Because God tricked us and this is all just a joke on us

"Jeg snubler rundt i det som kalles dager. Noen snegler seg av gårde, andre merker jeg ikke har vært her engang. Livet er ikke så enkelt om dagen. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke bare sippe eller sutre. Det blir vanskeligere og vanskeligere å forholde seg sterk ettersom dagene går. Dagene mine har blitt som en magnet for problemer og det meste ser ut til å gå til..helvete. Jeg kan sitte i sofaen hjemme, alene, og plutselig bryte ut i gråt. Ikke over en spesiell ting, bare alt. Kjærlighet, leilighet, jobb, og nå har det grodd fram en god dose med dritt i vennegjengen også. Jeg skulle ønske jeg kunne sette alt på pause. Bare for å få igjen pusten. Jeg løper maraton hver dag, det er det, det føles ut som. Hjertet banker til jeg tror det skal kapitulere og stoppe. Hjertet er ikke helt med. Hodet er milevis unna. Jeg er her, men ikke egentlig. Jeg vet ikke hvor jeg er eller hvor jeg vil være. Alt som frister om dagen er å begrave seg under dyna sekundet man kommer hjem, og bare bli der. For resten av evigheten. Jeg glemmer å spise, jeg glemmer å ta vare på meg selv, jeg glemmer å leve. Det er vanskelig nok i seg selv å takle et brudd med kjæresten, men når resten av rammene i livet forsvinner, er det enda vanskeligere å takle alt sammen på èn og samme gang. Og uavhengig av hvor sterk man er som person, så makter man ikke hva som helst."

Dette skrev jeg for noen dager siden. Alt sammen er sant. Livet mitt siden begynnelsen av februar har bare vært en stor magnet for problemer. Livet ble mørkere og mørkere. For hver dag som kom dukket det opp nye utfordringer, problemer og forandringer som har snudd livet mitt på hode. Men er det en ting jeg vet, så vet jeg med sikkerhet er at dette kommer til å gå over. Bare ikke enda og jeg vet ikke når. Jeg vet at livet kommer til å bli lysere og jeg vet at jeg takler alt sammen. Jeg vet at jeg kommer til å huske på å spise middag etterhvert og jeg vet at jeg kommer til å huske hvordan man lever livet igjen, en dag. Bare ikke helt enda. Jeg vet at de lyse, lette dagene kommer. Når og hvor de dukker opp kan man aldri vite på forhånd og jeg tror det er ingen som gleder seg mer enn meg til nettopp dette. Når jeg kan smile med hele kroppen. Når jeg kan føle meg lett. Når det er enklere å puste og det ikke lenger er tungt over brystet. Når sola titter frem sammen med vårblomstene. Når sommeren står for dør og de lange nettene og skruttete lakenene nærmer seg. Når de lange lyse nettene skremmer bort mørket. Når mørket er lenger unna enn noen gang. Det blir lettere. Dette vet jeg. Hvordan jeg vet dette? Det er fordi det holder på å skje, i små doser av gangen. Gradvis. Litt og litt. Jeg klarer å ta igjen forspranget på problemene, jeg takler dem, og løper videre etter neste. Jeg klarer dette. Det er tungt, men det er mulig. Det har gått fra å være bekmørkt til at jeg begynner å skimte et lys. Langt der borte. Men det er et lys. Og dette lyset blir bare sterkere.

På fredag, 22. februar, skal jeg møte gutta fra Skottland. Jeg skal få møte Biffy Clyro!!! Heltene over alle helter. Kjærligheten over all kjærlighet. Musikken over all musikk. Jeg skal møte fineste Simon, James og Ben. Gutta som alltid er der med meg. De beste gutta i hele jævla verden. De som gjør meg til et lykkelig menneske. Jeg skal møte dem, og det er med dette jeg mener at jeg vet at det finnes lysere dager. Jeg kjenner varmen i brystet allerede. Børen er lettere å bære. Jeg smiler uten at jeg tenker over det. Denne kjærligheten gir meg styrke. Å det hele avsluttes med konserten deres på Sentrum Scene. Jeg skal la den rive med seg alt dritt. Jeg skal åpne hjertet for kjærligheten disse gutta gir meg og jeg skal være lykkelig. Jeg skal være brusende lykkelig og få vondt av all kjærligheten. Det er det jeg skal.

Jeg ser lyset i enden av tunnelen.