Lets love death away

Jeg leter etter fortellinger som stikker ekstra i hjertet. Blogger, bøker. Jeg trenger å vite at det går bra til slutt. At man overlever. At folk har opplevd det samme, eller verre, og at de overlever. Det trenger å gjøre vondt, men jeg trenger å vite at det er et lys i enden av tunnelen. At selvom jeg ligger alene i mørket, så klarer jeg å reise meg igjen. For det er det noe jeg ikke vet akkurat nå. Akkurat nå vet jeg ikke opp fra ned. Rett fra galt. Tårer fra snørr. Jeg er klar for å legge meg ned og aldri reise meg igjen. Det er tåpelig av meg, jeg vet det. Man må jo alltid det til slutt. Reise seg. Jeg kan ikke gjemme meg under dyna og håpe at smerten tar livet av meg. Det hadde vært så godt. En pause. Et totalt mørke. Stillhet. For det er det som er det verste. Den intense smerten som alltid er tilstede. Den som aldri gir seg. Ikke før om lang, lang tid. Etter at jeg har drukket alt for mange øl og vodka battery eller rom og cola. Når jeg føler meg fin og sårbar. Når jeg danser med hendene over hodet og noens armer finner livet mitt. Som holder rundt meg. Som jeg kan kline meg. Som jeg aldri ser igjen, eller som jeg kommer til å tenke på i lang tid. Det er meg, alkohol og mørket. Det sluker meg og gjør meg hel. Vi er ett og vi har et hat/elsk forhold. Og vi hater det. Og vi elsker det. Vi svinger oss i mørkets lianer og hyler ut i natten. Du er fri. Du ville ikke være fri. Tårene renner og du er ensom. Men du er fri. Fri som fuglen. Og alt du vil er at han skal ta fra deg denne friheten.

(foto: linket til kildene)