Jeg hører på "Det går mot lysere tider, snøen smelter og hundebæsjen på fortauet kommer til syne"-spillelista mi. Det er The National, Thåström og de hjerteskjærende sangene til Biffy som jeg har dratt frem fra arkivet. For det mørke, triste, melankolske varmer hjertet mitt om dagen. Alt jeg vil er å høre på denne lista, om igjen og om igjen, sittende, liggende i senga, med bøker og Pinterest og Friendsepisoder på tv'en. Jeg vil bare gå i hi i senga mi og høre på musikk og ikke prate med noen på en stund. For det er så mange tanker og de tar så stor plass at det ikke er plass til noen andre og jeg tenker mye på hva jeg vil gjøre med livet mitt om dagen, for jeg aner aner aner aner ikke hva jeg vil, enda jeg vil så mye, alt for mye. Jeg tenker på at jeg burde rydde snart, enda jeg bruker fritiden min til å lese, skrive, se på alt for mye Netflix, drikke alt for mye øl, spise alt for mye mat ute som jeg egentlig ikke har råd til. Jeg tenker på at jeg aldri burde ha sendt den meldingen, seks om morgenen på lørdagen. At jeg ikke burde ha den hårfargen jeg har, blå, når jeg er introvert som jeg er og ikke glad i at alle tar på meg på fest og insisterer på å dytte på hodet ditt, dra i håret ditt, for å vise det frem til ytterligere enda flere mennesker, så du låser deg inn på do, du drikker ølen din i hjørnet og ser på alle de andre på festen, mange av dem har du ikke sett på flere år, du veit hvem de fleste er og han som har stirret på deg før og ikke turt å snakke med deg, stirrer på deg nå og våger heller ikke å snakke med deg denne gangen, så du går bort, sier hei og dere begynner å prate om at det må være så praktisk å være så lav som jeg er, fordi det er skråtak og jeg kan stå komfortabel under det skrå taket og jeg prater om at, joda, det er veldig praktisk, men ikke alltid og legger ut om en historie sist gang du var ute å fløy og at da du skulle ta ned sekken din så fikk du ikke bagasjelokket ned igjen, fordi du ikke rakk opp og jeg viser det med å late som om jeg prøver å klatre opp på flysetet, fordi det var det jeg måtte gjøre og jeg hang i lokket, og han ler og smiler, flere ler og smiler, men det rikka seg ikke og jeg ga meg ikke, helt til en amerikaner insisterte høflig på å hjelpe meg og jeg takket ja, og han ler av meg, jeg føler meg sjarmerende, C kommer bort og ler av den samme historien og jeg drikker av ølen min og ser på folka rundt meg og jeg innser at det ikke er noe mer å hente her, jeg har gjort og sagt og hatt det så gøy som mulig i løpet av kvelden og det er på tide å dra hjem, det er ikke så mange igjen uansett nå, det er seint og jeg er full og jeg vil hjem til senga og se på Friends til jeg sovner og jeg kommer nok til å gråte litt, gråte over noen episoder, gråte litt over ting jeg skulle ønske var annerledes og så skal jeg sovne og våkne og sende en melding tidlig lørdag morgen og jeg skal ikke få svar og jeg skal overse mobilen min resten av helga, uka, måneden, året, livet, og mens jeg overser mobilen og alt og alle, ligger jeg i fosterstilling i senga, med en pus rett ved siden av meg, med bøker stabla ved siden av senga og med kaffekopp i vinduskarmen. Jeg kommer snart ut av hiet mitt, jeg lover, jeg må bare høre litt mer på The National og Biffy og Thåström og Lykke Li og Sigur Rós og alle de andre som kommer med på lista og jeg skal være litt trist, litt varm i hjertet og litt melankolsk, for dette er slutten (på vinteren) og det går mot lysere tider, snøen smelter og hundebæsjen på fortauet kommer til syne.

I can write that one off my list..

To uker ut i det nye året og jeg har allerede oppfylt mange av løftene til det nye året. Jeg seila inn i det nye året med løsvipper på kinnet og skjegg mot nakken. Det var snøballer og fyrverkeri. Ingen konfetti, men man kan ikke alltid få konfetti. Men det var stjerneskudd og alt for sterke drinker, skjeggete karer og metal på storskjerm. Det var en kveld som ble til to. To kvelder og netter hvor jeg ble revet ni måneder tilbake i tid. En tid som var fylt med latter, musikk og alkohol og en hånd som alltid lette etter min. En periode med sommerfugler i magen og myke kyss i mørket, med armen rundt meg som jeg følte meg veldig komfortabel i og som jeg følte meg minst like hjemme i denne gangen også. Jeg lå i armkroken jeg ikke visste hvor mye jeg hadde savna. Faen, så fint det var.. Jeg har allerede i år sovet for lite, gått på jobb med fett hår og drukket alt for mye midt i uka. Vi har sittet på Bula vår, diskutert hvor urettferdig enkelte ting er fordi vi er født med innovertiss, om de teite jobbene våre og alle menneskene som irriterer oss. Jeg har tatt en ny tatovering og tenker på sangteksten ".. a cute little cup of cyanide" hver gang jeg ser den og tenker på Biffy og at det egentlig ikke var planlagt i det hele tatt, men en fantastisk fin tilfeldighet som får meg til å smile lurt hver gang jeg ser den. Det har vært en fin start på året mitt, enda mye trist og fælt har skjedd i verden. Jeg har gått i snøen til kompiser som har flyttet tilbake til sentrum. "Jeg hørte Bubbles på radion i dag og tenkte på deg med en gang". Jeg har sittet på gulvet å drukket øl og vin og spist pizza, på akkurat samme teppe som jeg har hjemme i stua, til tidlig på morgenen, mens vi har snakka om alt fra porno til Paris-terroren, før jeg har vandra hjem, med snø i håret og Slekta på ørene, full og glad og trøtt. I slutten av februar stikker jeg til London og kanskje hilser jeg på en skjeggete bekjent der, kanskje ikke. Jeg skal i hvertfall reise dit og drikke øl på alt for mange puber, le så vi skriker igjennom gatene og spise alt for mye fish and chips på alle de pubene vi kommer til å være innom. I mellomtiden så kverner tankene rundt han ene skjeggisen jeg ikke helt klarer å legge vekk plutselig. For jeg tror det toget har gått, enda jeg veit at det er en løgn jeg forteller meg selv. For hendene hans søker alltid mine når vi møtes og noen ganger kan jeg se like mye savn i øynene hans, som det finnes i mine. Tuuut, tuuuut. All aboard!!

2015, dette lover jeg deg:

Jeg skal drikke alt for mye øl  midt i uka, kline med enda flere enn hva jeg har gjort i år og jeg skal forelske meg enda mer i alle de skjeggete karene som kommer ned trappa på hulabula vår. Jeg lover å dra på enda flere konserter, festivaler, synge enda høyere, danse enda mer og klemme enda flere fremmede mennesker. Jeg lover å fortsette å våkne opp med konfetti i BHen og finne konfetti i rumpesprekken etter konserter. Jeg skal le enda mer og enda høyere. Jeg skal høre E synge enda oftere når kvelden er over. Jeg skal spise mer sjokolade til frokost og kake til middag. Jeg skal være våken enda flere netter for å se soloppgangen og sove enda flere dager bort, enten alene eller med tattoverte armer rundt meg og med skjegg mot nakken. Jeg lover å like meg selv bedre, elske kroppen min mer og være snill mot hjertet mitt. Jeg skal se meg i speilet og si til meg selv at jeg er bra, awesome, best! Jeg skal la meg selv være sårbar og menneske, fremfor å alltid skulle være superhelt. Så skal jeg ta på meg superheltmaska og redde erobre verden nok en gang. Jeg skal gi meg selv rom til å skrive, til å utfolde meg selv, til å utvikle meg, lære mer, lese mer, skrive mer. Jeg lover å engasjere meg enda mer i 2015 og bry meg enda mer. Jeg lover jeg skal gå i enda mer svarte klær og male øynene enda sortere enn før. Jeg lover at jeg skal begrave ansiktet i enda mer hundepels og kattepels. Jeg lover å fylle livet mitt med fine og bra mennesker som trekker meg opp, fylle livet mitt med langhåra, skjeggete mannebeist som snur opp ned på verden og prøve å snu opp ned på ett par verdener selv. Jeg skal gå, gå, gå i gatene, jeg skal se, jeg skal føle, jeg skal tenke. Jeg lover jeg skal ha det så gøy at jeg glemmer tid og sted og jeg skal oppleve enda flere øyeblikk som får meg til å le, smile, når jeg går forbi en spesiell gate, utested, leilighet. Jeg skal ha hjertet utenpå kroppen og la hjertet banke så hardt at alle kan danse takten til det. Jeg skal lese enda flere bøker, aviser, artikler, blogger. Jeg skal ta enda flere tatoveringer og ha enda flere rare farger på håret. Jeg lover å fortsette all galskapen. Jeg skal møte enda flere folk, få enda flere folk inn i livet mitt jeg aldri kommer til å glemme, reise, se og oppleve. Jeg lover at vi endelig skal begge ha på oss "What ever" og "Major Loser" og at vi skal le og være interne og være rare. Jeg lover å snakke mer engelsk og finne vennskap på rare steder. Jeg lover å oppleve mange nye eventyr og ha fortellinger dagenderpå som får både deg og meg til å bryte ut i latterkrampe. Jeg lover at jeg skal få folk til å utbryte: "Du gjorde hva?!". Jeg lover å være enda mer ærlig, mot meg selv og andre, stå opp for meg selv og være mindre redd. Jeg skal smile så mye at jeg får vondt i kinnene og grine når begeret er fullt. Jeg skal være snillere, slemmere, sintere, gi mer faen og gi flere fuck you-fingre. Jeg skal spoone mer, være mer naken og gå oftere uten sminke. Jeg skal få rynker på grunn av for lite søvn og for mye øl og gå enda oftere med fett hår fordi jeg ikke har hatt tid til å dusje mellom alle eventyrene. Jeg skal revne enda flere strømpebukser og glemme enda flere truser i tilfeldige senger. Jeg lover jeg skal leve ærlig, rått og brutalt, på godt og vondt. Jeg skal være enda mindre selvhøytidelig og enda mer avslappa. Jeg skal elske enda høyere og enda mer. Jeg lover jeg skal ligge enda mer på gresset, se på bilder i skyene og la den svale luften i skyggen kjøle meg ned om sommeren. Jeg skal bade enda mer, spise jordbær og grille alt for ofte. Jeg skal klage enda høyere om hvor mye jeg hater varmen om sommeren og sverge til vinteren. Jeg skal gjøre alt dette og mye, mye mer. Fy faen, jeg lover deg så jævlig mye 2015!

/

Det er i skrivende stund under en time igjen på jobb og min firetimers arbeidsdag er over. Jeg er helt alene på jobb og musikken er skrudd opp på max. Kaffekanna bor inne hos meg og jeg har sittet å sett på at Oslo våkner, samtidig som mine egne øyne har blitt mindre trøtte. Jeg sitter her med trøtte øyne og sliten kropp. Det ble alt for mye øl som vanlig i går og alt for lite søvn. Det skal det bli i dag også. Jeg bryter tradisjonen i år og det føles godt. Jeg skal lage middag med den personen jeg har kjent lengst - hele livet faktisk - og vi skal spise og drikke og høre på musikken vår og kanskje stikker vi på fest, kanskje stikker vi ut, kanskje blir det skjegg i kveld, kanskje blir det spoone med katten, men uansett skal vi være oss to og kanskje mange andre og vi skal ha det jævlig kult og vi skal le, bli fulle og kanskje se fyrverkeriet om vi ikke glemmer det. Kanskje blir det litt skjegg og konfetti igjen også. Hvem vet? Ikke vi, og det er akkurat det som er planen.

Fy fader for et år dette har vært. Fy som et bra år 2015 skal bli!

Godt nytt år!

Wooden souvenir

Jeg har dratt frem skinnjakka mi fra klesskapet og favorittgenseren som har vært borte siden i vår, dukket endelig opp igjen. Den hadde bare tatt sommerferie bak sofaen.. Jeg er på min andre uke med sykemelding og med det kan jeg vel offisielt si at høsten er her? Bordet er fullt med medisiner. Hostesaft, antibiotika og smertestillende, samt snørrpapir og flere enheter med forskjellig drikke ligger strødd over alt på bordet. Jeg hoster til jeg tror middagen skal komme opp igjen og jeg snyter ut så mye snørr at jeg er sikker på at det ikke er bare jeg som produserer alt det slimet. Det må bare være magi. Som klovner i en klovnebil. Det kan bare ikke være plass til så mye i en så liten kroppsdel! Hjernen er skrudd av, kroppen er død. Tv'en er på en random kanal og hjernedød føde strømmer ut av den. For to helger siden arrangerte vi J sitt utdrikningslag og det ble en suksess. Ballongene henger fortsatt på veggen og man finner fortsatt røde fjær igjennom hele Oslo. Ikke spør. Om under to uker må koffertene være pakket, passet må ha kommet ut av gjemmestedet sitt, for da reiser vi til USA. Men først skal jeg lage en middag som inneholder mer vodka enn enchiladas og det skal lages sjokoladekake som nattmat når vi får munchies. Ikke spør. J og gubben hennes skal gi hverandre sine ja i De Forente Stater og vi er med for å feire dem . Det og for å ligge som en annen stranda hval i bassenget som tilhører huset vi leier og spise så mye mat at ingen av klærne mine passer når jeg kommer hjem etter to uker. Dette året har gått så fort. Det føles ut som om det var i forrige uke vi fire jentene reiste på båttur til Kiel og at Inferno var i går. At J og jeg satt hver torsdag å fikla med invitasjoner og andre ting til bryllupet. Da jeg hadde lyst til å ta selvmord over papirhjerter og 'initasjon'ene'. I oktober er det bryllupsfest hjemme i Norge, i november reiser J, A og jeg til England for å sikle på den heite bassisten vi så på årets Tons of Rock, og så er det bare desember igjen og da var det året over. Ett år har gått, men det føles ut som et tiår. Det har skjedd så mye, både smått og stort, hele jævla tiden, at det er så vanskelig å huske alt sammen. Jeg møter nye folk her og der, gamle bekjente dukker opp der hvor du aldri trodde du skulle møte på dem og du rekker ikke å lære deg navnene til folk før de blir byttet ut med nye. Du overser meldinger på mobilen som ligger på bordet foran deg, du tar en ny slurk av ølen og snur hodet etter det nye heite eventyret som nettopp kom ned trappa.. Hodet er skrudd av, hjertet er iskaldt og smilet er varmt. Det er ingen følelser, det er ingen anger og det er faen meg mye latter involvert. Vi jentene ringer hverandre dagen etterpå og ler så tårene triller. "Han gjorde hva?!". De gode historiene står i kø og dere tar dere tid til å nyte hver fortelling, den ene bedre enn den andre. Du har endelig funnet en annen som også havner i ufattelige kleine situasjoner, lenge var det bare deg det stod på. Nå bytter dere på å ringe hverandre for å fortelle hva som har skjedd denne gangen, mens den andre ler av den andre. Det er det som er så flott med i år. Vi trenger ikke å ta noe som helst seriøst, for dere har alltid hverandre. Eventuelt har du han heite langhåra, skjeggete duden som nettopp åpenbarte seg for deg.. Det er bare å brette opp ermene og hoppe ut i det. 

Fem dager / Fire dager

For bare fem dager siden så skinte sola, men jeg kunne se skyene i horisonten, men det var fortsatt varmt. Såpass varmt at jeg valgte å legge vekk tankene, frykten som boblet inni meg. Jeg valgte å drukne det med troen, den troen jeg alltid har hatt, på oss, på deg og på meg. Jeg valgte å drepe frykten med det brennende håpet jeg alltid har hatt for oss, håpet og troen som i skjønn forening blir til en kamplyst som en okse. For bare fem dager siden skreiv jeg et langt innlegg om å kjempe for det man tror på, det man virkelig har troen på, det som får hjertet til å banke fortere, det som får hjertet til å hoppe over ett slag. For så lenge det er en mulighet til at det kan være riktig, så mener jeg at det er verdt det, det er verdt det å kjempe for, det er verdt det å kjempe med nebb og klør. For det er det jeg gjør, jeg kjemper, hver dag og alle dager som måtte komme. For bare fem dager siden var jeg klar som aldri før for å kjempe, for å gi alt jeg måtte gi.





For bare fire dager siden ble alt blåst vekk. Teppet under føttene mine ble revet vekk og med det forsvant alt annet også, sammen med meg ble verden snudd på hodet og når jeg landet med ett brak kjente jeg meg ikke lenger igjen i verdenen jeg befant meg i. Det var da fjell ble knust og da hav tørket ut. For fire dager siden var du ikke lenger min og jeg ikke lenger din. For fire dager, fire utrolig lange dager siden mistet jeg det jeg var aller mest glad for å ha, deg. Nå har jeg bare meg selv og det er ikke nok.


For bare fem dager siden hadde jeg alt / For bare fire dager siden hadde jeg ingenting

Om å grine i regnet på Øyafestivalen

Nå veit jeg ikke om det regna denne dagen eller hvem som spilte, men hadde det gjort det, hadde det regna, så hadde jeg valgt meg ut en tilfeldig konsert, sola hadde begynt å gå ned i horisonten, Oslo begynte å bli mørkere, rundt meg ville jeg hatt jeg alle glade festivalgjengerne, og der hadde jeg stått, etter x-antall øl, på en tilfeldig konsert og tatt det til meg, vokalisten hadde nok en eller to ganger sunget om kjærlighet og hvor vondt det kan gjøre, og jeg hadde stått der og følt med han eller henne, jeg hadde tenkt at jeg veit nøyaktig hvordan han eller hun hadde det, føler det, for jeg kjenner det selv akkurat nå, jeg kjenner den stikkende smerten som kan forårsakes av å være helt sinnssykt glad i en spesiell person, være helt bortihelvete forelsket, men at det fortsatt er vondt, så vondt at det føles ut som om du er vrengt på innsiden ut, det er fortsatt vanskelig og det er dager som dette hvor det er vanskelig å puste, så du står der, med eller uten øl i hånden, og lar musikken omfavne deg og drukne bort alt annet rundt deg, du lar dem omringe verdenen din og det er da det begynner å regne, det er da de tunge dråpene faller, de faller og de treffer deg, og det er da du kjenner at du ikke klarer å holde igjen så du slipper løs alt, du slipper løs det vonde, tårene, det som river og sliter der inne, mens vokalisten synger, og han eller henne forstår deg, han eller hun veit så jævlig godt, og dere står der og føler på det sammen, alle de tusenvis av menneskene rundt deg står å føler på det samme, for vi alle har hatt stikking i brystet en eller annen gang på grunn av en eller annen gutt eller jente, og der står vi, vi synger på det sammen og vi lar regnet drukne bort den stikkende smerten, smerten du ikke aner hvordan du skal takle, for dette her, det her er alt for skummelt, det er så skummelt at du ikke får puste, men på en eller annen måte så klarer oksygenet å snike seg ned i lungene dine og ut igjen, så du innser der og da, at hvis luften klarer å holde deg i livet så skal du klare å takle dette, du skal klare å gjøre hva enn du må for at dette skal bli bra igjen, så lenge luften holder deg i livet og hjertet fortsatt slår, ja, da skal du klare å takle dette her, for dette her er så mye mer viktig enn å la angsten vinne, angsten for å være deg selv og hvis deg selv ikke er nok, for du veit ikke, så du står der, hjertet banker fortsatt, lungene fylles med luft, og du forlater konserten, du snur deg, går forbi alle menneskene bak deg, du forlater vokalisten og han eller hun forstår deg, han eller hun heier på deg der du forlater menneskene rundt deg mens menneskene synger i takt om bankende hjerter og smerte i brystet, det er din rygg mot deres, og du går ut av festivalområdet og videre inn i hjertet av byen din, hvor hjertet til en annen banker, det hjertet som ditt hjerte banker for, og du går der med sikre skritt, for første gang, denne gangen klar for at hjertene deres banker i takt, koste hva det koste vil. 

I still believe

Og det er når jeg velger å trekke meg unna og gi pusterom, tid til å tenke, tid til å savne, når jeg ser lengtende på mobilen, men velger å ikke sende meldinger om at jeg lengter etter deg eller savner deg, når jeg vandrer der nedover gaten med vennene som ikke kan ane hvilken storm det er inni meg, når jeg går der i sommerkvelden, med bar hud og løst flagrende rødt hår som bader i sola, sola som er på vei ned bak bygningene, som svøper inn Oslo i ett mykt, rosagult lys, som ikke bare varmer hovedstaden opp til det maksimale punktet, hvor folk går rundt med brun, svett hud, men som også varmer hjertet ditt, sola som gir deg varme og styrke til å måtte holde ut så lenge du er nødt, der du går på dag nummer to og veit at det blir flere dager, flere dager uten kontakt, flere dager uten hender som tvinnes, flere dager med savn og lengsel, bare fordi du veit det trengs å pustes og tenkes alene, når du går der og har valgt å holde deg unna for å gi plass til pusterom, fordi han betyr så mye at savnet du føler er verdt å bære, slik at tankene kan vandre fritt og savn kan blomstre, når du har valgt dette og du går der og mobilen plutselig vibrerer... Og det er når jeg velger å trekke meg unna at han velger å strekke seg ut. Og før jeg visste ordet av det var ventetiden over, det ble ikke noe dag nummer tre, fire eller fem, det ble bare to, disse to hele dagene med en storm inni deg, og så var det hele over. For når sola gikk ned i Oslo den kvelden og varmen ble erstattet med kjølig kveldsluft, trengtes ikke varmen fra sola lenger, for da møttes to bankende, unge hjerter som tok over byen den kvelden. 

For noen ganger så må man ta de vanskelige valgene som kan få det til å stikke i brystet etter savn, noen ganger må man våge å trekke seg unna slik at andre får puste, og noen ganger må man sette sin lit til en annen person om at man ikke blir glemt, men savnet og igjen en dag omfavnet

Historien

Jeg har begynt å skrive. Tekster som ikke havner her, men som jeg beholder for meg selv for å kanskje dele i et annet format en gang i fremtiden. Jeg er ikke sikker på hva historien handler om enda, men jeg regner med at jeg finner ut av det. Akkurat nå fokuserer jeg å få ned ordene på papir eller i dokumenter på dataen. Jeg veit at det handler mye om livet mitt. Om mot. Om å våge. Om å kysse de du kanskje ikke burde kysse, og å tørre å åpne hjertet ditt til den det er aller mest skremmende å gjøre nettopp det til. Jeg tror historien handler om vennskap og kjærlighet. Karer og bankende hjerter. Om sommer, øl og bøll. Om å snakke engelsk hele dagen, i flere dager i strekk, og å glemme enkelte ord, så da snakker man norsk-engelsk, alt ettersom. Om å være ung og nettopp begynne å finne sin egen vei igjennom livet, om å snuble og gå på trynet i forsøket. Om byen min, Oslo. Det handler mye om Oslo. Oslos gater hvor begivenhetene utspiller seg, hvor vi menneskene i fortellingen befinner oss. Oslo. Jeg har ingen konklusjon på historien klar. Jeg har ingen ordentlig begynnelse eller slutt, nettopp fordi jeg lever den, akkurat nå. Det er alltid vanskelig med begynnelser. Jeg har alltid slitt med dem. For når begynte det egentlig? Når begynte historien jeg nå vil fortelle om? Hvordan begynte det hele? Og hva er egentlig poenget? Poenget vil jeg ikke finne ut av før historien jeg lever er ferdig. Jeg håper på at historien vil ende godt, at det ikke er for mye hjertesmerte, men glede og lykke, og masse, masse magi. Magi og stjerneskudd som fyller opp hjertet med glede og øynene med tårer. Hele tiden med tvilende ord i bakhodet, ord om at jeg ikke klarer det, ikke har nok å gi. Ord jeg skal overse og fortsette å skrive. Ordene som får skrike så mye de vil, så lenge fingrene mine aldri slutter å fly over tastaturet. Åh, la aldri fingrene mine slutte å fly over tastaturet.

Ser man det. Kanskje jeg visste hva historien handler om allikevel. Kryss fingrene for meg.

Halv fire, natt til onsdag

Det var en tirsdag kveld, jeg hadde lekt skotte i ett par timer og du hadde ledd av meg, med meg, i ett par timer. For det er kanskje det jeg husker best fra den kvelden. Hvordan du fikk meg til å le. For jeg kan ikke huske sist gang jeg lo så mye som den kvelden. Det var første kveld på evigheter hvor jeg lo så mye at jeg kjente det helt inn i margen. Jeg kjente det fylte meg opp med en lykkefølelse jeg ikke hadde kjent på evigheter, kanskje aldri.

Og der stod vi, klokka hadde runda halv fire, natt til onsdag og vi begge skulle på jobb dagen etter. Kun lyset fra gatelyktene over oss lyste opp det lille universet som besto av bare oss to. Oss to, der foran Schous bryggeri. Midt ute på den åpne plassen, en gang i slutten av april. Deg og meg. Før jeg visste ordet av det dro du meg inntil deg og kysset meg. Det kom helt uforberedt. Hadde jeg sett det komme hadde jeg nok trukket meg bort. For jeg skulle jo ikke like deg. Du var den jeg ikke skulle stå der, halv fire, natt til onsdag, utenfor Schous bryggeri, sammen med og kline med. Men der stod jeg, med deg, du som dro meg tett inntil deg, du med hånda di på kinnet mitt og med den andre på ryggen min, holdene meg fast og kysset meg. Hvordan jeg i akkurat det øyeblikket dreit i alle mine tidligere løfter til meg selv. Fuck it. Der stod vi utenfor den åpne plassen foran Schous bryggeri, natt til onsdag, vi begge skal på jobb dagen etter, og vi skal begge etter et par uker holde hverandre i hendene når vi går nedover gata. Om et par uker skal du komme til å kalle meg for kjæresten din, og jeg skal gå rundt å smile over at jeg kan kalle deg for min kjæreste. Der står vi, uvitende om dette. Uvitende om hva som kommer til å skje. For akkurat i dag er dette bare ett kyss, ett kyss jeg kommer til å tenke tilbake på hver gang jeg går forbi denne åpne plassen foran Schous bryggeri, hver gang jeg kjører forbi med trikk eller buss. Dette øyeblikket, dette kysset, som er starten på en historie ingen av oss visste kom til å utspille seg. To mennesker, to hjerter, én historie. 

Dette

Jeg lukter på puta ved siden av meg i senga hver natt, den som ligger på den siden jeg aldri ligger på, den puta jeg aldri bruker,  men som har blitt brukt av en jeg savner lukten til, selv om jeg så han i dag tidlig. Akkurat når jeg hadde vendt meg til å sove alene igjen, har det nok en gang blitt stusselig. Jeg føler meg så liten i senga alene og jeg savner å ha en varm kropp å krype inntil. Ikke hvilken som helst kropp heller. Den skal gjerne tilhøre han. Jeg savner å kunne sovne i armene hans, eller våkne av at han ligger bak meg og holder rundt meg. Jeg føler meg liten i senga hans også, men armene hans får meg til å føle meg trygg. Liten og trygg. Jeg vet ikke hvorfor eller hva det her er, men jeg veit bare at jeg liker det. Hva nå enn det er, så liker jeg det veldig godt. Bedre enn jeg trodde var mulig. Bedre enn jeg trodde jeg kom til å gjøre. For dette her var jo egentlig ikke meningen. Jeg skulle jo egentlig holde meg unna han jeg og jeg skulle i hvertfall ikke drive med det jeg driver med nå, med han. Men jeg kan ikke lenger overse all fnisinga mi. Jeg klarer ikke å se bort fra at han får meg til å smile, selv når han ikke er til stede. Jeg kan ikke overse det faktum at jeg hele tiden skulle ønske han var med meg når jeg enten er med andre fine folk eller helt alene. For jeg vil veldig gjerne ha han der hele tiden, og vi begynner allerede å planlegge neste gang vi kan se hverandre før han eller jeg må dra videre, fra hverandre. Jeg kan heller ikke overse at jeg stirrer på mobilen min i håp om å finne en melding fra han der, nesten som sist gang, bare at denne gangen så ligger det veldig ofte en melding der fra han. Sist gang var det bare svar på de jeg allerede hadde sendt som kanskje kunne ligge ventende på meg, men denne gangen kan jeg få meldinger helt uoppfordret. Alt er annerledes. Alt er bedre. Jeg er på så mange måter glad for at den forrige døra jeg hadde åpnet, ble lukket bak meg. For den neste døra jeg skulle komme til å åpne førte meg til dette, hva nå enn dette er. Dette som får meg til å føle meg som en fjortenåring igjen. Dette som får meg til å smile når jeg går nedover gata alene, uvitende om at jeg går der å gliser og ser dum ut. Dette som gjør at jeg nesten ikke klarer å prate om noe annet, mens venner ser på meg med lure smil, med tålmodige ører. Dette som gjør meg livredd, redd for å ødelegge, redd for om det går til helvete. Dette som også får meg til å være så sikker som aldri før. Sikker på at dette er veldig riktig og at det er noe bra. Noe tvers igjennom bra. Dette som får meg til å føle meg så liten og skjør, samtidig stor og sterk. Dette kompliserte og fine, som får hjerte til å banke fort og kinnene til å rødme. Dette som får meg til å bli feigere og mer sjenert enn noen gang. Dette her.. Dette. To mennesker, to hjerter. Dette.

skrevet søndag 26. mai

I'll be the only one holding the tickets, del to

Tiden vi fikk sammen var egentlig utrolig kort. Fem uker. Fem lange, korte uker. Da jeg så deg for andre gang, første gang etter at jeg ble singel, hoppet hjertet over et slag der du kom ned trappa, hvor jeg gjemte meg i ølen min og motet var ikke-eksisterende. På den tiden hadde jeg vært singel i en måned kanskje og jeg begynte såvidt å venne meg til å være singel, fri og frank. Jeg braste ut i verden den dagen med en vilje om å klare å begi meg ut i jungelen igjen og på mange måter klarte jeg nettopp det. Med et dundrende hjerte og peptalk fra bestevenn sendte jeg meldingen som førte oss sammen, som skulle vare disse fem rare, fantastiske, morsomme og berusende ukene. Disse fem ukene som skulle inneholde så alt for masse, og følelsen av alt for lite. Da vi kysset for første gang, hvordan de sterke hendene dine tok på meg og svøpte meg inn i nattens lekenheter. Alle gangene jeg har ledd av hele mitt hjerte med deg, og hvordan du har ledd tilbake med hele ditt hjerte, med det fine, fine smilet ditt. Det er kanskje det jeg kommer til å huske best. Smilet ditt. Latteren din. Øynene dine som sperrer seg opp når du blir ekstra gira og det blendahvite smilet ditt. Smilet jeg har gjentatte ganger tenkt så mye på at det har tatt nattesøvnen fra meg. Du, den karen med det fine smilet og skjegget, som jeg aldri skulle begynne å like, noe jeg selvfølgelig endte med å gjøre. 

Jeg husker regnet rundt meg. Vinden. Hvordan jeg ikke merket meg hvor fort gatenavnene forsvant bak meg, hvor fort jeg kom meg dit. Dit hvor jeg traff deg første gangen, og som skulle bli stedet hvor det hele skulle avsluttes. Det var torsdag kveld og Oslos uteliv hadde nettopp våknet til live. Jeg husker hvordan jeg beveget meg så fort, men hvordan det hele føltes som sakte film. Hjertet som trommet takten til det ulmende motet i brystet. Motet jeg alltid har trodd jeg har hatt i meg, men som jeg aldri før har sett slikt til. Motet som gjorde meg rolig, tross det bankende, vonde hjerte. Motet som rommet hele meg, fra topp til tå. Denne torsdagskvelden i slutten av april som skulle vise seg å bli den dagen da motet vokste seg større enn jenta, da det vokste ut av henne og strakte seg over hele byen. I dag skulle de ta byen og denne gutten med storm. 

Hjertet banket ukontrollert. Stemmene rundt meg ga ingen mening. Ordene i hodet mitt overdøvde alt. Hjerteslag og innøvde replikker. Og så ser jeg deg. I sekundet jeg ser deg og du ser meg, forsvinner alle ord jeg har øvd på i de to siste dagene. Hjertet stopper også. Den overdøvende trommingen fra det har sluttet. Jeg er helt rolig. Motet har vokst så det rommer hele meg og motet får meg til å være helt rolig. Jeg er ikke nervøs, jeg er ikke redd. Uten at jeg vet hvilke ord som skal komme ut av munnen min først, så veit jeg nøyaktig hva jeg skal si. Jeg har aldri før følt en slik ro. 

Ute har det begynt å regne enda mer. Det er bare oss to i Øvre Slottsgate. "Før du går.. Kan jeg få snakke med deg litt?" henger fortsatt i luften. "Ja, det kan du", svarte du, med det smilet ditt, det alvorlige ansiktet, men det lekende smilet. Jeg tar meg selv i å lure på hva han tror jeg kommer til å si. Han står der ved lyktestolpen og ser på meg. Venter på at jeg skal begynne, tålmodig som alltid. Og jeg tar den tiden jeg trenger. Med det flammende motet i magen åpner jeg munnen og ut kommer ord, som former setninger som forklarer det jeg trenger at han vet. At når jeg fikk den meldingen av han på tirsdag så gjorde det vondt, jeg ble såra og jeg ble skuffa. At jeg hadde begynt å like han. At når han sa at han hadde møtt en ny og ville bare holde seg til en av gangen, så gjorde det vondt, fordi 'en av gangen' gjaldt aldri for meg. At jeg var skuffa. At det stakk litt bak ribbeina. At jeg har hatt det utrolig morsomt med han og at det kanskje er det tristeste, at det nå kommer til å opphøre. Alt sammen. Mens jeg forteller ser jeg han i øynene. Jeg ser rett på han og viker ikke med blikket. Mens jeg forteller alt så er jeg nødt til å se smerten i øynene hans. Og jeg ser det. Jeg ser det stikke bak ribbeina hans der jeg står foran han, modig som faen, og forteller alt, at jeg er såra, skuffa og at det hele var egentlig jævlig dårlig gjort. Jeg så den smerten i øynene jeg trengte å se og jeg fikk fortalt han alle disse ordene jeg trengte at han fikk høre. 

Dette er en av de historiene som tok slutt før man selv var klar for at de skulle ende. Men dette er også en av de bedre historiene. En historie som handler om to mennesker som møtes, som har det helt fantastisk sammen i fem lange uker, før det hele ikke går lenger, men at det er helt greit. Det er trist og kjipt, men det er greit. Historien ender der den er nødt til å ende. Den ender med at jenta er modigere enn hun trodde hun kunne være. At hun møter han og får fortalt han alt hun trenger at han får vite. Og etterpå så vet han alt. Han vet den andre siden av saken og de prater sammen, og de ler sammen, som en bra avslutning på det hele. De deler sine sider og er glade for at den andre fortalte nettopp det. Hjertene er lette, selv om det hele er trist, for det er det, det stikker bak hjertet, men bak der med den stikkinga ligger også en letthet og håp. Historien avsluttes i gaten de møttes for første gang, med en lang klem og ordene "Vi sees", for akkurat det er jeg sikker på: Vi kommer til å sees og vi begge kommer til å ha det bra.

Del èn

I'll be the only one holding the tickets

Jeg lå der i senga klar for søvn, tenkende at jeg aldri kom til å få noe svar, da mobilen plutselig lagde lyd ved siden av meg. Det kunne like gjerne ha vært en tikkende bombe og da jeg åpnet meldingen ble alt sprengt til fillebiter. Jeg tror jeg hadde foretrukket å aldri ha fått noe svar..

På tirsdag fikk jeg en melding som velta livet mitt på hodet. Og ikke minst.. hjertet mitt. Da var dagen hvor jeg måtte gå tilbake til tekster jeg har skrevet før. Lese ordene og (om mulig) visdommen som ligger i disse ordene. Jeg visste nøyaktig hvilket innlegg jeg skulle rulle meg ned til. Jungel-innlegget mitt. Hvor jeg prater om dette med å våge, være modig. Å tørre å sende melding til disse karene, disse jentene, som opptar alt for mye tid i tankene våre, som får det til å krible i magen og får oss til å smile. Og om at man aldri veit hvordan det vil gå. Om at man ikke veit om det vil gjøre helvetes vondt eller bli noe helt fantastisk bra. Om at man aldri veit. For det er her i jungelen, vi aldri tror vi kommer oss ut av, eventyrene venter. De vil komme og de vil slutte før man selv er klar for det, og noen ganger vil det være så fantastisk fint og andre ganger vil det gjøre helvetes vondt.
Denne gangen gjorde det vondt. Jeg kjenner det, den trykkende, stikkende følelsen bak ribbeina. Jeg kjenner at jeg er trist. At jeg skulle ønske at tingene var annerledes. At jeg kunne forandre ting. At jeg skulle ønske jeg kunne trollbinde han med flørtende blikk og lekende kyss. At jeg kunne være den fantastiske meg og bare ved det forandre meningen hans. Han, han med det fine smilet og skjegget. Men det kan jeg ikke. På samme måte som jeg ikke kan noe for hva hjertet mitt føler, kan ikke han noe for hva hans føler. 

Jeg kan ikke la deg fly videre uten at du veit hva jeg føler. Jeg klarer ikke å vandre videre uten at du veit. Jeg trenger å snakke med deg. Du må vite ordene jeg har sittet inne med alt for lenge. Du må vite at det gjorde vondt når jeg fikk vite at ting hadde forandra seg siden sist. Du må høre fra meg og jeg må se deg når jeg forteller deg at jeg har begynt å like deg. Du må vite at jeg ble såra og skuffa. Jeg kan ikke sitte igjen med alle de usagte ordene. Ordene som kommer til å spise meg opp levende over tid. Ordene som kommer til å bli større og større med tiden, som kommer til å romme så mye smerte og mørkhet at jeg drukner i dem. Jeg må gi dem videre. Du må vite.
Så der stod jeg, foran en liten scene på Crossroad club, når jeg fikk meldingen fra en venninne at du var på utestedet jeg skulle på etterpå. Pulsen steg og tankene bleknet. Jeg måtte komme meg dit nå og det fort. Det var nå eller aldri. Ordene, setningene, jeg hadde øvd på i to dager, disse tingene jeg trenger at du får vite, begynte å repetere seg selv, på repeat, over og over igjen, så fort at jeg ikke klarte å henge med. I kveld skal jeg være modigere enn jeg noen gang har vært før. Jeg skal gå til deg og spørre om å få prate med deg. Jeg skal åpne hjertet mitt, jeg skal si ordene jeg ikke kan bære på alene og jeg trenger å se smerten i øynene dine når jeg sier at jeg er såra, at jeg har vondt på grunn av deg. Jeg skal ha en samtale jeg aldri har hatt med noen før. Og jeg skal være modig, modigere enn jeg noen gang har vært. 

Hjertet løper løpsk og jeg har ikke oversikt over tempoet til føttene. Gatelysene forsvinner fortere enn vanlig bak meg, og gatenavnene flyr forbi. Det er nå eller aldri. Nå eller aldri. Det er nå. 

Fortsettelse følger....