Utkast pt. 4

Marerittet river i meg, mens jeg fortsatt er et sted i mellom drømmenes land og virkeligheten. Jeg kjenner jeg stiger mot overflaten, mot dagen, mot å våkne opp fra den grumsete, mørke drømmen. Men sorgen i mørket følger opp med meg og blir hos meg der jeg ligger svett og varm i senga mi en søndagsmorgen. Sorgen sitter i magen, i hjertet, i halsen som snurper seg. Det er vanskelig å puste, det gjør vondt i sjela. Hva hadde du gjort om du visste at disse drømmene var om deg? Hva hadde du følt om du visste om all denne smerten jeg drukner i hver kveld og står opp igjen fra hver morgen? Alle disse tankene som får meg til å ikke vite hvilken vei jeg skal gå her i livet.



Du har gått fra utested til utested, drukket øl til frokost, spist burger til lunsj og drukket drinker etter drinker etter drinker, drinker du aldri drikker ute ellers, med bror og mannen og kompis og spilt bowling og briljert og ledd og diskutert og vært så full at du forteller broren din i fylla at du har begynt å gå hos psykolog nå og han klemmer deg hardt og er så skjør i et øyeblikk, du forteller om kompiser som er kule og fine folk du henger med og dere snakker om politikk og de viktige sakene i verden og dere ler, gjør narr av hverandre og er glade i hverandre og drikker enda flere rosa drinker før dere går til neste sted for å drikke enda flere forskjellige drinker, før dere helt til slutt, da folk begynner å innta byen på ordentlig, for klokka er snart ti på kvelden og dere har holdt på i snart tolv timer og dere er alle fulle, så dere drar hjem, du drar hjem med en cheeseburger fra McDonalds som du skal komme til å spise i sofaen mens katten din stjeler pomes frites'en din.



Det var spor etter mascaratårer igjennom leiligheten min. Jeg våknet opp av at det var full snøstorm utenfor vinduet. De siste ukene har det vært sol og fint vær, våren hadde kommet og vi hadde glemt alt som har med vinteren å gjøre. Symbolikken var slående. Det hvite havet der ute, det sorte der inne. Jeg fulgte sporene igjennom leiligheten. På vinduskarmen ved siden av senga, på lista til dørkarmen til soverommet, lysbryteren til badet, på toalettlokket, på veggen ute i gangen.



Billetten fra konserten den 14. februar ligger fortsatt brettet i lommeboka mi. Jeg veit ikke hvorfor jeg ikke har tatt den ut, kastet den. Den ligger der i hvertfall fortsatt.  Jeg ser den hver gang jeg holder lommeboka i hånda, det ene hjørnet stikker litt ut. Jeg forsøker hver gang å dytte den lenger ned, slik at jeg slipper å se den, bli påminnet, men den kommer alltid tilbake til meg, den kommer alltid til syne igjen.

Utkast pt. 3

Jeg tar på meg den mørkegrønne jakka jeg fant på bruktbutikken på Hadeland en lørdag, den som er tre størrelser for stor, den som jeg kan drukne i. Jeg drar opp glidelåsen, føler meg som en liten jente i pappas store skjorte. Det er fint, det er behagelig, å ha noe å svømme rundt i ute på gata, noe jeg kan drukne meg selv i ute i alt mylderet. Jeg surrer det svarte skjerfet rundt halsen, drar det over hodet, legger det som en hette, for det regner ute, det pøser faktisk ned. I speilet ser jeg trøtte øyne og en blå lugg som er skeiv. Skeivt er bra. I natt så jeg ferdig hele sesong 1 og de to første episodene av sesong 2 av serien Looking. Ikke rart luggen er skeiv og øya trøtte. På jobb er det stille lenge. Akkurat da jeg tar opp boka, ringer telefonen. "Tolketjenesten". Akkurat når jeg begynner å skrive, ringer telefonen.  "Tolketjenesten!". Hver gang jeg møter nye folk, ute på puben, på fest, over middag, så må jeg fortelle at jeg ikke er tolk, men at jeg jobber på en tolketjeneste i kommunen. "Hæ? Men hva gjør du der da?". Jeg aner virkelig ikke. 

Utkast pt. 2

Øynene er så trøtte. Det føles ut som om det bare er to streker, ikke to runde, fine øyne. Sola har akkurat begynt å skinne inn igjennom vinduet på jobb og jeg må trekke ned persienna for å se skjermen. Jeg vil det ikke, men jeg må. 15. april

Jeg har klippet av meg halve håret. I nakken er det guttekort og det er så uvant å ta seg igjennom håret nå. Foran er det fortsatt langt. Hvem har sagt at man ikke kan få i både pose og sekk? 5. april

Hodet mitt har lekt berg og dalbane den siste uka. For en gang skyld så snakker jeg ikke om tankekaos, men om at det føles ut som om jeg befinner meg på en båt med høy sjø selv de gangene jeg befinner meg trygt i sofaen. Jeg har vært så svimmel at jeg må holde meg fast til sofaen, der hvor jeg bor hele dagen, før jeg må gå å legge meg igjen i senga, skru av alt lys og lukke igjen øynene, skjerme meg fra lyder og lys. Legen veit ikke hva som er galt med meg og jeg veit enda mindre. Hodet mitt er en dust innimellom. 21. mars

Jeg har sluttet å fortelle, fordi folk har egentlig aldri lyttet. Jeg orker ikke å gjenta til det kjedsommelige, når de egentlig er for opptatt med sine egne ord, sine egne ting, som bobler i munnen deres, som bare må ut, som venter bare på at du skal bli ferdig slik at det endelig er deres tur til å prate om noe helt annet, som om det du nettopp sa var hvordan været var ute. De lytter ikke mens du snakker, fordi de er for opptatt med å tenke på om du blir ferdig snart, til å faktisk få  med seg hva du sier. Så du har sluttet. Du orker ikke. De bryr seg egentlig ikke. Og når de hører, når de faktisk får det med seg, så husker de det bare for et sekund, fordi neste gang, neste gang dere sitter der ute og all din energi er borte, når du kjenner at hodet er fullt av bomull og tankene kun er på senga di og søvn, og de dytter borti deg med albuene sine, "Kom igjen a! Våkne!", "Holder du på å sovne eller?", som om det skulle gi deg mer energi, når det i stedet tapper deg enda mer og du føler deg tommere og enda mer sliten enn noensinne. Du tappes for manglende energi. 4. mars

Du har gått i hi som den bjørnen du er. Du begraver deg i hula di, den tunge, varme dyna di. Du ligger der og myser ut på den hvite, kalde verdenen og finner ut av at det ikke er noe vits, det er ikke vits i å stå opp enda. Verden er kald og hvit og du går ikke glipp av noe. Så du lukker øynene og sovner, god og varm. Den brune pelsen din holder på varmen og du sover, sover tyngre enn noen gang og ikke skal du stå opp før til våren. Før blomstrene titter frem og bakken er grønn. Ikke før til våren skal du bevege deg utenfor det varme hiet ditt og ikke før til våren skal du våkne helt og fullstendig. Du ligger der i hiet og smiler for deg selv, varm og god og alt er fint. 16. januar

Litt tidlig jul midt i februar

Når jeg kommer inn døra, drar jeg av meg støvlene, henger skjerfet og jakka på knaggen og koser pusekatten som gnir seg inntil beina mine. Jeg bøyer meg helt ned til han og kysser han på det myke pusehodet og han titter opp på meg med store, glade øyne som får en varme til å spre seg i brystet mitt. Mens jeg prøver å komme meg inn på kjøkkenet følger han etter meg, snirklende rundt beina mine sånn at jeg må tråkke ekstra forsiktig og det hele tar dobbel så lang tid. Jeg fyller vann i vannkokeren og tar ned posen med pulverkaffe, tar en kopp fra skapet og setter den på benken, hele tiden mens han går frem og tilbake på gulvet og mjauer på meg. Mens vannet blir varmere og varmere, før det putrer høyt, setter jeg meg ned på gulvet og katten er over meg med en gang. Han har savnet meg. Han legger all kroppsvekten sin inntil meg, jeg støtter han med hendene mine, mens han gnir seg på meg med all sin styrke og han veit at jeg tar han i mot, at jeg holder han, at han ikke faller og fra et sted dypt inni han purrer det av kjærlighet og varmen i brystet sprer seg ut i alle deler av kroppen og jeg ser på han med stor kjærlighet. For det er ikke noe annet jeg føler når jeg ser inn i hans store, gulgrønne øyne, enn akkurat det; kjærlighet.



Klokken er kvart over tolv, det er fredag og det har akkurat blitt lyst ute. Det er tjuende desember og om noen få timer har jeg ferie i to uker. Jeg sitter med den største kaffekoppen og en bunke pepperkaker ved siden av meg på pulten min. I dag er jeg alene på jobb og det er nesten ingenting å gjøre. Jeg tegner, skriver og leser bok i mellom telefonbestillingene. Det er nå folk reiser bort, pakker sakene sine, setter seg i busser, på tog og på fly. Folk reiser hjem til familie og gamle venner. Leiligheter står mørke og tomme. Jeg blir her, for det er her jeg har alt, hjem, familie og venner. Når jeg låser meg inn i leiligheten, låser jeg meg inn i leiligheten som har alt jeg eier. Leiligheten som er blitt hjemme.

/

Innlegg fra utkast. Det er mange rare ting på utkast. 

Utkast

14. august 2013:
Noen ganger funker ikke alt slik du ønsker det skulle. Noen ganger funker rett og slett du ikke slik du skulle ønske du gjorde. Noen ganger funker bare ingenting. Når man skulle ha vært på festivalen du har gledet deg til lenge, være der med fine folk og drikke øl, gå på konserter som får det til å banke i brystet, spise overprisa mat fra boder med alt for lang kø, men når sannheten er at pusten har blitt slått ut av deg. Du orker såvidt å følge med på menneskene rundt deg, du orker såvidt å tenke, for hver gang du tenker så gjør det så vondt, det river og sliter i deg og du veit ikke om du klarer å overleve dagen. Så da dropper man festival til fordel med selskap av venner, ølboks i hånda og film på stort lerret, med mennesker som ikke sier noe om de røde øynene dine og de fortsatt synlige sporene etter tårene på kinnene når du kommer ut fra do igjen, de som plasserer en ny øl i hånda når boksen din er tom, de som ikke sier noe når du unnlater å være en del av samtalene, disse menneskene som bare lar deg være deg, enten om du er ...

Det er alltid spennende å gå igjennom utkastene sine. De blir stadig flere og flere, aldri færre. Og de forteller historier du kanskje ikke lenger husker eller tenker over. Øyeblikk, følelser og hendelser du kanskje har fortrengt eller glemt helt. Som du aldri kunne ha skrevet på nytt, fordi det ble skrevet på en tid da det akkurat hadde skjedd og følelsene var ferske. Når du leser mange av ordene nå kjenner du at du blir sint på deg selv. Sint fordi du var så dum og ikke så det som var rett foran deg hele tiden. Sint fordi du ikke alltid har fullført alle disse utkastene. Som denne. Enten om du er..hva da? Hvor skulle egentlig denne fortellingen slutte? Skulle det ende med tårer eller i armene til han som i utgangspunktet var årsaken til de røde øynene og alle tårene? Selv om jeg har levd denne historien så er jeg fortsatt den dag i dag usikker på hva som skjedde videre, hvor det hele endte og hvor jeg er nå. Det er det rare med utkast. Det er ikke alltid sikkert du veit hvordan fortellingen du lever nå, kommer til å ende heller.