Lets love death away

Alle barna er ute å leker. Det er lørdag. Det er sommer. Sommeren kom aldri til meg i år. Det mørke og kalde fra vinteren ble aldri helt borte. Jeg ser dere går sjanglende med venninner i armen. Dere smiler, ler. Roper ting som for meg er irriterende, men som får hjertet deres til å banke. Det irriterer meg på en god måte i dag. Jeg er ikke der ute med dere. Jeg vet ikke helt hvor jeg er om dagen. Jeg vet ikke helt hvor jeg er på vei hen. Alt jeg vet er at jeg skulle ønske jeg var lykkelig med meg selv. At jeg hadde hjertet utenpå kroppen. At den banket i takt med byens puls. At jeg var i ett med sommerheten og dens kjærlighet. At hverdagen ble enklere og at det ikke var så tungt over brystet.

Jeg håper at jeg kommer meg ut av denne sommerdepresjonen. Jeg skal klemme fine folk, ligge på brystet til gutten og høre på hjerteslagene hans som ikke bare banker for seg selv. Det banker for oss. Jeg skal gå på fine konserter. Lese bøker som får meg til å lengte etter andre verdener. Andre byer, andre land. En annen tid. Jeg skal sette meg i senga, åpne vinduet for alle de vakre bylydene, jeg skal drikke kaffe, masse kaffe, og jeg skal se på alle konsertene de magiske konsertene fra Øya som jeg ikke fikk kommet meg på i år. Og jeg håper hjertet blir litt lettere da.