søndag 14. april 2013

Don't you ever want to be brave?

Untitled
Untitled

For tre dager siden satt jeg å forbanna meg over livet mitt. Hvorfor er jeg en så drømmende person? Hvorfor drømmer jeg om disse eventyrene jeg veit at jeg aldri vil oppleve? Hvorfor har jeg blitt hjernevaska av tv-seriene som viser frem disse "ekte" personene, disse personene som liksom skal være som deg og meg, disse som vi skal kjenne oss igjen i. De som er ikke de fineste, tynneste, peneste, mest sexy. Disse vanlige, vakre menneskene. Disse som er som oss. Vi som klør oss i rumpa og raper høyt. Vi som går ut med fett hår, bare fordi vi ikke hadde tid eller ork til å gå i dusjen først. Vi som har trusene som sniker seg opp i rumpa og man må på en eller annen måte, i all offentlighet, få den tilbake hvor den skal være på en så diskré måte som over hode mulig (selv om jeg er overbevist om at dette faktisk ikke lar seg gjøre). Vi som spiser opp en hel melkesjokoladeplate i løpet av en halvtime og hater oss selv for det etterpå. Vi som har tilfeldig sex med fine karer og mindre fine karer, hvor vi ligger i senga etterpå og savner han, selv om vi har lovet oss selv at det skulle vi ikke gjøre. Vi som går ut der og føler at alle går så mye mer grasiøst enn oss, at vi sjangler og vugger frem og tilbake av en gange. Vi som ser på alle disse andre jentene og guttene som er så perfekte, mens vi føler så utenfor, utenfor alt dette perfekte, dette fellesskapet vi ikke kan besudle med vårt  nærhver. Vi som sender disse sms'ene vi ikke burde sende, selv om det er egentlig det eneste vi vil. Vi som feiler, vi som er ekte. Vi som ikke er skuespillere og vi som ikke har noe manus å leve etter. Vi som må skrive våre egne manus og ikke vite hva motspilleren vil si, for du kan ikke hans replikker. Det er en evigvarende improvisjon og man aner ikke hva som skjuler seg rundt neste hjørne. Det er både forferdelig slitsomt og forferdelig vakkert. Det er jo det som er livet. Man vet ikke hvordan alt dette vil ende. Man vet ikke om han du kysser på, på lørdagskvelder, er han du skal ta etternavnet til. Du vet ikke om han du sendte melding til, vil være der om ett år. Du vet ikke hva som skjer neste uke engang. Du vet ingenting. Du kan gripe roret og prøve å styre en så stø kurs som over hodet mulig, men sannheten er at vi ikke har noe kart over livet, ingenting som kan fortelle oss hva som venter oss der ute, bak horisonten. Det er dette som er livet og det er så forbanna frustrerende og magisk. Det er så jævlig slitsomt å ikke vite om han liker deg eller ikke. Det er så helvetes slitsomt å ikke vite hva man skal jobbe med i fremtiden eller hva slags studier man skal velge. Det er så utrolig slitsomt å ikke vite i hvilken retning man skal vri roret til dette skipet, ute på dette havet som er livet. Vil man gå på grunne eller vil man ende opp i en paradisbukt? Hva om man senker ankeret for fort og lar seg bli liggende og vugge ute på det endeløse havet? Hva om man seiler feil vei, hva om vinden prøver å dra deg i en annen retning? Hva om der du går i land er feil sted for deg? 

Freaks
Der satt jeg, sint på meg selv og dette livet som visstnok er mitt. Her sitter jeg nå, tre dager etterpå, fyllesjuk, bustete hår, ett par blåmerker rikere, og mest sannsynlig en brist på ribbeinet mitt, og ler godt. Hvor ironisk det hele er. Hvor ironisk alle disse forbannelsene kom til å bli. For sannheten er at de siste tre dagene har vært helt fantastisk. Jeg har møtt mange nye fantastiske mennesker, fått meg en ny venn som jeg håper blir en veldig god en, vandret gjennom gatene leiende med karen med det fine smilet og skjegget, hilst på enda flere mennesker med skjegg, skinnjakker og svarte klær, drukket enda mer øl, og bølla enda mer enn vanlig. Jeg har ledd, smilt og hatt det så bra de siste dagene, takket være litt spontanitet, en god dose mot og massemasse øl. 
bruise Untitled Smile

5 kommentarer:

  1. det er så fint å berike livet sitt med nye venner <3

    SvarSlett
  2. hei. jeg leser ofte her, men såvidt jeg husker har jeg ikke skrevet noe. jeg kan ta feil. alt du skriver minner meg så ekstremt mye om meg selv. jeg kunne skrevet nøyaktig det her. kanskje bortsett fra detaljene i den siste delen her. men uansett. det er kanskje ikke så spesielt egentlig, jeg tipper vi er mange i denne båten, men det er likevel så fint å lese og få en bekreftelse på at man ikke er aleine om å føle det sånn ofte.

    SvarSlett
  3. Itte eg hadde lest overskriften så sa eg ja inni meg. Eg har alltid lyst te å vær modig ;) Nye venner e det besta som fins, spesielt dei du møte som du vett komme te å bli ein stor del av livet ditt framover og som du vett komme te å bety mye for deg. Og eg e ein av dei som rape høgt. Altfor høgt. Te tider har folk sagt at eg hørres ut som ein mann, haha. Utrolig kjekt å lesa at du har kost deg og hatt det fint <3

    / tusen tusen takk <3<3<3

    SvarSlett
  4. Åh, dette var bra å lese. Elsker setningen med trusa i rompa, for det er så sant.

    SvarSlett