Faen

Vi skåler i øl, vi skåler i Jack & Coke og det er Lemmy, det er gravøl på Hula vår og jeg skulle dratt hjem for fire øl siden og tre Jacks siden, men jeg gjør ikke det, for jeg har ferie, jeg har muligheten til å bli, men jeg burde ha dratt hjem, handlet mat, spist, for jeg har ikke spist på flere dager og akkurat der og da så kommer det til å gå ende flere dager uten mat, uten søvn, men det vet jeg ikke enda, jeg sitter på Hula og drikker Jack & Coke og jeg drar ikke hjem som jeg burde, jeg sovner ikke på sofaen tidlig, nei, jeg blir sittende på Hula vår og skåle for Lemmy og vi feirer livet hans som om vi selv er udødelige og helt plutselig kommer livet mitt til å forandres til en berg- og dalbane, helt plutselig vil det gå en person ned trappa som kommer til å få hjertet mitt til å hamre ved første øyeblikk og ved de første ordene kommer jeg til å vite at jeg er solgt, at jeg kommer til å tape denne kampen og når han setter blikket i meg for første gang kommer jeg til å tenke for første gang på tre år; Faen. Faen faen faen faen faen faen.

Hva gjør du på søndager?

For hva skal søndagene egentlig brukes til? Til å snu seg i anger, rulle deg rundt inn i dyna og sverge på å aldri komme ut fra den igjen, der man våkner opp og innser hva man fant på i går, hvem du klina med og hvem du dro med deg hjem? Skal den brukes til å kurere skallebank og hamrende hjerter? Til å dyrke kreativiteten, skrive, skrive og skrive enda mer, mens kaffekoppene forsvinner og sola beveger seg over himmelen? Bruker du den til å ligge i armkroken til han du vil være med for evig og alltid, eller kanskje hun du trodde du aldri skulle få? Er det sommerfugler og røde kinn? Dekkes det på til frokostbord og presskannekaffe? Er det pannekakefrokoster med sultne, romlende mager? Er det lange samtaler over kaffekopper om gårsdagens fangst og hvem som klina med hvem, mens man sitter der å ler, virkelig ler, fordi det er mer komisk enn noe annet? Er det sol, overskya, regner det akkurat denne søndagen?



Vi fem sitter rundt bordet som er i retning baren. Og blikket mitt er festet, nesten like mye som blikket til han i baren. Mens ølen forsvinner og tomme glass blir byttet ut med nye fulle, stiger motet og faenskapet i deg. Hvorfor ikke? Hva i helvete har du å tape? Svaret er: Ingenting. Ikke en dritt! Så når glassene er tomme og menneskene småfulle, tusler de ut i Torggata for å bli spredt for alle vinder. Men før hun når utgangsdøra stopper hun opp ved baren og han som har stirra minst like mye på henne som hun har gjort på han, kommer bort til henne, legger hun igjen en hvit liten lapp. Og mens hun smiler lurt og takker for seg, hamrer hjertet under huden og hun snur seg og går ut døra, ut der hvor vennene venter, heiende og lattermilde. "Hva sa han?" spør de i kor og svaret ditt er latter som fyller gaten. Om folk snur seg og ser på dere, så ser de en vennegjeng som ler og klemmer. De ser fem forskjellige mennesker som skal i fem forskjellige retninger. Og hun ene jenta som alle retter oppmerksomheten sin til er den modigste jenta i hele verden, akkurat denne dagen, denne søndagen. 



Søndager har blitt til den dagen i uka jeg liker best. Lørdager er det så mange forventninger til, skyhøye forventninger som ofte blir lagt i grus. Søndager forventer man ikke stort. Det er den dagen som er åpen for hva som helst. Du kan gjøre den til hva du enn ønsker. Om det er å sove bort dagen på sofaen med dritt-tv stående på i bakgrunnen. Om det er å gjøre de tingene du aldri får tid til å gjøre, ta oppvasken, vaske badet, skrive disse artiklene som ikke skriver seg selv. Søndagen er den siste sjangsen før hverdagen begynner igjen, til å gjøre hva du enn ønsker. Du kan forme den slik du vil. Les en bok, lag kaffe eller te, besøk fine folk, møt dem for kaffe eller øl, spis ute, gå deg en tur, finn deg en kafé med vindusplass og se på menneskene som går forbi til koppen er tom. Det er noe med "nå eller aldri", det gjør noe spesielt med meg. For det er på søndager jeg er modigst, det er da faenskapet fyller meg og jeg blir til et lite monster. Monster i den forstand at jeg gjør ting jeg aldri ville gjort ellers. Det er nå eller aldri. Siste sjangs. Så jeg drikker øl med folk jeg ser sjeldent, jeg ler og har et hjerte som banker lett, jeg er glad og smiler mye, og jeg reiser meg opp med en lapp i hånden og gir det til han jeg har sett på hele kvelden. Det er det jeg gjør på søndager. Jeg er modig som faen. 

We'll digg our way out, and still say no

Singellivet kan sammenlignes med en jungel. For det er det, det er. Det er så mye der ute og det er så vanskelig å finne frem. Spesielt når du nettopp har ankommet jungelen, igjen. Når du ikke husker de tidligere opptråkkede stiene dine, og hvor det har kommet utallig nye stier siden sist du var der. Så du bruker lang tid på å lære hvordan du skal finne frem i denne jungelen. Og når du først klarer med stødige ben å liste deg frem, uten å bli spist, da er det alle disse reglene å ta hensyn til. Jungelloven. Alle de uskrevne reglene, man aldri helt har forstått hvorfor folk følger, gjerne slavisk. For hvorfor skal vi følge alle disse teite reglene? Hvorfor skal man vente så  og så mange dager før man ringer eller sender karen med det fine smilet en melding? Hvorfor skal man oppføre seg på den og den måten? Hvorfor kan vi ikke bare drite i alt? Kan vi ikke bare sende han en melding samme dag og fortelle hvor fint smil han har? Hvorfor kan man ikke bare si til folk at, hei, jeg tror jeg liker deg litt, lyst til å bli bedre kjent med hverandre? Hvorfor kan vi ikke bare gjøre og si det vi føler for? For det er hjertene våre det er snakk om. Det er kjærlighet, eventyr og bankende unge hjerter det er snakk om. Tenk så mye man går glipp av ved å følge alle disse reglene. All usikkerheten om han eller hun liker deg, for du liker han eller hun. All denne usikkerheten med hvor lenge man burde vente før man kontakter denne jenta med de fine øynene eller gutten med det fine skjegget. Den vonde følelsen i magen når ting går til helvete, når han ikke er interessert eller hun ikke er interessert. Den vonde smerten i magen og alle spørsmålene. Ja, men.. Ventet du ikke mange nok dager før du sendte melding? Hadde du ikke fulgt alle reglene i jungelloven? Hvorfor funket det ikke da? Burde du ha latt være å sende den meldingen, for ble du kanskje ikke litt masete da?



Sannheten er at man aldri veit om det vil ende godt eller ikke, om man følger uskrevne regler eller ei. Man vet aldri hvor det vil ende. Men jeg mener det er bedre å drite i disse teite reglene og sende den meldingen, be han over og spør om hun har lyst til å finne på noe. Vær litt modig. Vær litt rebell. Ikke vent i de tre dagene før du kontakter vedkommende, ikke la være å si det du har lyst til å si. Fortell henne hvor fine øyne hun har og fortell han hvor fint smilet hans er. Fortell at du liker selskapet deres og si at du har lyst til å bli bedre kjent med dem. La oss være modige og eventyrlystne for hjertene våre. La oss våge å utsette oss selv for avvisning og la oss åpne oss selv i håpet om at noen gjengjelder det. For det er det vi ønsker er det ikke? Når han faktisk gjengjelder det. Når hun faktisk gjengjelder det. Det er det vi ønsker, er det ikke? Så la oss svinge oss i ljianene. La oss fare igjennom denne helvetes store jungelen, og la oss drite i disse idiotiske reglene, og la oss aldri temme våre hjerter av en haug med regler, ingen liker å følge uansett. La oss være frie, eventyrlystne og ville.

Livet + Lisbeth = Sant

Forrige uke dere. Dere skulle vært der. Som en flue på veggen. Våkende over meg som prøver seg på verden igjen. Jeg er sikker på at dere hadde ropt og heiet på meg. Jeg som tok på meg skoene jeg egentlig skulle spare til våren og varme dager. Skoene som skulle bære meg avgårde på årets første single eventyr i hovedstaden. Jeg tenkte på forrige innlegg jeg skreiv om at når jeg først skulle ut der, så var det ikke lenger snakk om jeg var klar for verden, men om verden var klar for meg. Jeg følte meg rede til å teste det ut. Å finne ut om jeg var klar for verden og om den var klar for meg. Og det var den. Og det var jeg. Det var som om jeg og verden gikk hånd i hånd nedover Torggata, videre innover i sentrum. Hælene slo og hodet var rakt. Jeg smilte det lure smilet mitt og verden smilte tilbake. Det var meg, verden og oss.



Forrige uke dere. Dere skulle virkelig vært der. Det var konsert og heite gutter. Det var musikere og øl og latter. Det var lange blikk og modige hjerter. Mitt modige hjerte, som banket så hardt at jeg trodde det brått skulle slutte, hyperventilerende på en dobås. Det var et øyeblikk der, når du kom ned trappa og mitt falmende mot slo til, hvor jeg tenkte at jeg ikke klarte det. At jeg ikke fikk meg selv til å snakke med deg. At jeg ikke turte å utfordre verden mer den kvelden. Men jeg gjorde det. For jeg var klar for verden og jeg kunne ikke bry meg mindre om hvor klar verden var for meg. Så jeg sendte deg en melding, og du kom bort til meg. Og det var latter, øl, myke lepper og smilende øyne. Det var sterke hender, varme kropper og bankende hjerter Det var skjeggete haker og lange lokker. Det var netter som strakk seg over til morgenen. Det var unge bankende hjerter, som banket ikke bare i takt med byens puls, men i takt med resten av verden.