søndag 22. juli 2012

Rosene er blodet mitt

Det er en smerte i brystet som ikke kan sammenlignes med noe annet jeg har noen gang følt. Det er en så dyp sorg fordi den er så vanvittig urettferdig. Det er feil på så mange plan at hjertet klemmer hardt hver gang det banker. Smerten sitter der. Den sitter i hodet. Den sitter i halsen når man puster. Den sitter i alle tårene som renner. Den sitter i medmenneskene rundt meg. Den sitter i byen min. Min by, min og mange andres. Dette er vårt. Best av alt husker jeg stillheten. Da dødstallene steg ettersom minuttene gikk, begynte folk å se hverandre. Jeg begynte å se folk som gikk i gata, i øynene, og med ett mutt, trist blikk, fortalte vi samme historie. Vi var alle berørte. Vi var alle triste. Rystet til margen. Og sinte. For vi var det. Sinte. Ikke var det bare vår by, det var også våre ungdommer. Det var de mest uskyldige menneskene som kunne gå tapt. 

Jeg kan fortsatt den dag i dag se for meg et ansikt jeg aldri kjente, men som jeg først ble berørt og kjent med etter ens død. Jeg kjente ingen av dem. Men jeg gråt for dem alle. Jeg gjør det fortsatt den dag i dag. For deres familier, venner og bekjente. For deres alt for korte liv. Mest av alt, for urettferden som skjedde. 

Jeg kommer aldri noen gang å glemme alle bildene jeg sitter igjen med. Det kommer til å være med meg til siste slutt. Det skal heller aldri glemmes. 

Det er ett år siden. Og det er fortsatt like vondt. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det føles for de pårørende. Jeg skal bruke dagen med kjæreste og familie. Jeg skal være ute i Oslo. Finne roser å legge ned, om det er noen igjen. Jeg skal vise Oslo og menneskene at jeg er her for dem. At jeg aldri glemmer. At vi aldri glemmer.


1 kommentar: