onsdag 27. mars 2013

Different people

Jeg reiste fra blokkene til fjellene. Fjellene med snø og spisse kanter. Fjellene som ga meg følelsen av å befinne meg i et postkort. Av å være så utrolig liten og skjør, til stor og sterk. Fra soveromsvinduet, stua, kjøkkenet.. Uansett hvor du snudde deg dukket det opp nye hvite topper som tok pusten fra meg. Det var så fantastisk vakkert og jeg klarte aldri å bli kvitt den forelskelsen. Det reiv i hjertet og det var så godt. Det var godt å føle noe godt. Det var deilig å ikke kjenne den tunge, nervøse magen som vrir seg på grunn av stress og tanker og ting jeg ikke får gjort noe med. 

Alps from Over Italy

Jeg reiste bort for noen dager jeg. På søndag pakket jeg sakene mine og hoppet på flyet til byen jeg har lært å hate. Men jeg skulle ikke bli der lenge. For jeg skulle videre, hvor det var flere fjell og finere folk. Venninna mi og jeg. Hun som er min valgte søster, som jeg nå skulle møte familien til som jeg følte jeg allerede kjente. Det ble vin, regnbuekilt-laging, kaker og god mat. Det ble dager hvor jeg kunne lene meg tilbake og slappe av. Ikke tenke på meldinger jeg burde eller ikke burde sende. Ikke tenke på flyttingen som snart må skje og det at jeg har ingen steder å bo. Ikke tenke på noe annet enn at jeg skulle kose meg, her og nå. At alt det andre fikk vente. Jeg fikk fikk en tredagers pustepause. Og det var godt. Det var godt å få puste litt igjen.

Untitled

Så reiste jeg fra fjellene, tilbake til blokkene. Nå er jeg hjemme igjen og den vonde, kvalmende følelsen er tilbake. Magen min vrir seg på grunn av stress og tanker som stresser meg enda mer. Jeg har gått på en smell. Jeg føler meg svak, teit og dum. Jeg føler meg så sårbar at jeg vil synke ned i et hull og aldri titte opp igjen. Hjertet banker fortere, men jeg klarer ikke å være modig. Jeg er så feig om dagen at jeg ikke kjenner meg selv igjen en gang. Jeg som alltid har hatt bein i nesa og hevet hodet. Nå blir jeg en geleklump bare av tanken på å sende en melding til en skjeggete kar. Jeg føler jeg har mistet meg selv. Det er som om hun er der et sted. Den jenta jeg egentlig er. Det er som om hun slår mot veggene inni meg og prøver å bryte seg løs. Og jeg heier på henne. Jeg ønsker ingenting annet enn at hun skal vinne. Så jeg prøver å rive ned murene fra andre siden. Hjelpe henne. Hun på innsiden og jeg på utsiden. Sammen skal vi klare det. Vi må klare det. For vi overlever ikke av å leve på denne måten. Så jeg prøver å puste. Inn og ut. Ut og inn. Jeg prøver å drepe de kvelende tankende og den vonde følelsen i magen. Jeg prøver å svelge kvalmheten som ligger som et lokk over meg om dagen. Jeg prøver å bekjempe dette med nebb og klør. Ikke faen om jeg gir meg.

Untitled

Untitled

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar