15.30

Kaffekoppen er så full at den er på randen til å renne over. Med skjelvende hender løfter jeg koppen mot munnen og drikker grådig. Øynene er tunge etter nok en natt med for lite søvn. Ordene, de skrivende ordene tar i fra meg nattesøvnen. Jeg tenker på denne historien hele tiden. Jeg tenker på at jeg aldri i verden kommer til å klare å gjennomføre det, før jeg så tenker 'hold kjeft'. Håret mitt blir kortere og kortere om dagen. Det er kvelder hvor word-dokukmentet stirrer tomt på meg hvor jeg reiser meg opp av frustrasjon og forlater pc'n der alene i sofaen, senga eller hvor nå enn den befinner seg, for å gå bort til bokhylla, tar ut bøkene som har rørt noe i meg. Jeg blar igjennom disse bøkene jeg elsker og håper at det står noe der som får alt til å løsne. Jeg håper at litt av dens magi kan smitte over på meg og min kreativitet. Men når bøkene bare stirrer tomt tilbake på meg og minner meg på at jeg må skape noe eget, ikke noe som allerede er skrevet, setter jeg de frustrert tilbake på plassen sin i hylla og går ut på badet. I speilet møter jeg meg selv, trøtte øyne uten sminke. Jeg tar frem saksa og begynner å stusse håret, klipper av ett par centimeter. "Du får bare kortere og kortere hår for hver gang jeg ser deg", sa en venninne til meg for et par dager siden. I speilet ser jeg den samme jenta med de samme trøtte øynene, men håret er blitt enda ett par centimeter kortere. Fornøyd rufser hun til håret sitt og går ut igjen. Hun slår av lyset i stua, lukker igjen skjermen på pc'n og drar med seg dyna fra sofaen tilbake igjen til senga. Hun tenker der hun ligger i senga, rett før hun sovner, at hvis hun kommer til å bruke flere år på dette prosjektet, så kommer hun til å ikke ha noe mer hår igjen.

Det er siste dag på jobb, klokken halv fire er det offisielt ferie. I morgen skal jeg ta på meg en fin kjole og dra på sommerfest med jobben, på fredag reiser jeg til hytta i Sverige, søndag er det Patti Smith, og på mandag reiser jeg til Kragerø hvor venner venter i et hvitt hus ute på en øy. Først skog, fuglekvitter og gress under føttene. Et lite, rødt torp i skogen. Våkne opp med en lodden venn i enden av senga, som logrer når jeg våkner og dytter den kalde, våte snuta si i ansiktet mitt og en liten kar på gulvet som mjauer god dag. Så turer jeg tilbake til Oslo for å høre på den råeste dama jeg veit om, Patti, før jeg nok en gang slenger sekken på ryggen og reiser til sørlandet, hvor hvitvinskvelder, reker og bølgeskvulp venter. Jeg skal lese bøker hele dagen, jeg skal strekke på meg i sola eller i sofaen om det regner, jeg skal trekke lungene fulle av saltvannslukt, jeg skal spille kort til langt på natt, jeg skal skrive videre på historien som driver meg til vanvidd, jeg skal sitte oppe med brodern til langt på natt og diskutere saker som får hjertet til å banke hardt, jeg skal ligge på bryggekanten og fiske krabber som da jeg var liten, jeg skal la Patti og bandet hennes inspirere meg, jeg skal stryke igjennom pelsen til katten og hunden jeg ser alt for skjeldent, jeg skal synge på Pinks sanger med jentene slik at hele øya hører oss, akkurat som i fjor, og viktigst av alt; jeg skal puste ut. Jeg skal kjenne på savn og glede meg til å være tilbake i hovedstaden, men først av alt skal jeg nyte å reise bort litt. Reise bort fra trafikken utenfor vinduet mitt om natten, sirenene, blålysene, stemmene til alle de forskjellige menneskene ute i gata, trikken som gjaller bortover på skinnene sine, reise bort fra muligheten til å hoppe på t-banen og ligge i en armkrok om natten, reise bort fra fine folk som blir igjen i Oslo, reise bort fra å måtte stå opp for å gå på jobb i nummer nitten. Reise til hjertero og kjenne på litt savn. Ferie, dere. Det trenger jeg virkelig.