Om nettene får jeg ikke sove. Det er ikke det at jeg ikke er trøtt, det er ikke det at jeg ikke hadde fått sove om jeg hadde lukket øynene, for jeg er egentlig veldig sliten og øynene er trøtte. Men jeg får meg ikke til å sove. I stedet ligger jeg i senga, med hodet på puta og scroller meg igjennom diverse nettaviser. Artikkel på artikkel. Veldig konkret. Tall. Statistikk. Ingen følelser. På Facebook er det innelegg på innlegg med engasjerte stemmer med hjerter som banker så det spruter. Vi må hjelpe dem. I media blir vi advart, vi vil ikke ha dem sier enkelte politikere og regjeringen ser ned fra sin høye hest ned på barn, kvinner og menn, disse menneskene med ingenting annet enn en bønn om et liv. For bak dem, den uendelig lange veien de har lagt bak seg, så finnes ingenting. Det som finnes der er død, sult, katastrofe. De har krysset hav, dødsfarlige hav, som har slukt uendelig mange mennesker og som ikke slutter å ta dem. Senest i dag tidlig så jeg et bilde av et lite barn, med ansiktet ned i sanden, død, på en av Tyrkias strender. Dette dødsfarlige havet de har måtte krysse, fordi de har forlatt noe enda farligere bak seg. Noen, en del, kommer seg over på fastlandet igjen, men til ingen redning. Gjerder. Piggtråd. Uniformerte mennesker som sier, nei. Jeg ser dem alle for meg. Sorgen, frykten, sinnet. Hjelp. 

Vi er verdens rikeste land og noen ganger lurer jeg på om vi er et av verdens kaldeste også. For jeg ser en kald verden. Asylmottak blir angrepet. Rasismen og hat florerer. Det vokser. Jeg har lyst til å rive murene, piggtrådgjerdene som blir satt opp. Jeg har lyst til å rive ned alt og slippe alle forbi. Jeg vil gi dem mat, klær, leker. Jeg vil gi dem en klem. Jeg vil gi dem et land å bo i, et land som viser disse menneskene varme, omtanke. Jeg vil gi dem et land med et varmt hjerte. 

Midt i alt dette mørke, dette hatet, skimter jeg et glimt av lys. Et glimt av håp. Det opprettes en gruppe på Facebook. De er først bare noen hundre. Refugees Welcome to Norway. En liten gruppe engasjerte mennesker ønsker å hjelpe de som har kommet seg hit. De som har gått, svømt, løpt, hele veien og kommet seg til et land langt borte fra hjemme. Norge. Disse menneskene som sover på gulvet hos UP. De som står å hakker tenner i bare t-skjorter. Gravide kvinner. Slitne mennesker. En gruppe mennesker ønsker å bidra med det lille de kan bidra med. Litt mat, klær. Plutselig begynner gruppens antall å vokse. Flere hundre blir til tusen. Tusen blir til ti tusen. Plutselig er det over førti tusen aktive medlemmer som ønsker å bidra og gruppen har ikke sluttet å vokse enda. Restauranter melder seg frivillig til å dele ut mat, helt gratis. Kleskjeder donener flere tusen klær. Vanlige mennesker kjøper inn bleier, leker, mat. Plutselig ser man håpet og man kjenner at varmen er sterkere enn kulden. Vi er ikke verdens kaldeste land. Dette er ikke en kald verden.

Om nettene får jeg ikke sove. Jeg leser innlegg på innlegg, artikkel etter artikkel. Jeg ser alle ansiktene for meg og sorgen deres, frykten deres holder meg våken. Jeg gråter stille ned i puta. Den myke puta mi, i senga mi, under en varm dyne, liggende i dette rommet. Tak over hodet, mat i kjøleskapet. Faen så heldig jeg er. Denne sorgen over alle disse menneskene holder meg våken og jeg klarer ikke å ikke gjøre noe annet enn å fortsette å lese om dem.

På armen min, min første tatovering, er det et hjerte som brenner. Jeg sier at jeg ikke tar tatoveringer fordi de symboliserer noe, men fordi jeg har lyst på dem. Det er sant, men det er også sant at noen har en betydning for meg. Det brennende hjertet på armen min minner meg på at jeg aldri må slutte å bry meg. For jeg må aldri gi faen. Jeg må aldri se en annen vei. Jeg må aldri slutte å kjempe, for meg, for andre, for en bedre verden. Jeg må aldri slutte å bry meg. Og det kan ikke du heller. Fordi for noen mennesker betyr det lille du kan bidra med, alt.

/

Hvordan kan du hjelpe?

Refugees Welcome To Norway:

Meld deg inn i Refugees Welcome To Norway sin gruppe på Facebook for å finne konkrete forslag på hvordan du kan bidra. Meld deg også inn i en undergruppe for byen du bor i.

Oslo sin egen gruppe er her. 

Gi:

Hvor mange klær har vi ikke liggende som vi nesten aldri bruker, som er hele og kanskje mange ganger nesten ubrukte? Rydd i skapene deres. Den gamle vinterjakka du ikke har hatt lyst til å kaste fordi den er i god stand, fordi du har kjøpt deg nye, som du liker bedre. Gi den bort. T-skjortene som ligger helt nederst i skuffen som du nesten aldri bruker lenger. Gi den bort. Skjerf, gensere, vinterklær. Gi det bort. Det er noen der ute som fryser fryktelig og som ikke eier noen ting.

- Hele, rene og gjerne varme jakker, klær og sko.

- Leker

- Sanitetsprodukter

For donasjoner send mail til: refugeestoyen@gmail.com

Mottak: 

Finn ditt lokale mottak, men ring på forhånd. Hør hva de kan trenge og hva du kan bidra med.

Liste over de forskjellige mottakene.

Frivillig:

Meld deg til å dele ut mat og klær, som verge, støttekontakt, flyktningguide, besøksvenn, osv. Kontakt mottakene, kommunale flyktningkontor, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Røde Kors, osv. 

Doner:

Doner penger til Refugees Welcome to Norway på konto: 9801.26.22120. Regnskapsfører er Melodi Kovacevic.

Jeg har begynt å gå omveier hjem fra jobb. Sola skinte i Oslo for første gang på evigheter og farget himmelen rosa da jeg gikk ut av porten i nummer 19. Lufta var kald og julelysene har begynt å lyse opp byen. Det har blitt litt lysere i alt mørket. Jeg gikk en omvei, opp til Torggata, Youngstorget, fortsettende gjennom Torggata til den tok slutt. Folk var på vei hjem, syklende, gående, joggende. Hjem til familier og ventende middager, tomme leiligheter, sorg, savn, kjærlighet. Hva var jeg på vei til? Leiligheten var tom og mørk og kald. Jeg skrudde på lysene, koste meg katten som hilste meg velkommen. Oppvasken var ikke særlig stor, så jeg tok den mens jeg kokte pasta og mens soppen freste i panna. Jeg orker ikke kjøtt denne dagen. Dagen før hadde jeg sett en video fra dyra som blir til mat i matproduksjonen. Jeg klarte ikke å se halve. Tanken på å spise det jeg hadde sett gjorde meg kvalm. Så jeg erstattet kjøttet med sopp, løk og bønner, med krydder og saus. Jeg tørket over benkeplater, vasket kniven jeg nettopp hadde brukt til sopp og løk og satte alt ved siden av vasken, så det kunne tørke. Ute var ikke himmelen rosa lenger, det var mørkt og kun gatelysene lyste opp i mørket nå. Jeg satte på New Girl. Jeg har gjort det ofte i det siste. Jeg blir glad av det, selv om jeg ikke alltid følger med. De to sesongene som ligger ute på Netflix har jeg sett så mange ganger at jeg kan alle replikkene utenat. Men det gjør ikke noe, jeg blir glad og jeg syns det er en fin serie å ha på som bakgrunnsstøy. Mens jeg spiser, sjekker facebook, skriver eller koser med katten. Jeg får en varm og kjent følelse når jeg ser på serien: Jeg husker når vi lo av de samme tingene og når jeg ser på det nå, tenker jeg litt på oss. Det er fint. Mobilen min ligger ved siden av meg. Den blinker. Snapchat, melding, facebook. Jeg lar den ligge. Jeg leser en bok av Knausgård og forstår ikke halvparten av hva han snakker om. Han prater om kunst og kunstere, tolkningen av denne kunsten. Han bruker ord jeg ikke er vant med å lese eller i det hele tatt bruke selv. Det er store ord, men jeg har en mistanke om at de er ganske tomme. Disse store ordene som er så store at det er hule. Jeg føler meg ikke dum eller mindre intelligent som ikke forstår alt sammen, jeg forstår sammenhengen, hva han vil frem til. Det er nok for meg. Når jeg leser noen ord noen ganger og jeg ikke vet hva de betyr, at jeg har hørt de før, sett dem bli brukt, men aldri helt forstått hva de betyr, så skriver jeg dem ned i en bok, i en svart notatbok jeg har, sånn at jeg kan slå dem opp siden og lære meg betydningen. Kanskje ta dem i bruk selv. Disse ukjente ordene som jeg også noen ganger lærer meg betydningen av, av meg selv, uten å slå dem opp og når jeg ser dem stå der i den svarte boken, så stryker jeg dem ut, for jeg trenger ikke å slå dem opp lenger.

Jeg vil begynne å gå mer. Få mer ut av dagen. Gå rundt i byen, der hvor jeg gikk så mye før. Jeg vil spasere, lange eller korte turer. Se på menneskene. Kanskje sette meg på en kafé når jeg er sliten, kald. Ta meg en kaffe der, lese en bok, kanskje skrive. Så gå ut i byen igjen, i kulda. Kjenne på det å være kald, men ikke egentlig trenge å måtte fryse. For jeg kan alltid gå inn på en kafè og kjøpe meg noe varmt å drikke. Om jeg kanskje ikke har råd til det heller, så kan jeg alltid gå hjem. Jeg trenger egentlig aldri å fryse, ikke så lenge om gangen. Jeg har en leilighet jeg kan varme kroppen min i og en seng å sove i. Jeg er heldig. De kalde hendene rundt de ubrukte kaffekrusene, raslende med penger. Han med de slitte, møkkete klærne, med innsunkende kinn og manglende tenner, han som alltid kommer på trikkestoppet, går rundt der hver gang jeg slutter på jobb og spør pent og høflig om noen har noen kroner å avse. Jeg sier alltid nei, bare fordi jeg aldri har penger på meg, jeg har bare kort. Men jeg ser på han når jeg svarer, jeg viker ikke med blikket, føler ikke noe ubehag, jeg føler medfølelse. Jeg skulle ønske jeg hadde noen kroner eller mange kroner til han. Jeg skulle ønske han hadde et varmt og fint liv. Så jeg ser han i øynene og smiler, prøver å smile varmt for å vise at jeg bryr meg, og sier "Nei, beklager. Har ingenting". Og han ser alltid på meg, smiler forsiktig, sjenert, og sier "Ha en fin dag videre". Og jeg sier det samme til han også. "Du også!". Og jeg håper han får en fin dag. Jeg håper han får seg en varm kaffe et sted eller småpenger nok til å kjøpe seg varm mat. Jeg håper at hun som rister med koppen og ikke kan si på norsk det han andre nettopp spurte meg om; "Har du noen småpenger å avse?", at hun også får en fin dag, noe å varme seg med og mat i magen. Jeg ser på alle disse menneskene som henger litt mer med hodet enn oss andre, disse med skitne hender og fillete klær. De som aldri har et sted å gå inn i varmen. De som ikke bare kan gå på en kafè og bestille seg en varm kaffe. Hver dag ser jeg dem og jeg ønsker at de skal vite at jeg har sett dem. At jeg ikke går forbi med hevet hode, uten å bry meg. For jeg bryr meg alltid. Jeg gir alltid når jeg har raslende penger i lomma. Jeg deler gjerne pommes fries min midt på natta med en eldre dame som lurer på om jeg har røyk, der jeg sitter dritings, i Storgata. "Nei", sier jeg. "Jeg har ikke noe røyk, men jeg har pommes fries. Vil du ha?", sier jeg og byr fram begeret med strimla potet. Gir en neve av det og spør om hun vil ha den ekstra cheeseburgeren jeg fikk med på kjøpet, fordi jeg orker ikke mer og hun trenger den mer enn meg. Jeg kommer helt sikkert til å spy opp det jeg allerede har konsumert seinere i natt. Jeg føler at jeg aldri gjør nok. Jeg gir ikke nok. Jeg er ikke med på å få til forandringer. Men jeg bryr meg om så mye. Jeg bryr meg om dyrene vi spiser til frokost og kvelds, jeg bryr meg om de som sitter på fortauet uten annet å kunne gjøre, enn å tigge. Jeg bryr meg med at jeg blir behandlet annerledes i verden bare fordi jeg har innovertiss. Jeg bryr meg om arbeidsrett, sosial rettferdighet, konflikter i verden, kriger, nød og sykdom. Jeg bryr meg om alt og jeg strekker ikke til noen steder. Unicef vil ha pengene mine og jeg vil gi. Dyrebeskyttelsen vil ha pengene mine og jeg vil gi. Det er så mange organisasjoner som trenger pengene mine og jeg vil så gjerne dele hver krone, men jeg sitter her i min egen leilighet og sliter med å betale regningene til tider. Jeg har ikke råd til å gi 250,- i måneden, fordi jeg lever mange ganger bare på femti kroner dagen. Og ved at jeg ikke har råd, her jeg sitter, rik og heldig og varm, så føler jeg ikke at jeg gjør en dritt. Jeg er en del av problemet. Jeg sitter her i verdens rikeste land og er rik i forhold til folk på min egen alder i nabolandene rundt meg og jeg gjør ikke en dritt. Jeg bryr meg så mye, men jeg strekker ikke til. Så jeg gir de femti kronene jeg har løst i veska mi, der jeg står å venter på trikken på vei hjem fra jobb, og han samme gamle kommer på trikkeholdeplassen og lurer på om folkene der kan avse noen kroner. Når han kommer til meg og jeg har penger på meg, så graver jeg dypt og gir han alt. "Jøss, sier han.". Han ser ned på hånda si. Det er ikke mye. Det er i underkant av femtikroner, jeg har akkurat fått lønn og det er egentlig ikke en verdens ting, ikke for meg. "Tusen takk skal du ha", sier han. Sjenert, takknemmelig. Jeg blir varm i hjertet, men det gjør vondt også. "Bare hyggelig", sier jeg. For det er det. Det er det minste jeg kan gjøre og det er ikke nok. Han tusler videre. Spør ikke hun ved siden av meg engang. Ser fortsatt på hånden sin med noen mynter i. Så går han inn på Narvesen og kjøper seg en stor kopp med kaffe og har noe å varme hendene sine på i et kvarter. Jeg tar 17-trikken, tre stopp, så er jeg hjemme i en varm leilighet som jeg kan varme meg i. Dette er de tingene jeg tenker på når jeg går igjennom byen, i de forskjellige gatene og kjenner jeg fryser. For jeg kan alltids varme meg, jeg trenger faktisk ikke å fyse.

Det er lett å lukke øynene, velg å ikke gjøre det

Er det ikke fint? Med den klare kjølige luften som gjør at man ser stjernene på skyfrie kvelder, enda bedre enn noen gang. Når man tusler rundt med skjerf og fine jakker, mens man puster røyk som en magisk drage? Når man søker inn, i stedet for å befolke parkene og gressflekkene i byen. Når man trekker beina opp under seg i sofaen, beina med ullsokker, mens man drikker øl hos venner, noen ganger kakao med ekstra mye krem, mens man ler, mens man varmer seg. Er ikke høsten fin? Når man kan lese bok etter bok, sittende i god-stolen med pledd over seg. Denne årstiden hvor det er lov til å være inne, se på tv-serier og lese ut flere bøker enn resten av året.

Jeg glemmer det hver sommer. Når varmen kommer innover landet og vi legger fra oss plagg etter plagg, for lette sommerkjoler og tynne gensere. Ingen jakker, ingen kåper. Vi har ikke lenger behov for å varme de kalde hjertene med tjukke plagg. For jeg glemmer det nesten hver vår, hver sommer. Det er så lett å glemme. Det er så utrolig lett å lukke øynene. For når favorittårstiden min kommer, kommer også påminnelsen om alt det vi lukker øynene for. Alt det vi glemmer. Det er om høsten man kan skille mellom monsterne i blant oss. Når man strekker seg langt inn i skapet og velger den myke pelsjakken, den dyre jakka som er "in" med pelskragen og som er stappa med pelsen til coyoten som så unødvendig ble revet bort. Når man går i butikken og kjøper disse varene med restene av individene som tittet ut fra trange nettingbur hele sitt liv. Hver høst og vinter kommer de frem og hver høst og vinter tennes det en flamme i meg, en flamme nok til å tenne på hele jævla byen. For jeg ser dere, der dere tripper med hundene deres som dere er så glade i, selvmodsigende som faen. Jeg ser dere unge mennesker som velger akkurat den jakka fordi det er mote og du er en outsider om du velger noe annet. Jeg ser dere eldre som holder hardt om pelskåpene deres som går til media hvert år og sier at dere er redde, det var de dyrene på kåpen din også, frue.

Det er så lett å lukke øynene for all grusomhet der ute. Verden er et jævlig sted. Mennesker slaktes ned uten grunn og dyr ender opp på kåper fordi det er så pent. Det er så mye elendighet og man kan ikke ta til seg alt heller. Men velg heller ikke å lukke øynene helt, hold deg ikke for ørene, gå ikke forbi. Det er vanskeligere å bry seg, for motstanden der ute tar aldri slutt. Det er vanskeligere og tyngre å bry seg, enn å gå rett forbi. Men det er enda vanskeligere for de som kun ser ut gjennom netting hele livet. Det er enda vanskeligere og enda mer smertefullt for de som fanges med fotsnarer og må vente gjerne i flere dager i smertehelvete før noen kommer og dreper dem. Det er enda vondere og vanskeligere for de som gnager av seg sin egen hale, fordi den ikke får beveget seg så mye som arten egentlig skal, fordi den ikke får utfolde seg som art. Det er enklere for oss å bry oss, enn for de som lider. Så velg å bry deg. Velg å ikke kjøp pelsplagg. Velg å ta et veivalg i livet. Velg å kjemp for de som ikke har en stemme, de som ikke får kjempet sin egen kamp. 

Velg å gå tur med hunden din uten restene av et dyr som har lidd enorme smerter et helt liv på jakka di. Velg å være den outsideren på skolen, vel vitende om at ingen dyr har lidd for at du skal holde varmen. Velg å være hun eldre damen med et standpunkt mot ondskap. 

Lukk øynene og hold pusten

"Bli" stod det, men jeg gikk ut av døra med kjappe skritt. Jeg kunne ha blitt, jeg kunne ha snudd der jeg var allerede ute av døra. Jeg kunne ha gått bort og sagt redd meg og jeg ville blitt reddet, jeg ville blitt svøpt inn i latter og varme for kvelden, men det hadde bare blitt med den kvelden. Jeg kunne ha blitt, men jeg gjorde det ikke. Jeg ville. Det var en del av meg der som ville bli igjen, men det var en enda større del av meg som ville noe annet. En enda større del som ville ha noe annet, noe ikke bare for den kvelden, men noe som kan vare i en evighet. Men akkurat den dagen falt verden i grus. Den kvelden vrengte hjertet mitt seg i smerte. Derfor var det en stor del av meg som ville bli igjen. Jeg er ikke bra nok. Men jeg er det. Jeg er så helvetes bra og jeg veit det. Det er derfor det gjorde så vondt, de ordene. Når jeg tilbyr den dårligste utgaven av meg selv, så er det lov å bli forbanna på seg selv. Når gutten som fortjener alt i hele verden, han fortjener at du får verden til å stoppe for han, for han er så bra, han er det, og jeg er det også, jeg har bare ikke klart det, for jeg har aldri gjort dette her før. Jeg har aldri vært den beste jeg kan være for noen, for det er så himla skummelt. Det er så skummelt at det tar pusten fra en. Ikke bare en, men mange. Det er mange av oss der ute, men vi må gi oss. Vi må skjerpe oss. Vi må bare tørre, vi må bare rett og slett tørre å være den aller beste utgaven av oss selv til han eller hun som virkelig fortjener det, for hvis ikke det er bra nok, hvis den beste utgaven av oss selv ikke er bra nok, nei, da er ikke han eller hun bra nok for oss heller. Det må vi huske på der vi går å kjemper med oss selv. For det er ikke ofte man møter noen som er verdt å kjempe slik for. Det er ikke ofte man møter noen som fortjener den aller beste utgaven av deg selv, den som fortjener at du gir slipp på alle hemninger, all angsten, all dårlig selvtillit. For du må bare stole på at du er bra nok. Dette er ikke snakk om å flytte fjell, nei, dette er verre. For vi må gå inn i oss selv og våge å være sårbare, å blottlegge oss selv. Det er så vanvittig skummelt og det er nettopp derfor det er så himla viktig å gjøre det for den personen. For han eller hun, slike som dem dukker ikke opp ofte, og når de gjør det, ja, da må vi bare trollbinde dem med alt det fantastiske vi innebærer. Vi må vise dem de utrolige verdene som befinner seg inni oss. Hele tiden i håp om at det er dette de ønsker, at det de finner er noe de også elsker. At våre egne verdener kan kombinseres og dannes om til én vi har sammen. En verden hvor man er seg selv. Den usminkede versjonen av oss, den som er ekte og rå, hvor man kan slappe av og stole på hverandre, hvor man holder hverandre i hånda når man trenger det og hvor man ler i takt når det er rom for det. 

Det er når det er på sitt vanskeligste at jeg skjønte at det var på sitt mest riktige, at dette ikke skjer ofte, at det aldri har skjedd meg før, og både jeg og han fortjener dette. Jeg fortjener dette. For første gang skal jeg ikke flykte, jeg skal ta løpefart og hoppe ut i det. Og det er lov å holde pusten og lukke øynene når vi gjør det. Det er lov å være redd når vi hopper. Men vi vil oppdage når vi treffer overflaten og vannet kommer brasende over oss, at det ikke var så farlig allikevel. Og vi vil stige til overflaten, åpne øynene og le, vi vil le, smile og være lykkelige. Vi vil oppdage at det er verdt det når han eller hun du liker så godt ser på deg med nye forelskede øyne, med ett nytt smil om munnen. Når han eller henne for første gang virkelig kan falle helt og holdent for deg, den riktige versjonen av deg.