn på do, du drikker ølen din i hjørnet og ser på alle de andre på festen, mange av dem har du ikke sett på flere år, du veit hvem de fleste er og han som har stirret på deg før og ikke turt å snakke med deg, stirrer på deg nå og våger heller ikke å snakke med deg denne gangen, så du går bort, sier hei og dere begynner å prate om at det må være så praktisk å være så lav som jeg er, fordi det er skråtak og jeg kan stå komfortabel under det skrå taket og jeg prater om at, joda, det er veldig praktisk, men ikke alltid og legger ut om en historie sist gang du var ute å fløy og at da du skulle ta ned sekken din så fikk du ikke bagasjelokket ned igjen, fordi du ikke rakk opp og jeg viser det med å late som om jeg prøver å klatre opp på flysetet, fordi det var det jeg måtte gjøre og jeg hang i lokket, og han ler og smiler, flere ler og smiler, men det rikka seg ikke og jeg ga meg ikke, helt til en amerikaner insisterte høflig på å hjelpe meg og jeg takket ja, og han ler av meg, jeg føler meg sjarmerende, C kommer bort og ler av den samme historien og jeg drikker av ølen min og ser på folka rundt meg og jeg innser at det ikke er noe mer å hente her, jeg har gjort og sagt og hatt det så gøy som mulig i løpet av kvelden og det er på tide å dra hjem, det er ikke så mange igjen uansett nå, det er seint og jeg er full og jeg vil hjem til senga og se på Friends til jeg sovner og jeg kommer nok til å gråte litt, gråte over noen episoder, gråte litt over ting jeg skulle ønske var annerledes og så skal jeg sovne og våkne og sende en melding tidlig lørdag morgen og jeg skal ikke få svar og jeg skal overse mobilen min resten av helga, uka, måneden, året, livet, og mens jeg overser mobilen og alt og alle, ligger jeg i fosterstilling i senga, med en pus rett ved siden av meg, med bøker stabla ved siden av senga og med kaffekopp i vinduskarmen. Jeg kommer snart ut av hiet mitt, jeg lover, jeg må bare høre litt mer på The National og Biffy og Thåström og Lykke Li og Sigur Rós og alle de andre som kommer med på lista og jeg skal være litt trist, litt varm i hjertet og litt melankolsk, for dette er slutten (på vinteren) og det går mot lysere tider, snøen smelter og hundebæsjen på fortauet kommer til syne.

Det var en sånn kveld hvor vi bare stapper i oss ost og kjeks og prater med mat i munnen. En av oss drikker ikke, jeg drikker rom ut av ølglass og andre prøver å ta meg igjen med øl. Det var en sånn kveld hvor ingenting kan gå galt. Hvor alt bare er bra. På høytalerne spilles det nittitalls drittpop og vi skrikersynger og danser og ler med de brautende latterne våre så det ljomer i blokka. Fire fine og utrolig forskjellige mennesker som danser med henda over hodet og driter i alt annet. Akkurat sånn var fredagen min.