Det er første dagen hvor jeg kan ta på meg linsene på over en uke. Endelig så ser jeg. Brillene fikk feil styrke tror jeg, sist gang jeg har hos optikeren, men jeg har bare glemt å gå tilbake. Jeg bruker aldri brillene uansett. Men forrige uke fikk jeg øyekatarr, legen lurte på hvordan jeg hadde klart å få det. Jeg svarte at jeg hadde håpa på at han skulle kunne fortelle meg det. Øyekatarren er over, nå er det scenebetennelse og smerter i rygg og nakke. Jeg føler at jeg er et vandrende vrak. Kroppen min svikter meg hele tiden. For to uker siden hadde jeg bihulebetennelse. Når jeg ringer til legekontoret om morgenen, kjenner de som jobber i resepsjonen meg igjen. Jeg føler meg som en vandrende hypokonder og jeg hadde trodd jeg var det jeg også, hadde det ikke vært fort at kroppen min gjør så vondt. 

Trærne utenfor vinduet mitt er blitt oransjbrune. Halloween-helgen er over, men jeg nekter å ta ned gresskartelysholderne. På hjørnet av stuebordet ligger gavene mine fra fredagen. Bursdagen min i år var en av de mest fantastiske. Aldri før har jeg fått så mange klemmer. Aldri før har stua mi vært fylt så til randen av masse forskjellige mennesker som går overens. Aldri før har jeg sett så mange metalfolk synge på Backstreet Boys-låter. De fineste av de fineste kom. De jeg trodde ikke kom til å komme, kom. De jeg har savnet så utrolig lenge og som jeg ikke har snakket med på alt for lenge, kom. Jeg fikk fire forskjellige bøker, alle noe med katter. Jeg fikk et brodert bilde av Ravneringene. Jeg fikk tre sixpacks med øl hjemme og ute fikk jeg alt for mange shots. Og klemmene. Det var så mange klemmer. Hele lørdagen gikk med på å sitte i en godstol på Halloween-fest og bare smile. Kroppen var ødelagt. Hodet var trøtt. Men hjertet var så varmt. Når folk spurte hvordan jeg hadde hatt det dagen før, så kunne jeg ikke svare annet enn at det var fantastisk. Jeg er verdens heldigste person som har disse folka i livet mitt og på et tidspunkt så satt jeg å lurte på hva jeg har gjort for å fortjene dette. Disse rare, gærne, sære, snille, fine menneskene i livet mitt. Noe må jeg ha gjort riktig. Så når resten av festen på lørdagen dro ut på byen, dro jeg hjem til en tom og stille leilighet. Pusekatten brummet fornøyd. Endelig var jeg hjemme igjen. Den kvelden, den helgen, trengte jeg ikke mer eventyr. Jeg la meg ned på sofaen, dro med meg dyna og sovnet ved siden av alle gavene mine, mens Friends spilte av på TV'en. 

Jeg er offisielt 25 år og jeg kan ikke vente til å fylle 26.

Runaways // 25

Det er fredag, det er endelig høst og vi har nok en gang ramla ned trappa på Hula. Det er mørkt, det er bråkete og vi er jævlig glade hele gjengen. Endelig er det helg, endelig er vi alle samlet igjen. Det er den ene dårlige vitsen etter den andre. Man husker ikke lenger hvor mange øl man har drukket, det spiller ingen rolle. Du sitter der i midten av disse folka og du innser hvor rart livet ditt er om dagen. Du var tilfeldigvis ute aleine en lørdag i juli. En helt vanlig julilørdag, du hadde ikke ferie, men alle andre hadde det. Folk var reist på tvers av landet i bil, noen var på hytta, andre var i andre europeiske byer. Du var aleine og rastløs, akkurat som du hadde vært resten av sommeren hittil, og du gadd ikke mer, du tok på deg skoa, jakka og gikk ut, helt aleine, uten noen plan. Det trengte ikke å skje noen episke eventyr i kveld, du trengte bare å komme deg ut, være ute blant mennesker, enda om du ikke var med noen av dem. Du trengte bare å gå litt, få litt frisk luft og øl. Du ville ha øl. Oslo var fortsatt varm, julisola hadde gått ned for lengst. Du visste ikke helt hvor du skulle gå, helt til du fikk en sms av en du ikke kjenner så godt. "Øl?". Og nå sitter du her, i midten av denne ufattelig rare gjengen. Ingen er like på noen som helst måte, vi er alle veldig forskjellige. Disse menneskene som du ikke kjenner så godt, men som du fra dag til dag blir bedre kjent med. Du ser plutselig mørket i øynene til en som smiler og er glad, man hører smerter bak latteren til noen. Man lærer hva som er favorittbandet til en, at en egentlig ikke liker øl. Man begynner å se de dypere sidene ved et menneske, for vi har så ufattelig mange sider og det er ikke alltid vi viser dem alle til folk. Man ser de negative sidene ved en person og vi ser ulikhetene. Limet er at vi respekterer at ingen er perfekte og vi aksepterer hverandre for akkurat den man er. Med alle våre problemer og negative sider, har vi det jævlig fint sammen og vi har det vanvittig gøy. Disse folka jeg ikke kjent for noen måneder sider, disse sommermånedene hvor jeg lurte på hvor livet mitt var på vei hen, noe jeg fortsatt lurer på, men det jeg veit denne gangen er at verden ikke er så skummel som det angsten har fortalt meg at den er, at det er så mange flotte, varme, smarte, fine mennesker der ute som er klare for å være glad i deg og som du kommer til å bli så ufattelig glad i tilbake. Jeg lurer alltid på hvor livet mitt vil bære meg hen og hvor neste vei leder.

I dag fyller jeg tjuefem år og jeg er offisielt halvveis til femti. Frontallappen er ferdigvokst og jeg kan ikke lenger skylde på at hjernen min ikke er ferdigutviklet når jeg tar dumme valg. Det er bare fem år til jeg er tretti og for fem år siden var jeg bare tjue. For fem år siden hadde jeg offisielt flyttet ut fra barndomshjemmet, jeg fikk min første ordentlige jobb og jeg stod på egne bein. Jeg flyttet inn i et gult aneks på Kampen og sammen med en venninne. Vi spilte playstation i hagen og vi sov i hengekøya om sommeren. Fy fader, for en fantastisk tid, samtidig som det var en veldig vanskelig periode også. Nå er jeg tjuefem, jeg bor aleine i en rosarød blokk i sentrum og jeg har fast jobb i kommunen. Jeg ramler ned trappa på Hula i helgene og jeg drømmer om å klare å skrive en bok en dag. Jeg har fortsatt ikke studiekompetanse og den eneste kjæresten jeg har er katten min. Jeg har de rareste og fineste vennene. Om fem år, når jeg er tretti, bor jeg nok et annet sted. Jeg tror livet mitt vil være veldig annerledes enn hva det er i dag. Hvor mange tatoveringer har jeg da? Har jeg klart å skrive boka mi? Hvem er det som opptar all min hjernekapasitet og gir meg hjertesmerte? Hvilke skjeggete mannfolk har jeg klina med? Hvem er det som sitter rundt bordet med meg og drikker øl med meg om fem år? De flotte menneskene jeg hang med den gangen for fem år siden, henger jeg ikke lenger med og de jeg henger med i dag henger jeg nok ikke med om fem år, men det er det som er en del av livet, er det ikke? Jeg er så glad for at jeg har hatt så mange bra mennesker i livet mitt og jeg respekterer når vennskap tar slutt og man ikke lenger er venner. Det er vondt og fint på samme tid det også. For man utvikler seg, man vokser og ikke minst; man vokser fra hverandre. Det finnes heldigvis unntak og noen henger seg fast ved deg og er der sammen med deg om fem år, kanskje ti, også. Jeg er ikke den samme personen jeg var for fem år siden, jeg er ikke engang den samme personen jeg var for ett år siden og det er jeg veldig glad for. For jeg utvikler meg, jeg blir formet til den personen jeg er og vil være og jeg blir eldre. Jeg liker å bli eldre.

I morgen skal jeg sitte sammen med denne gjengen jeg beskriver ovenfor. Denne rare, perplekse gjengen som er så rar og ufattelig fin. Jeg er heldig og jeg er så glad for at jeg har så fine folk i livet mitt, både de som kan komme og de som ikke har mulighet. Takk alle fine <3

Klærne er plukket ut av klesskapet og plukket opp fra gulvet. Noe er vasket, andre ting ligger pent på bordet, klart til å pakkes ned i kofferten. I dag reiser jeg til andre siden av verden. Vekk fra alt kjent og kjært. Jeg skal ligge i badebassenget vårt i to uker, flytende på en madrass, med en iskald pils i hånda, mens jeg ser timene passere og huden min som blir rødere og rødere. Vi skal spise oss feite på doughnuts, drikke så mye Starbucks at det er drit kjedelig når vi kommer hjem, leke ultraturister på Walmart og kjøre så mange berg- og dalbaner at verden for alltid blir snudd på hodet. Det skal bli godt å få verden snudd litt på hodet. Det er som om jeg vandrer rundt i mitt eget vakuum om dagen og jeg lurer på når bobla skal sprekke. Vil den gjøre det? Jeg er likegyldig til det meste hverdagslige og føler ikke stort om dagen. Det er som om kroppen min produserer antidepressiva helt på egenhånd. Det gjør meg virkelig ikke noe i såfall. Men det er vanskelig å skrive, for jeg skriver når jeg føler, jeg føler når jeg skriver. Nå føler jeg ingenting. Det er følelser som kommer ut i form av ord og når jeg føler meg tom for det, tom for følelser, så kommer det bare tomme ord ut også. Ord født i vakuum. Men snart reiser jeg på andre siden av jorda, ti timer med fly, et annet språk jeg behersker. Å det spiller ingen rolle. For jeg har det fint, jeg er glad, jeg har det gøy og det skal bli så godt å reise vekk for en liten stund og åh så godt å komme tilbake til de fine folka som savner meg mens jeg er borte. Komme tilbake for å begrave hodet mitt i kattepels og hundepels, øl med de fineste og historier fra Amerika. Det skal bli fint det. For selv et liv i vakuum er ganske så fint. Og mens jeg er borte å svetter i varme, klamme Florida, håper jeg høsten kommer enda mer snikende til jeg er tilbake, sånn at jeg kan dra på meg jakka og fryse litt i den klare, kjølige fine høstværet. Nå sitter jeg i sofaen ferdigpakket og klar til å dra, det eneste er at det er over to timer til jeg skal dra.. 

Wooden souvenir

Jeg har dratt frem skinnjakka mi fra klesskapet og favorittgenseren som har vært borte siden i vår, dukket endelig opp igjen. Den hadde bare tatt sommerferie bak sofaen.. Jeg er på min andre uke med sykemelding og med det kan jeg vel offisielt si at høsten er her? Bordet er fullt med medisiner. Hostesaft, antibiotika og smertestillende, samt snørrpapir og flere enheter med forskjellig drikke ligger strødd over alt på bordet. Jeg hoster til jeg tror middagen skal komme opp igjen og jeg snyter ut så mye snørr at jeg er sikker på at det ikke er bare jeg som produserer alt det slimet. Det må bare være magi. Som klovner i en klovnebil. Det kan bare ikke være plass til så mye i en så liten kroppsdel! Hjernen er skrudd av, kroppen er død. Tv'en er på en random kanal og hjernedød føde strømmer ut av den. For to helger siden arrangerte vi J sitt utdrikningslag og det ble en suksess. Ballongene henger fortsatt på veggen og man finner fortsatt røde fjær igjennom hele Oslo. Ikke spør. Om under to uker må koffertene være pakket, passet må ha kommet ut av gjemmestedet sitt, for da reiser vi til USA. Men først skal jeg lage en middag som inneholder mer vodka enn enchiladas og det skal lages sjokoladekake som nattmat når vi får munchies. Ikke spør. J og gubben hennes skal gi hverandre sine ja i De Forente Stater og vi er med for å feire dem . Det og for å ligge som en annen stranda hval i bassenget som tilhører huset vi leier og spise så mye mat at ingen av klærne mine passer når jeg kommer hjem etter to uker. Dette året har gått så fort. Det føles ut som om det var i forrige uke vi fire jentene reiste på båttur til Kiel og at Inferno var i går. At J og jeg satt hver torsdag å fikla med invitasjoner og andre ting til bryllupet. Da jeg hadde lyst til å ta selvmord over papirhjerter og 'initasjon'ene'. I oktober er det bryllupsfest hjemme i Norge, i november reiser J, A og jeg til England for å sikle på den heite bassisten vi så på årets Tons of Rock, og så er det bare desember igjen og da var det året over. Ett år har gått, men det føles ut som et tiår. Det har skjedd så mye, både smått og stort, hele jævla tiden, at det er så vanskelig å huske alt sammen. Jeg møter nye folk her og der, gamle bekjente dukker opp der hvor du aldri trodde du skulle møte på dem og du rekker ikke å lære deg navnene til folk før de blir byttet ut med nye. Du overser meldinger på mobilen som ligger på bordet foran deg, du tar en ny slurk av ølen og snur hodet etter det nye heite eventyret som nettopp kom ned trappa.. Hodet er skrudd av, hjertet er iskaldt og smilet er varmt. Det er ingen følelser, det er ingen anger og det er faen meg mye latter involvert. Vi jentene ringer hverandre dagen etterpå og ler så tårene triller. "Han gjorde hva?!". De gode historiene står i kø og dere tar dere tid til å nyte hver fortelling, den ene bedre enn den andre. Du har endelig funnet en annen som også havner i ufattelige kleine situasjoner, lenge var det bare deg det stod på. Nå bytter dere på å ringe hverandre for å fortelle hva som har skjedd denne gangen, mens den andre ler av den andre. Det er det som er så flott med i år. Vi trenger ikke å ta noe som helst seriøst, for dere har alltid hverandre. Eventuelt har du han heite langhåra, skjeggete duden som nettopp åpenbarte seg for deg.. Det er bare å brette opp ermene og hoppe ut i det. 

Høsten. Den kjølige vinden, luften som er så klar at du føler du kan se for første gang. Man blir slakta for mindre, men jeg bryr meg ikke. Sommeren har vært fin, men jeg gleder meg virkelig til høsten. Jeg tror høsten er favorittårstiden min. Sensommer og begynnelsen av høsten. Mørket kommer snikende, luften blir klarere, frostrøyken ønsker deg god morgen på vei til jobb. Jeg har parkert boka hjemme, den ligger i vinduskarmen på soverommet og venter på meg, men jeg har ikke tid. Hvert våkende sekund har jeg noe jeg skal gjøre og når jeg først får tid til å gjøre det jeg vil, klarer jeg fortsatt ikke å slappe av. Noen dager kjenner jeg mørket komme snikende, men jeg knuffer det vekk og løper videre. Sorry, har ikke tid!, tenker jeg. Som om det skulle vært en innpåsliten Amnesty-verver. For jeg har virkelig ikke tid. Jeg har ikke tid til å kjenne på den sorgen som oppstod for uker siden. Jeg har hverken tid eller lyst. Jeg velger rett og slett å ikke ta stilling til det lenger. For jeg har prøvd det før, jeg har tatt stilling, jeg har tatt meg tid til å kjenne på det og det eneste det førte med seg var antidepressiva og lange sykemeldinger. Jeg nekter. Jeg vil ikke. Jeg vil løpe rundt med vennene, synge på sanger på Stortorvet mens vi venter på trikken hjem før den så kommer og vi ombestemmer oss på sekundet og løper leende vekk, fordi vi skal ha mer øl, skal jo ikke hjem nå! Så vi tar en øl til, prater med skippere på Mono og lærer interne håndhilsninger. Vi prater om musikk og livet og døden, og de gangene vi stopper opp og kjenner hvor slitne vi er ser vi på hverandre med faenskap i øynene. Faen så fint vi har det. Også ler vi den trillende, onde, fantastiske latteren som brer seg ut i utestedet. Jeg har ikke tid, jeg har ikke lyst til å kjenne på klumpen i magen. Og litt etter litt forsvinner den. Fordi jeg har det så fint, jeg har det så bra, vi har det faen så bra. For det er ikke noe jeg eller deg lenger, vi har blitt en masse, en vi og sammen så løper vi igjennom gatene på jakt etter den siste pilsen før vi faktisk klarer å komme oss på bussen, t-banen eller den siste trikken hjem. Å det fine er, er at høsten kommer til å komme før jeg selv aner det, snikende, mens jeg er opptatt med å drikke øl og le.

Girls run this world

Vi danser på kjøkkenet, det er dårlig bra musikk, og bra dårlig musikk. Vi ser ut som en gjeng med apekatter, men vi gir faen. Vi gir faen i alt og alle, noe vi vil fortsette med resten av året som nettopp har begynt. Dagene ruller, de løper, forbi oss. Det er lange netter, tidlige kvelder. Latter, glass som klirrer. Vi sitter i parken mens sola steiker, vi sitter i skyggen og prøver å avkjøle oss. Vi tar på oss leppestiften og smiler til fremmede. De du sover hos om nettene spiller ingen store roller dette året. De som ringer til deg midt på natten er ikke noe viktige i denne fortellingen. Det er ikke de det handler om. De er statister og dere er hovedrolleinnehaverne. Det er dere som er stjernene i showet og dere glitrer i rampelyset. De som ligger ved siden av dere om nettene og de gangene det ikke er noen som ligger ved siden av dere, spiller ingen rolle. Det er dere det handler om i år og det er dere som spiller en rolle. Det er jentene som er viktige i år, fordi det bare har blitt sånn. Å aldri har dere hatt det bedre. Dere lover hverandre å gifte dere med hverandre om det er noen som skulle ha behov for det. Guttene, mennene, karene er satt på sidelinja. Vi er glade i dem og vi bryr oss om dem, men det er vi som styrer denne skuta og vi seiler med fulle seil. For dagene flyr forbi oss og i dem er det dere jeg kommer til å huske. Vi sover  ved siden av hverandre i oppredde senger og vi har alltid noen å spoone med om vi skulle trenge det. Jeg kommer til å huske latteren som sitter løst. Ordene, tankene, den lette følelsen i brystet. Kveldene med ølglass som tømmes og fylles opp på nytt. De nye bekjentskapene som hilser på deg og klemmer deg når du kommer ned trappa, nede i mørket. Det er Kiel, Halden, Orlando og Manchester som står på billettene. Vi gynger med båten, setter fotavtrykk i taket og ruller oss av i en handlevogn, som var noe av det smarteste en kunne finne på den dagen. Vi skrur opp volumet i bilen på vei til festival, mens vi synger med til bandene vi skal se de tre neste dagene. Vi tar på oss de røde kjolene, mens hun tar på seg den hvite og vi ser to personer som er perfekte for hverandre, gi hverandre sitt ja. Vi drar til Manchester fordi vi ikke klarte å glemme bassisten i Volbeat. Vi drar til ukjente byer, for musikk, øl og fest. Vi drar dit vinden drar oss og vi er blakke hele tiden. For minnene koster penger, men det er minnene verdt. Jeg kommer til å mase om det hele dette året, at jeg er så blakk, men sannheten er at jeg blir rikere og rikere. For akkurat disse minnene er verdt all verdens rikdom. Det er alltid noen som har råd til øl. Det er alltid noen som har en ekstra vinflaske hjemme. Det går, det ordner seg alltid. Det har vært så mye bra musikk og det kommer til å bli enda mer. Det har vært så mange svartkledde mennesker som er snille som kosebamser og heite som faen. Det har vært så mange kvelder hvor det ikke har skjedd noe spesielt, men som jeg kommer til å huske resten av livet. For det er ikke alltid hva vi gjør sammen, det er hva vi ikke gjør sammen også. Det har vært uendelig samtaler om pung og alle utenforstående tror vi er gale. Det går fint. Vi ler bare hjerterått av dem. Det har vært så mange bra folk innom oss og det er noen mindre bra som forsvinner på veien. Det har vært så mange fuck you-fingre i været dette året og vi gjør det med stil og vi består med glans. Det er så vanvittig mye som har skjedd og vi er ikke halvveis enda en gang. Dagene, kveldene, nettene forsvinner foran øynene på oss, men vi kommer aldri til å glemme noe av dette. Vi følger vinden dit den tar oss og så får vi vinden til å følge oss der hvor vi tar den. Vi har verden i en jernhånd og det er vi som bestemmer. Fordi vi jentene eier hele jævla verden.

Når de fikk beskjeden, så de på hverandre og blikket deres fortalte det samme: Å, nei. De sa ikke stort, de bare studerte deg og ventet på din reaksjon. De ventet egentlig på å se deg bryte sammen. Da du ikke ga dem noen reaksjon i det hele tatt, tittet de litt usikkert på hverandre. Du plukket opp menyen og gransket den. "Jaja, fuck it.", sa du og trakk på skuldrene. Som om det var ingenting. For det var ingenting, ikke nå lenger. "Hva skal vi spise i dag da, dere?". De tok seg selv i det, de plukket opp menyen selv og begynte å se på den så smått, selv om de fortsatte å sendte deg kjappe blikk, litt sånn for å se om du ikke raknet mens de var uoppmerksomme, mens blikket deres var rettet en annen vei. Å du sa ingenting på dette, på blikkene deres, den anspente situasjonen, blikkene de sendte hverandre som spurte "Når skal denne fine fasaden som er henne, falle sammen?". Men du gjorde ingen av delene. Det hadde kommet noen sinte tårer når du hadde lest ordene, når du leste meldingen. Det hadde kommet en foss av følelser og du hadde måtte sitte der, på jobb, snakkende med kunder, med gråten i halsen og stille tårer som rant ned kinnene, uten noen mulighet til å gråte ut i fred. Men tårene hadde ikke rent lenge, de hadde stoppet opp, for sinnet som bygget seg opp i deg hadde stoppet tårene. Det var ingenting å være lei seg over, det var mye å være forbanna for. Så du valgte å la sinnet overvelde deg. Du lot det fylle deg. Ta deg. Den deilige, berusende, overvinnende følelsen av sinne. Den som tar bort sorgen, som tar bort smerten og etterlater styrke og uovervinnelighet. Sinnet som får deg til å føle deg sterkere enn noen gang, friere og forbanna. Åh, det er så deilig å være forbanna noen ganger. Så du var ikke lei deg der du satt med menyen i hendene. Du var sliten, du var lei, men du var ikke lei deg, du var ikke såra, du var bare forbanna, forbanna og ferdig, ferdig med hele driten. Så du sa ingenting på de bekymrede minene til vennene mine. Det var dette de hadde fryktet hele tiden, de hadde fryktet at du skulle gå opp i liningen, at dette ville knuse deg enda en gang. For de hadde sett hvordan du har hatt det siste året. De så hvordan du sakte, men sikkert forsvant for deg selv og alle andre i fjor høst, da du fikk skrevet ut resepter på angstdempende medisiner og antidepressiva. De hadde sett deg slite og de hatet det. De hadde ikke kunnet gjøre noe, ikke noe annet enn å bare være der for deg, være der og ikke gjøre noe som helst. For de kunne ikke ta bort sorgen i hjertet ditt, de kunne ikke fylle opp det mørke hullet som hadde fått feste i brystet ditt. De kunne ikke fjerne noe av det og derfor hatet de det hele mer enn noen andre. De visste ikke om det var på grunn av det knuste hjertet, men de valgte å hate han litt ekstra for det, for å ha kommet inn i livet hennes og forlate henne ødelagt. De visste ikke om det var noe mer, men det var det de hadde å holde fast ved. Men tiden gikk og du begynte å smile oftere. Latteren din begynte å virke hel igjen, den var varm og den var hjertelig. Øynene dine fikk tilbake glimtet og snart fikk de vite at du hadde sluttet på alle medisinene legen hadde skrevet ut til deg og at du følte deg bedre enn på evigheter. De så hvordan du igjen bygget deg selv opp igjen fra mørket, de så hvordan du hadde kjempet i et halvt år for så å klare å dra deg opp av det hølet du hadde falt ned i. Å det var ingenting som gledet dem mer. De hørte latteren din like ofte som før, de så deg smile akkurat sånn du hadde gjort før og de innså at du hadde klart det. Du var nå ute av det og det hele skulle bare bli enda bedre fremover. Og så kom ham tilbake og de alle holdt pusten. De stolte på at du kunne ta egne valg for deg selv og at du var smart nok til å vite hva du dreiv med, men allikevel holdt de alle pusten. For du var lykkelig for første gang på evigheter og ingen visste om ham kom til å ta det vekk denne gangen også. Så når dere satt rundt dette bordet i Storgata 9 og de hadde fått beskjeden, slapp de ikke pusten de hadde holdt så lenge, de bare ventet. Fuck. De sto klare til å ta deg imot, de sto klare til å se deg falle tilbake til mørket og de fortsatte å holde pusten litt til. De sendte deg blikk over menyen, de tittet på deg, gransket deg, mens dere satt der og spiste. De veide alle ordene dine, de lyttet til signaler fra deg, men de kunne ikke finne noe spesielt. Det eneste de kunne se var sinne. Du var forbanna og ferdig. Ettersom dagen gikk senket skuldrene deres seg, litt etter litt. De tenkte mindre og mindre på det. De sluttet litt etter litt å granske deg med bekymrede blikk ettersom de så at det faktisk gikk bra med deg. Å du lot dem bli overbevist i sitt eget tempo. Du veit at uansett hvor mye du hadde fortalt dem at det gikk fint, så hadde de ikke trodd på deg før de så det selv. Å du tenkte at det skal de få se. De skal få se at du klarer deg bra, at du har det fint. At du for første gang er fri fra noe som har tynget deg ned ganske så lenge. Du er fri og du er forbanna og du er klar til å ta på deg hele jævla verden. Alt dette skal de få se i sitt eget tempo, de skal få den tiden de trenger på å bli overbevist om at du har det bra. For de bryr seg bare så utrolig om deg og de ville gjort hva som helst for at du skal ha det bra, det er alt de vil og det er alt du vil for dem. Derfor lar du dem titte bekymret på deg, derfor lar du dem granske deg så lenge de føler at de trenger det. For før de vet ordet av det går de hjem og hjemme venter det en kjære som lurer på hvordan det står til med deg, hvordan det går med deg, og da vil hun svare; "Veit du.. Jeg tror faktisk hun har det fint. Det ser ut til at hun har det bra". 

/

Dere er verdens fineste, hver og en av dere, på så utrolig forskjellige måter <3

Jeg har vært så opptatt med å..

Tingene mine flyter rundt i leiligheten. Helt siden påske har jeg såvidt vært hjemme. Siden Inferno-uka, da vi drakk hos meg hver dag og løp ut i gatene hver kveld. Da jeg stod på konsert, men ikke klarte å følge med på bandet, men bare på personen ved siden av meg. Den fineste og besteste påskeuka jeg har hatt. Helt siden da har jeg såvidt vært hjemme. De gangene, de timene jeg har vært hjemme har jeg skiftet klær, spist, dusjet og sovet. Alle tallerkenene er møkkete, det er ingen kniver eller gafler igjen og jeg må la vinduet på kjøkkenet stå oppe bare fordi det lukter surt fra oppvasken. Fra gangen og ut på badet ligger det klær på gulvet. Jeg har kommet hjem, dratt av meg klærne, slengt dem på gulvet, før jeg har fått på meg nye og løpt ut av døra igjen. Dusjen burde vært vasket og når jeg ser meg i speilet må jeg finne en liten flekk som er klar nok til at jeg klarer å påføre mascaraen. Håret trengte å bli vasket i går, men jeg har ikke hatt tid, jeg har fortsatt ikke tid. Så jeg lar de svarte lokkene mine være litt skittent. Luggen henger i pannen i klaser, jeg bare buster den til, så ser det bra nok ut. Det er ikke akkurat sånn at jeg ser ut som en boms, jeg bare føler meg som en. Men samma det. Jeg gir en stor "fuck you" til verden om noen måtte ha noen meninger om hvordan jeg ser ut om dagen. Om morgenene har jeg slumra så lenge at jeg ikke rekker å sminke meg. Jeg har egentlig nesten slutta å sminke meg om dagen og jeg har aldri følt meg mer komfortabel uten sminke. Jeg har vært så opptatt med å være sosial, drikke øl og holde i hender, å leiligheten og jeg selv bærer preg av nettopp dette. Men det spiller ingen rolle. For jeg har vært så opptatt med og er fortsatt opptatt med å bli stryket på ryggen så jeg får frysninger når vi sitter på Hula vår og drikker øl. Jeg har fylt dagene med å heller sove ved siden av noen, borte eller hjemme hos meg, enn å rydde hjemme. Den siste tiden har jeg brukt utrolig mye tid sammen med den fineste venninnegjengen man kan tenke seg og vi blir mer og mer lesbiske for hver dag som går. Vi har grilla og laga flere middager enn hva vi har gjort på år. Vi sitter på Taket hos J og synger med på Disneysangene våre med sola i nakken og vi høres helt jævlige ut, men det bryr vi oss aldri om. Vi ser filmer, drikker vin i alt for store glass som er akkurat passe store og vi ler. Vi ler de brautende, høye latterne våre om de interne fantastiske morsomhetene våre. Jeg har busset til andre steder og hilst på flere nye mennesker enn hva jeg har gjort på evigheter. Omgangskretsen blir bare større og større, og det føles bedre og bedre. Jeg har sluttet å ta medisinene som ligger klare på hylla ved vasken, bare fordi jeg føler at jeg ikke trenger dem lenger, jeg har det bedre, jeg har det bra. Jeg har vært opptatt med å fylle dagene med så mange planer at jeg snart besvimer. Men det er fint, jeg lover. Det er så fint at jeg nå ikke lenger finner det like vanskelig å smile.



Skrevet 13. mai

Det var en sånn kveld hvor vi bare stapper i oss ost og kjeks og prater med mat i munnen. En av oss drikker ikke, jeg drikker rom ut av ølglass og andre prøver å ta meg igjen med øl. Det var en sånn kveld hvor ingenting kan gå galt. Hvor alt bare er bra. På høytalerne spilles det nittitalls drittpop og vi skrikersynger og danser og ler med de brautende latterne våre så det ljomer i blokka. Fire fine og utrolig forskjellige mennesker som danser med henda over hodet og driter i alt annet. Akkurat sånn var fredagen min.

Hva gjør du på søndager?

For hva skal søndagene egentlig brukes til? Til å snu seg i anger, rulle deg rundt inn i dyna og sverge på å aldri komme ut fra den igjen, der man våkner opp og innser hva man fant på i går, hvem du klina med og hvem du dro med deg hjem? Skal den brukes til å kurere skallebank og hamrende hjerter? Til å dyrke kreativiteten, skrive, skrive og skrive enda mer, mens kaffekoppene forsvinner og sola beveger seg over himmelen? Bruker du den til å ligge i armkroken til han du vil være med for evig og alltid, eller kanskje hun du trodde du aldri skulle få? Er det sommerfugler og røde kinn? Dekkes det på til frokostbord og presskannekaffe? Er det pannekakefrokoster med sultne, romlende mager? Er det lange samtaler over kaffekopper om gårsdagens fangst og hvem som klina med hvem, mens man sitter der å ler, virkelig ler, fordi det er mer komisk enn noe annet? Er det sol, overskya, regner det akkurat denne søndagen?



Vi fem sitter rundt bordet som er i retning baren. Og blikket mitt er festet, nesten like mye som blikket til han i baren. Mens ølen forsvinner og tomme glass blir byttet ut med nye fulle, stiger motet og faenskapet i deg. Hvorfor ikke? Hva i helvete har du å tape? Svaret er: Ingenting. Ikke en dritt! Så når glassene er tomme og menneskene småfulle, tusler de ut i Torggata for å bli spredt for alle vinder. Men før hun når utgangsdøra stopper hun opp ved baren og han som har stirra minst like mye på henne som hun har gjort på han, kommer bort til henne, legger hun igjen en hvit liten lapp. Og mens hun smiler lurt og takker for seg, hamrer hjertet under huden og hun snur seg og går ut døra, ut der hvor vennene venter, heiende og lattermilde. "Hva sa han?" spør de i kor og svaret ditt er latter som fyller gaten. Om folk snur seg og ser på dere, så ser de en vennegjeng som ler og klemmer. De ser fem forskjellige mennesker som skal i fem forskjellige retninger. Og hun ene jenta som alle retter oppmerksomheten sin til er den modigste jenta i hele verden, akkurat denne dagen, denne søndagen. 



Søndager har blitt til den dagen i uka jeg liker best. Lørdager er det så mange forventninger til, skyhøye forventninger som ofte blir lagt i grus. Søndager forventer man ikke stort. Det er den dagen som er åpen for hva som helst. Du kan gjøre den til hva du enn ønsker. Om det er å sove bort dagen på sofaen med dritt-tv stående på i bakgrunnen. Om det er å gjøre de tingene du aldri får tid til å gjøre, ta oppvasken, vaske badet, skrive disse artiklene som ikke skriver seg selv. Søndagen er den siste sjangsen før hverdagen begynner igjen, til å gjøre hva du enn ønsker. Du kan forme den slik du vil. Les en bok, lag kaffe eller te, besøk fine folk, møt dem for kaffe eller øl, spis ute, gå deg en tur, finn deg en kafé med vindusplass og se på menneskene som går forbi til koppen er tom. Det er noe med "nå eller aldri", det gjør noe spesielt med meg. For det er på søndager jeg er modigst, det er da faenskapet fyller meg og jeg blir til et lite monster. Monster i den forstand at jeg gjør ting jeg aldri ville gjort ellers. Det er nå eller aldri. Siste sjangs. Så jeg drikker øl med folk jeg ser sjeldent, jeg ler og har et hjerte som banker lett, jeg er glad og smiler mye, og jeg reiser meg opp med en lapp i hånden og gir det til han jeg har sett på hele kvelden. Det er det jeg gjør på søndager. Jeg er modig som faen.