22:03

Det kommer til et punkt hvor du må spørre deg selv om det du driver med nå er det du ønsker å gjøre. At valgene du tar gjør deg til det mennesket du har lyst til å være. Ønsker jeg å kline med skjeggete karer som får meg til å smile, for så å aldri prate med de igjen? Ønsker jeg å fly videre uten å lære ham å kjenne? Ønsker jeg å gå ut der i verden for så å aldri ville slå meg ned? Skal jeg fly hvileløst gjennom livet uten å aldri våge. I frykt for å bli skuffa. I frykt for at hjertet skal gjøre vondt igjen. Skal jeg dermed låse meg inne i meg selv og aldri la noen faktisk kjenne meg, for om de kommer for nærme kan det gjøre vondt. Jeg må en gang være modig. Jeg må en gang våge å åpne meg for et annet menneske. Jeg må en eller annen gang våge å gi av meg selv, å søke etter det som er vanskelig. Ikke bare til venner, ikke bare til familie. Jeg har et stort ønske om at en fin kar der ute skal lære denne jenta å kjenne. Og jeg ønsker at han skal lære den virkelig meg å kjenne. Ikke hun som sier det hun tror hun burde si, men sier det hun mener uansett om han liker det eller ikke. For om han gjør det, så liker han den virkelige utgaven av meg og det er ingen annen utgave jeg vil at noen skal like. Jeg vil ikke bli likt for noe jeg må spille resten av livet. Jeg ønsker bare å være meg selv. Men det er så vanskelig. Det er så vanskelig å åpne seg og gjøre seg selv sårbar for andre. Åpne seg opp og blottlegge det blodige, bankende hjertet der inne. 

Det kommer til et punkt hvor du må spørre deg selv om hva du ønsker her i livet. Det kommer til et punkt hvor du må velge å være modig og eventyrlysten, eller feig og trygg. 

Mens hjertet banket, kroppen strittet imot og kvalmen steg i brystet.. Mens skottene spilte for alt de var verdt i bakgrunn, heiende på henne, kjempende for at musikken deres skulle få motet hennes til å gro.. Mens 17-trikken rullet forbi vinduet, oppover Trondheimsveien, videre mot Grefsen.. Mens det tikket inn en sms fra bestevenn hvor hun siterte skottene "Grow some balls, and speak your mind!!".. Mens hun i tredje etasje gikk ut med søppelet og tok seg en røyk... Mens alt dette her skjedde. Mens livet skjedde som normalt i hovedstaden, i hele Norge, tok en jente i Heimdalsgata et valg. Hun valgte å ikke være feig lenger. For selvom kroppen, magen og det dundrende hjerte talte imot, var det et sted der inne i henne som brant sterkere. Det var motet hennes. Og hun og motet trykte sammen på "Send", og i sekundet de gjorde det, var hun fri. Hun var ikke lenger en fange av sin egen feighet. Hun valgte å ikke lenger være feig, men modig. Vågal. Eventyrlysten. Det spilte ingen rolle om han ikke kunne, om han ikke ville. For hun hadde fortsatt våget. Hun hadde våget å prøve. Å det er det som betyr noe. Å prøve, våge. For om man skal sitte hjemme resten av livet uten å prøve, så vil man aldri oppnå eventyrene man drømmer om. Da vil man for alltid sitte på denne sofaen alene, undrende over livet man kunne hatt. Jeg tok et valg og jeg valgte å ta de valgene som former livet mitt slik jeg ønsker det skal være. Og jeg ønsker at det skal være et liv hvor jeg er modig, hvor jeg prøver, hvor jeg våger.