søndag 28. april 2013

I'll be the only one holding the tickets

Jeg lå der i senga klar for søvn, tenkende at jeg aldri kom til å få noe svar, da mobilen plutselig lagde lyd ved siden av meg. Det kunne like gjerne ha vært en tikkende bombe og da jeg åpnet meldingen ble alt sprengt til fillebiter. Jeg tror jeg hadde foretrukket å aldri ha fått noe svar..

Untitled Untitled Untitled May 1, 2012
På tirsdag fikk jeg en melding som velta livet mitt på hodet. Og ikke minst.. hjertet mitt. Da var dagen hvor jeg måtte gå tilbake til tekster jeg har skrevet før. Lese ordene og (om mulig) visdommen som ligger i disse ordene. Jeg visste nøyaktig hvilket innlegg jeg skulle rulle meg ned til. Jungel-innlegget mitt. Hvor jeg prater om dette med å våge, være modig. Å tørre å sende melding til disse karene, disse jentene, som opptar alt for mye tid i tankene våre, som får det til å krible i magen og får oss til å smile. Og om at man aldri veit hvordan det vil gå. Om at man ikke veit om det vil gjøre helvetes vondt eller bli noe helt fantastisk bra. Om at man aldri veit. For det er her i jungelen, vi aldri tror vi kommer oss ut av, eventyrene venter. De vil komme og de vil slutte før man selv er klar for det, og noen ganger vil det være så fantastisk fint og andre ganger vil det gjøre helvetes vondt.
Denne gangen gjorde det vondt. Jeg kjenner det, den trykkende, stikkende følelsen bak ribbeina. Jeg kjenner at jeg er trist. At jeg skulle ønske at tingene var annerledes. At jeg kunne forandre ting. At jeg skulle ønske jeg kunne trollbinde han med flørtende blikk og lekende kyss. At jeg kunne være den fantastiske meg og bare ved det forandre meningen hans. Han, han med det fine smilet og skjegget. Men det kan jeg ikke. På samme måte som jeg ikke kan noe for hva hjertet mitt føler, kan ikke han noe for hva hans føler. 

F1000004
Jeg kan ikke la deg fly videre uten at du veit hva jeg føler. Jeg klarer ikke å vandre videre uten at du veit. Jeg trenger å snakke med deg. Du må vite ordene jeg har sittet inne med alt for lenge. Du må vite at det gjorde vondt når jeg fikk vite at ting hadde forandra seg siden sist. Du må høre fra meg og jeg må se deg når jeg forteller deg at jeg har begynt å like deg. Du må vite at jeg ble såra og skuffa. Jeg kan ikke sitte igjen med alle de usagte ordene. Ordene som kommer til å spise meg opp levende over tid. Ordene som kommer til å bli større og større med tiden, som kommer til å romme så mye smerte og mørkhet at jeg drukner i dem. Jeg må gi dem videre. Du må vite.
Så der stod jeg, foran en liten scene på Crossroad club, når jeg fikk meldingen fra en venninne at du var på utestedet jeg skulle på etterpå. Pulsen steg og tankene bleknet. Jeg måtte komme meg dit nå og det fort. Det var nå eller aldri. Ordene, setningene, jeg hadde øvd på i to dager, disse tingene jeg trenger at du får vite, begynte å repetere seg selv, på repeat, over og over igjen, så fort at jeg ikke klarte å henge med. I kveld skal jeg være modigere enn jeg noen gang har vært før. Jeg skal gå til deg og spørre om å få prate med deg. Jeg skal åpne hjertet mitt, jeg skal si ordene jeg ikke kan bære på alene og jeg trenger å se smerten i øynene dine når jeg sier at jeg er såra, at jeg har vondt på grunn av deg. Jeg skal ha en samtale jeg aldri har hatt med noen før. Og jeg skal være modig, modigere enn jeg noen gang har vært. 

Hjertet løper løpsk og jeg har ikke oversikt over tempoet til føttene. Gatelysene forsvinner fortere enn vanlig bak meg, og gatenavnene flyr forbi. Det er nå eller aldri. Nå eller aldri. Det er nå. 


Fortsettelse følger....

3 kommentarer:

  1. Herregud, du er så sabla fantastisk. Og jeg er så stolt av deg

    SvarSlett
  2. <3 Jeg vet hvordan det kan stikke. Jeg har opplevd det samme i veldig liten grad denne helgen (liten grad fordi jeg møtte han forrige helg). Du var tøff og gjorde det du kunne gjøre. En kommer ingen vei ved å gå i uvissthet og være stressa. Jeg håper dette ikke stikker altfor dypt altfor lenge for deg. Og spent på åssen samtalen gikk:)

    SvarSlett
  3. Åh. Søte du. Håpe du klare å komma deg forbi det stikket. Og at samtalen du hadde gikk bedre enn forventa. At alt ordna seg. Og hvis det ikje gjorde det så vit at det ordne seg te slutt. Sjøl om det kan virka som det aldri ordne seg så gjør det det. Det tar bare sykt lång tid. Eg heie på deg!!!

    / Ja, det va sykt morro. Va godt å hørra de live igjen, så sykt lenge siden sist. Åsså har de bitt så mye bedre og flinkare siden sist. Eg håpe virkelig de komme seg opp og fram snart. For de fortjene det <3

    SvarSlett