Jeg føler meg som en hodeløs høne. Løper løpsk rundt, hva jeg løper etter vet jeg ikke, en trygg havn, et trygt fang. Jeg løper og løper, pulsen går i hundre. Tankene snurrer seg sammen til en grøt jeg ikke lenger klarer å dra fra hverandre.  Om nettene hender det jeg gråter i armene til en fin en. "Jeg er så sliten", prøver jeg å unnskylde meg med. Han lar meg gråte ut. Holder rundt meg, stryker meg over ryggen til jeg sovner, utmattet. Eller så sovner jeg alene, i fosterstilling, i sengen jeg nå sover alene i. Jeg prøver å huske når det hele begynte, men det har kanskje vært sånn her i hele år, når jeg virkelig tenker over, kjenner etter, tenker tilbake, januar, februar, mars, april, mai, juni og så pang. Hele året har vært et magesår som har vokst seg større og det blir ikke borte. Det har begynt å spise seg oppover. Det har nådd hjernen, hodet. Det spiser seg inn i hjernen og kortslutter den. De enkleste oppgavene er plutselig vanskelig. Nei, stryk det. Det er umulig.

Men jeg løper jo ikke rundt. Alt dette foregår inne i hodet mitt. Inne i kroppen min. Egentlig beveger jeg meg lite. Det har blitt skummelt å gå ut døra igjen. Det er som om jeg har blitt revet tilbake til videregående, da jeg ikke visste hva dette var, hvorfor jeg ikke turte å gå ut, dra på skolen, hvorfor jeg ble så sint når folk kalte meg lat, for jeg er jo ikke det, var jo ikke det, det er ikke mitt valg, det er hodet mitt, som stopper kroppen min, som lammer alt og som gjør den enkleste ting titusenganger vanskeligere. Jeg har blitt fengslet fast til min egen sofa, seng. Jeg koker opp gamle fryste grønnsaker fra fryseren, finner litt spaghetti, litt pastaskruer, koker alt sammen til noe spiselig, kliner på med litt ketchup, fordi jeg tør ikke å gå ut på butikken. Jeg tør, men det gjør så vondt. Det er så grusomt.  Det gjør fysisk vondt i kroppen å gå over terskelen. Så jeg lar heller være. Jeg kan leve lenge på de rare, ymse tingene jeg har i skapet, i kjøleskapet, fryseren. Alt for å slippe å bli sett. For det er det jeg frykter, jeg frykter blikkene til folk. Å bli sett. Det bunner nok i den eksistensielle krisen jeg alltid har hatt; Jeg har ikke lyst til å eksistere. Blir man sett, så eksisterer man også. Blikkene minner meg på at de ser meg. Jeg eksisterer. Angsten min eksisterer. Smerten min eksisterer. Arrene på innsiden eksisterer. Jeg eksisterer. Og alt jeg vil er å slippe. 

Jeg skriver nå

"Hva skjer med skrivinga? Du har ikke skrevet noe på evigheter". Spørsmålet jeg har ventet på å få. Der kom det. Jeg har flytta. Fra Heimdalsgata til Storgata. Fire minutter unna å gå. To minutter unna å kjøre. Eskene som har blitt pakket ned er blitt pakket opp. Noen har blitt satt bort i boden. Enkelte søppelsekker har ikke blitt pakket ut, men blitt stappet inn i skap som jeg har lukket igjen og glemt. Bøker er satt dobbelt inn i bokhyllene. Det er ingen system på dem lenger. Jeg måtte bare få dem opp fra eskene for å få plass på gulvet. Samme med DVD'ene og alle seriene mine. Det er en bokhylle jeg ikke har montert tilbake igjen, men det kan vente. Jeg har flyttet, men jeg har ikke pakket helt ut enda. Det er som om jeg ikke har vendt med til at det er her jeg skal bo nå. Det er som om jeg ikke skjønner at dette er mitt nye hjem. Men kommer jeg til å kalle dette et hjem? Blir Storgata den nye gata mi? Vil jeg en dag, når jeg flytter igjen, se tilbake på dette stedet og savne denne leiligheten på samme måte som jeg savner hjemmet mitt i Heimdalsgata?

Når jeg sitter på 31-bussen på vei opp til Tonsenhagen eller til legen min som er rett ovenfor gamleleiligheten, titter jeg alltid opp. Hun nye som har flyttet inn har plassert blomster i vinduene. Jeg kan se en lampe der inne, ikke den firkantete som står på gulvet, den som tilhører leiligheten, men en annen. Hva har hun puttet inn i gullramma med gitarholderen i midten? Hun nye er nok ikke en som putter en blodig plastikkøks opp der. Hun er nok heller ikke en som har piratflagg på veggen eller stjelt sparkesykkel i gangen sin. Kanskje hun er en sånn som klarer å holde liv i plantene sine. En sånn person som kjøper fine tullipaner eller roser i grønnsaksbutikken under. Kutter dem riktig, setter dem i en fin vase og plasserer dem på spisebordet. Kanskje hun trener på Sats som ligger i gata ved siden av. Om morgenene lager hun sikkert havregrøt og leser morgenavisen. Studerer hun? Jobber hun? Ser hun på denne rare leiligheten hun nå bor i, som et hjem? Et slikt hjem som det jeg hadde der?

Det tok meg tre og en halv uke før jeg klarte å skaffe meg det inkluderte internettet som følger med i leien. Dagene har gått i sakte film. Jeg har brutt sammen av stress, av vondt og vonde tanker. Jeg har satt meg ned i den nye dusjen store dusjen, som jeg faktisk kan sette meg ned i, og grått og grått, mens jeg har latt vannet renne varmt over meg, som i et håp om å vaske vekk smerten. Jeg har sittet på kjøkkengulvet med Seigmen på full guffe og en hel haug med angstpiller ved siden av meg, mens jeg har freaket helt ut. Jeg har kranglet og vært teit. Jeg har fått angstanfall på det som er den nye nærbutikken min. Jeg har slått i veggen fordi jeg har vært så sint, så fortvilt, så forbanna på alt, så redd. Jeg har for første gang på evigheter tenkt at jeg vil dø igjen, at jeg ikke orker mer, nok en gang. Jeg har innsett at det jeg har fryktet hele tiden har skjedd, jeg har blitt deprimert igjen og angsten er tilbake for fullt. Jeg har innsett at jeg må sende mailene til listen med psykologer og prøve å få meg en ny en så fort som mulig. Jeg har ligget og grått i senga en natt og fortalt deg når du lurte på hva det var som var i veien, at jeg er deprimert igjen, at angsten er tilbake og at jeg er redd for alt det vil si, alt det kan ødelegge, for meg, mellom oss, at jeg ikke vil at det skal gå utover deg, og du som da la armene dine rundt meg, sa at du var der for meg og om det var noe du kunne gjøre for meg, så kom du til å gjøre det og at det nesten måtte være opp til deg selv å velge om du ville holde ut eller ikke og det ville du, det var ikke opp til meg å bestemme.

Jeg har ikke skrevet på evigheter fordi jeg har flyttet fra hjemmet mitt til et nytt sted jeg håperhåperhåper jeg kommer til å se på som et hjem en dag. Jeg har ikke skrevet fordi jeg har hatt angstanfall flere ganger i løpet av disse tre, fire ukene, enn hva jeg har hatt i løpet av de siste årene. Jeg har vært opptatt med å prøve å puste, roe ned det bankende hjertet som bare banker fortere og forere, som et fuglehjerte, der inne i brystet. Jeg har vært opptatt med å roe ned en liten pusekatt som hatet å flytte mer enn meg og som har vært så redd og fra seg at han ikke turte de første dagene å komme ut fra under dyna mi og jeg har ligget ved siden av han, helt rolig, sakte og rolig kost han, vist han at jeg er rolig så da er det helt trykt og til slutt turte han å komme frem og dag nummer to så spiste og drakk han for første gang siden vi flyttet inn, mens nå ligger han utstrakt på sofaen som det slaktet han er og han begynner å finne roen. Ulikt meg. For jeg har vært opptatt med å ikke få panikk hele tiden, opptatt med å prøve å finne et holdepunkt jeg kan holde meg fast i, mens bølgene bruser og farer videre rundt meg og når jeg klarer å åpne øynene, når jeg kan slippe taket, da skal jeg skrive, jeg skal skrive, lese, skrive enda mer. Jeg har vært opptatt med å flytte, prøve å være en dugende kjæreste, være en person som er bra nok, og vært opptatt med å bare puste og overleve, så jeg har ikke skrevet. Men jeg skriver nå. 

Death is an old friend of mine

Du fortalte meg at du ikke var redd for døden. Og jeg trodde på deg. Men jeg kunne fortelle deg at det er ikke jeg heller. Døden har vært en venn, en skygge over meg helt siden jeg var liten. Helt siden jeg var gammel nok til å kunne skrive har jeg fylt ark etter ark med en siste hilsen, med selvmordsbrev. Brev hvor jeg har forsøkt å ta farvel. Forsøkt å forklare hvorfor, hvorfor den lille jenta, den unge tenåringen, den voksne personen, ikke orker livet lenger, men alltid, alltid når jeg har tenkt på hvem jeg prøver å ta farvel med, hva jeg prøvde å ta farvel med, har det bare blitt med ordene på papiret. Jeg har aldri forsøkt å ende livet. Men ønsket om det, det har alltid fulgt meg. Så nei, døden er ikke skremmende for meg heller. Døden er en gammel venn. En venn som venter tålmodig på meg. Som følger meg hver dag. Han går side om side ved meg. Som gransker alle valgene jeg tar. Om føttene mine glipper øverst i trappa. Om jeg ikke ser meg for når jeg går over gata. Min gamle venn følger meg hver dag og ønsket etter å følge med han har aldri sluppet taket. Men ettersom dagene har gått og årene har passert, har jeg blitt glad i selve livet, nok til at jeg ikke ønsker Døden velkommen, ikke helt enda, ikke på samme måte. For jeg er ikke ferdig med livet. Jeg har nettopp opplevd hvor fantastisk det kan være. Hvor godt det kan bli. At det faktisk er et lys i enden av tunnelen. Jeg lar heller han følge etter meg, mens jeg hver dag velger å leve. Hver dag velger jeg å leve for bestevennen min M som jeg har kjent hele livet, som kjenner meg bedre enn alle i hele verden, hun som ville blitt knust, som ville hata meg om jeg tok mitt eget liv og aldrialdri ha tilgitt meg for å ha forlatt henne, for jeg kan ikke det, det er oss to, oss to mot hele jævla verden. Hver dag velger jeg å leve for broren min som ville blitt ødelagt over tapet på sin eneste søster, lillesøsteren han elsker høyere enn noen andre i hele hele verden. Hver eneste dag velger jeg livet for alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med. Jeg velger latteren vi deler  sammen, alle ølene, konsertene, musikken. Jeg velger alle festene vi kommer til å ha hjemme hos meg, dansende i sofaen, liggende på gulvet. Jeg velger turer i skogen og kjenne på roen som bare naturen kan gi meg. Jeg velger pusekatten som ligger ved siden av meg i senga hver eneste natt, malende, fryktelig glad i mennesket sitt, som alltid titter bort på meg med kjærlighet i blikket. Jeg velger alle soloppgangene jeg kommer til å få oppleve, alle solnedgangene jeg deler med de fineste. Jeg velger alle fremtidige Biffy-konserter, alle nye sanger de kommer til å slippe, alle nye låter jeg må lære meg. Jeg velger Rock in og mørket der nede i enden av trappa, alle ølene jeg skal komme til å drikke, der jeg kommer til å gi hjertet mitt fryktløst bort til de vakreste menn og håpe med alt jeg har på at de ikke knuser det, og hvis de gjør det, så velger jeg å reise meg opp igjen, plukke opp alle bitene og sakte, men sikkert, å lime meg sammen igjen. Jeg velger å gå Torggata opp og ned på vei til Hula vår, ende opp med å møte E i øverst i trappa, klemme på bekjente i baren, få en øl servert uten å måtte se på J. Jeg velger å kunne begrave ansiktet mitt i hundepels, kattepels, så mye som over hodet mulig. Jeg velger alle klemmene vennene mine kommer til å gi meg og alle klemmene jeg kommer til å gi dem. Jeg velger ordene mine, at jeg en dag kanskje klarer å oppnå noe med dem, utgi noe, forandre noen, at de en dag kanskje kan bety noe for noen der ute. Jeg velger alle lange søndagsmorgener tilbrakt i senga med en fin en, krølla sammen, hvor alt bare er armer og bein. Jeg velger dager hvor jeg spiser sjokolade til frokost og kake til middag. Jeg velger å ikke være normal, å gjøre verden til slik jeg vil ha den og aldri være noen annen enn meg selv. Jeg velger Supernatural uansett hvor lenge de kommer til å holde på, de er gutta mine, gutta våre og vi gir oss ikke før de gir seg. Jeg velger å håpe at fremtiden kommer til å bringe like mye glede, like mange fine dager som jeg har vært så heldig å få oppleve hittil. Jeg velger alle dagene, de mørke, de kjedelige, de triste, de glade, de fantastiske, de uforglemmelige, de magiske. For de er alle en del av livet og livet er ikke enkelt. Det gjør noe så inni helvetes vondt til tider, noen ganger skjønner vi ikke hvordan vi skal klare å reise oss igjen, men vi kommer til å gjøre det, vi kommer til å holde fast, holde fast ved alt godt, ved alt fint. For det er det eneste man kan gjøre.

Nei, jeg er heller ikke redd for døden. Døden er en gammel venn og jeg vet at jeg en dag får møte han og jeg gleder meg til den dagen. Uansett når den blir, uansett når det skjer, så skal jeg få hvila mi jeg også. Alle sorgene, all smerten skal en dag ta slutt. En dag får jeg puste ut jeg også. Å jeg skal ikke nekte deg om det blir for din egen hånd, om du velger selv når livet ditt er over, men ikke gi slipp på livet før du har luktet på alle blomstene. Ikke gi slipp før du er ferdig med å elske alle de fantastiske menneskene i livet ditt. Ikke gi slipp før du er ferdig med å klemme dem alle. Ikke før du er ferdig med å le av hele ditt hjerte. Ikke før du har sett alt du vil se. Ikke før du har opplevd alt det er å oppleve i verden. For akkurat nå tror du at du aldri kommer til å oppleve det igjen, men det er ikke sant. Du kommer til å le helhjertet en dag snart igjen. Du kommer til å være glad for å være i live. Du kommer til å takke Døden for at han ikke har tatt deg enda. I mens så kommer vi til å stoppe deg. Vi kommer til å gjøre hva enn vi kan, selv om det sliter oss ut. Vi kommer aldri til å la deg hoppe. Vi kommer aldri til å slutte å kjempe for deg. Vi vet ikke hva du føler, men vi velger å ikke gi slipp på deg. Vi veit at livet ditt ikke er ferdig.  For du fortjener å luktet på alle blomstene. Du fortjener alle klemmene vi har tenkt til å gi til deg. Du fortjener alle ordene om hvor høyt vi elsker deg og all kjærligheten vi føler for deg. Du fortjener hele jævla verden og vi kommer ikke til å gi oss før du har opplevd den. Det er et løfte. Døden er en gammel venn. La han komme til deg når tiden er inne, ikke før. Vær så snill, ikke før. 

Det er alt for mange mennesker her som ikke bryr seg om hvem du er

De prater om at tiltakene som er satt inn ikke fungerer og at de ikke veit hvorfor folk dropper ut av skolen. Hvorfor de ikke klarer å fullføre. Hvorfor vi ikke klarer å fullføre. De sitter å river seg i håret,  disse byråkratifolkene med sitt gråe hår, med dressjakkene og utallige dager bak skolebenken. De har brukt uendelig mye penger over alt for mange år og ingen resultater. Frafallet er fortsatt stort. Og jeg veit ikke hvorfor andre ikke klarte å fullføre skolen, hvorfor folk den dag i dag ikke makter å fullføre. Jeg veit ikke grunnen til hvorfor du skulket så mye og en dag ble borte fra klasserommet. Jeg veit ikke hva som gjorde og som fortsatt gjør at så mange ikke makter en skolehverdag, enda jeg kan forestille meg mange forskjellige grunner. Det eneste jeg veit er hvorfor jeg såvidt klarte å fullføre ungdomskolen og hvorfor jeg ikke klarte å fullføre videregående. Jeg tror grunnene er like mange som menneskene, om ikke enda flere. Mobbing, psykiske problemer, problemer i hjemmet, ingen venner, dårlig miljø i klassen.. Kanskje alt dette og enda mer på en og samme gang.

For meg er det ikke et spørsmål om hvorfor jeg såvidt klarte å fullføre ungdomskolen eller hvorfor jeg ikke klarte å fullføre videregående. Hvorfor er det ingen som spør meg hvordan jeg i alle dager holdt ut så lenge? Hvor er min klapp på skulderen? Min "Bra jobba!"? Hvorfor er det ingen som viser forståelsen for at jeg holdt ut så lenge jeg gjorde og gir meg skryt for styrken dette krevde?

Hvor mange selvmordsbrev har jeg skrevet i løpet av livet? Hvor mange ganger har jeg blitt hjemme fordi jeg ikke makter å gå over dørstokken for så å bli sett av mennesker rundt meg? Hvor mange ganger har jeg ikke blitt sett av de voksne rundt meg? Hvor mange ganger har jeg bedt om hjelp, for så å ikke få det? Hvor mange andre er det som meg der ute? 

Aldri ble jeg sett av de voksne rundt meg, enda tegnene ble bare tydeligere og tydeligere ettersom årene gikk og problemene mine ble større og større. Aldri fikk jeg hjelp, selv de gangene jeg ba om det. Alltid ble jeg kalt lat, at jeg måtte skjerpe meg og ta meg sammen. Aldri ble jeg sett og dere blir fortsatt ikke sett. Dere får fortsatt ikke hjelp og problemene deres blir bare større og større, tyngre og tyngre å bære. Hvorfor er det så rart at vi ikke klarer å fullføre?

Jeg ser deg, du som står alene i skolegården og ikke veit hvor du skal gå, for du har ingen å være med. Jeg ser deg som tegner på pulten din helt bakerst i klassen, som bare vil høre på musikken din og forsvinne. Jeg ser deg som har så store problemer hjemme at du ikke klarer å fokusere på skolen.  Jeg ser deg som sitter inne på do og gråter, mens de andre er ute i friminuttet. Jeg ser deg som blir kalt for feit, for taper, for homo, for satanist. Jeg ser deg som er så sint at du tror du skal sprekke. Jeg ser deg som ikke makter å gå ut døra om morgenen, du som oftest etterlater en tom pult etter deg. Jeg ser deg, du som ikke blir sett av læreren din, enda det syns på hele deg. Jeg ser deg og dere alle og det er dette vi trenger; Spør oss. Se oss. Hjelp oss.

/ 

Seigmen - Trøst

Litt nå for tiden (og fortiden)

På mandager så går jeg fra jobb kl. 14.14 for å ta bussen som går 14.24, for å rekke timen som er 15.00. Siden begynnelsen av februar har jeg tatt 34-bussen mot Tåsen, opp til Voldsløkka. Jeg begynner å kjenne igjen de som skal av på samme stopp, av de samme grunnene som meg. Når jeg begynte å dra dit så var det snø, det var iskaldt og det var vanskelig å gå på fortauet fordi det var helt islagt. Nå er det bart, vinterjakka er bytta ut med en liten, lett jeansjakke og jeg går ikke lenger som en pingvin, livredd for å skli. Noen mandager så regner det, luggen kan være våt når jeg sitter på venteværelset, andre ganger er det sol og jeg myser mot vinduet jeg sitter vendt mot inne på kontoret hans. Dette vinduet jeg ser ut av, jeg kan se hustaket til det røde huset på andre siden av veien, den oransje mursteinpipa, strømledningene som henger imellom stolpene, kanskje en fugl som sitter der på ledningen og balanserer, mens jeg balanserer på den kjedelige kommunale stolen jeg sitter på, mens jeg forteller, forteller og balanserer, for jeg forteller alt, alle disse tingene jeg har brukt 24 år på å dytte så langt ned i meg at jeg til tider ikke har vært sikker på om det har skjedd meg, og jeg føler ingenting der jeg forteller, mens rynkene mellom brynene hans blir dypere og dypere, og det gikk fint i begynnelsen, da følte jeg ingenting når jeg fortalte, jeg føler fortsatt ikke mye, men jeg kjenner det, jeg kjenner det nå at sorgen som har bodd i kroppen hele mitt liv, den bor der fortsatt og den er like reell den dag i dag, som den var da jeg var sju, elleve, eller seksten. At det ikke har hjulpet enda hvor hardt jeg har forsøkt å dytte problemene ned, legge lokk på dem, i håp om at det du ikke kan se, det finnes ikke. Men det finnes og det bor i meg, det har bodd i meg hele mitt liv og det bor i meg den dag i dag. Etter en time, får jeg beskjed om at vi er ferdige for i dag, men jeg føler meg aldri ferdig, jeg kunne ha sittet der i flere år å fortalt, men det går jo selvfølgelig ikke, så jeg tar bussen mot sentrum igjen, den samme bussen, ikke de samme menneskene og jeg drar hjem, kanskje lager jeg meg middag, kanskje drar jeg ut igjen, drikker noen øl med venner, kanskje jeg går på skogstur med en hund, kanskje jeg leser en bok i sofaen eller sovner før klokka sju under pledd. Alt som rører seg i meg om dagen er ikke så fint, men livet suger ikke helt, det er fint, det er øl på fredag som er på en torsdag, ute i sola med den eldste kompisen jeg har, det er å spise ute med ei fin ei og prate om Tinder-folk, det er øvingskonsert-fest i en gammal garderobe eller puppedusker som svinges på Parkteateret. Det er så mange fine og bra mennesker som får meg til å glemme litt, som får meg til å le, som får meg til å grine av glede, som får meg til å bli alt for full midt i uka. Jeg klarer ikke å fokusere på å skrive for tiden, for det er så mye vondt om dagen, men når jeg har energi til det, når det slipper litt opp og jeg klarer å fokusere på alle de bra tingene, de fine, de triste, de som får meg til å smile og kanskje felle en tåre i samme slengen, så skal jeg fortelle om eventyrene mine igjen, jeg skal fortelle om den kvelden med puppedusker og pinup'er, kvelden med metallkonsert i en gammal garderobe, samme kvelden som jeg fikk en etterlengtet klem og morgenen etter hvor jeg fikk en etterlengtet sms, om kanskje en han eller to og om de rare, morsomme, triste øyeblikkene som har skjedd og som kommer til å skje. 

Jeg skriver om å skrive ærlig igjen, brått og brutalt. Hver dag har jeg lyst til å skrive, men når jeg setter meg ned, så kommer ikke ordene. Jeg skriver derfor korte tekster, men jeg skriver. Det er ikke så viktig hva, bare så lenge jeg ikke stopper opp. Så jeg skriver om det å ikke vite og ikke ville vite. Om begynnelser og når begynnelsene begynner. Jeg skriver om at jeg skal skrive ærlig, men så sitter jeg å ser på TV i stedet, med Word-dokument åpent, ventende, tomt. Jeg skriver om at jeg ikke skriver. Jeg leser Lena Dunham til langt på natt, for så å ikke få sove. Jeg kjenner jeg ikke er en eneste smule interessert i noen av de som viser meg interesse. Følelsene mine har gått i dvale. Det har vært for mye av dem og de alle har for det meste bare gjort vondt, så hjertet mitt har tatt litt ferie. Jeg er apatisk og hører ikke skrittene mine. Musikken på ørene er så øredøvende, ordene er overdøvende og jeg hører ingenting. Jeg stenger ute verden fordi det gir meg litt pusterom. Jeg gråter ikke lenger, for jeg føler ikke. Om man ikke føler, er man da? Jeg går hjem tidlig fordi hodet trenger å sove. Jeg gråter på bussen på vei hjem, jeg er to stopp unna, men jeg klarer ikke å holde de igjen. Jeg snur hodet litt på siden sånn at ikke alle på den fulle bussen skal se det, men egentlig så gir jeg faen. Jeg skal av om ett stopp og det river i brystet og jeg vil bare ikke. Jeg vil ikke jeg vil ikke jeg vil ikke. Jeg gjør det fordet. Jeg sovner med en pusekatt inntil magen min, full og trist og sliten. Jeg skriver tomme ord, ord som er tomme. For det er det dette er, det er tomhet, det er et vakuum. Jeg lever i vakuum og apati. Det er dette her det hele har ført meg til. Men jeg gråter ikke. Jeg ser på TV om kveldene og sovner som oftest på sofaen. Jeg snur meg der jeg fortsatt ligger med alle klærne på, jeg er varm, jeg kjenner at pannen min er fuktig, det svir i øynene. Jeg snur meg og ser at katten ligger foran meg. Jeg stryker han forsiktig over hodet, for han har sovnet han også, og jeg kjenner en enorm varme inni meg når jeg ser på han, sovende lykkelig, trygg og varm. Jeg skriver om det å ikke får til å skrive.