fredag 5. april 2013

We'll digg our way out, and still say no

Singellivet kan sammenlignes med en jungel. For det er det, det er. Det er så mye der ute og det er så vanskelig å finne frem. Spesielt når du nettopp har ankommet jungelen, igjen. Når du ikke husker de tidligere opptråkkede stiene dine, og hvor det har kommet utallig nye stier siden sist du var der. Så du bruker lang tid på å lære hvordan du skal finne frem i denne jungelen. Og når du først klarer med stødige ben å liste deg frem, uten å bli spist, da er det alle disse reglene å ta hensyn til. Jungelloven. Alle de uskrevne reglene, man aldri helt har forstått hvorfor folk følger, gjerne slavisk. For hvorfor skal vi følge alle disse teite reglene? Hvorfor skal man vente så  og så mange dager før man ringer eller sender karen med det fine smilet en melding? Hvorfor skal man oppføre seg på den og den måten? Hvorfor kan vi ikke bare drite i alt? Kan vi ikke bare sende han en melding samme dag og fortelle hvor fint smil han har? Hvorfor kan man ikke bare si til folk at, hei, jeg tror jeg liker deg litt, lyst til å bli bedre kjent med hverandre? Hvorfor kan vi ikke bare gjøre og si det vi føler for? For det er hjertene våre det er snakk om. Det er kjærlighet, eventyr og bankende unge hjerter det er snakk om. Tenk så mye man går glipp av ved å følge alle disse reglene. All usikkerheten om han eller hun liker deg, for du liker han eller hun. All denne usikkerheten med hvor lenge man burde vente før man kontakter denne jenta med de fine øynene eller gutten med det fine skjegget. Den vonde følelsen i magen når ting går til helvete, når han ikke er interessert eller hun ikke er interessert. Den vonde smerten i magen og alle spørsmålene. Ja, men.. Ventet du ikke mange nok dager før du sendte melding? Hadde du ikke fulgt alle reglene i jungelloven? Hvorfor funket det ikke da? Burde du ha latt være å sende den meldingen, for ble du kanskje ikke litt masete da?

Untitled

Sannheten er at man aldri veit om det vil ende godt eller ikke, om man følger uskrevne regler eller ei. Man vet aldri hvor det vil ende. Men jeg mener det er bedre å drite i disse teite reglene og sende den meldingen, be han over og spør om hun har lyst til å finne på noe. Vær litt modig. Vær litt rebell. Ikke vent i de tre dagene før du kontakter vedkommende, ikke la være å si det du har lyst til å si. Fortell henne hvor fine øyne hun har og fortell han hvor fint smilet hans er. Fortell at du liker selskapet deres og si at du har lyst til å bli bedre kjent med dem. La oss være modige og eventyrlystne for hjertene våre. La oss våge å utsette oss selv for avvisning og la oss åpne oss selv i håpet om at noen gjengjelder det. For det er det vi ønsker er det ikke? Når han faktisk gjengjelder det. Når hun faktisk gjengjelder det. Det er det vi ønsker, er det ikke? Så la oss svinge oss i ljianene. La oss fare igjennom denne helvetes store jungelen, og la oss drite i disse idiotiske reglene, og la oss aldri temme våre hjerter av en haug med regler, ingen liker å følge uansett. La oss være frie, eventyrlystne og ville.

Untitled 225/365

1 kommentar:

  1. åh. jeg er også akkurat ute i jungelen igjen. og jeg er lei allerede. det er helt utrolig hvor kald og kjølig oslo kan føles, og hvor alene en kan føle seg når en vandrer alene (eller forsåvidt sammen en fremmed) hjemover etter en natt på byen. hvor mye en kan angre fordi en sa "jeg vil gjerne møte deg igjen" allerede da du møtte han ute på byen, men aldri hørte noe igjen. men så tenker jeg egentlig, at hvis dette var det spesielle en leter etter, ville han likt å høre nettopp det.

    SvarSlett