søndag 28. juli 2013

Én, to, tre, fire

Én. Dagene ble forvandlet til en tornado med savn. Savn etter mennesker som er alt for langt borte når jeg trenger dem, eller de trenger meg. Jeg har følt meg fanget, når sannheten er at jeg har vært fri som fuglen. Jeg har lengtet etter byen min, som jeg oppdaget når jeg kom hit, var tom. Tomhet og savn. Hele tiden har jeg måtte vente. Ventetiden har strekt seg ut i det uendelige, og når jeg trodde ventetiden endelig var over, skulle det vise seg at den såvidt hadde begynt.

Untitled

To. Himmelen er blå, sola skinner i øynene. Rundt meg er det trær. Disse trærne som har vært her siden jeg var liten og var her for første gang, mest sannsynlig en gang på barneskolen. Vannet er slik jeg husker det, rødbrunt og grumsete med små fisker som svømmer mellom beina dine der du vasser uti. Jeg ligger der å flyter på ryggen. Jeg føler meg vektløs og for første gang på evigheter så tenker jeg ikke på noe. Jeg velger å bare bli liggende, flytende og drifte bort. En pustepause i livet. Og jeg tenker: Om tårene måtte komme, så er det ingen som kommer til å se de, når de renner ned på siden av hodet mitt og blander seg med ferskvannet som så forsiktig svøper meg inn i sitt trygge favn.

Untitled

Tre. Jeg våkner halv sju en morgen. Øynene er såre etter å ha grått mesteparten av natta før jeg sovna. Jeg satte på en sang som reiv opp all driten og det kom rennende ut. Det gjorde så vondt at jeg trodde jeg ikke kom til å klare å puste, men jeg gjorde det. Lungene fortsetter å fylles med luft, hjertet slutter ikke å slå. Jeg lever videre med denne klumpen i brystet og den evige kamplysten. Kamplysten jeg ber om aldri måtte forsvinne, kamplysten som seinere kommer til å vise seg at alltid vil være ved min side, kjempende ved meg, med meg. 

Untitled

Fire. Det er første dagen på lenge hvor det er overskyet. Fortsatt er det for varmt til å gå med noe annet enn bare undertøy rundt i leiligheten. Folkene i naboblokka som sitter i vinduskarmen og røyker sitter der også i undertøyet. En hel by med mennesker vandrende rundt i sitt minimale tøy. Oslo tar ikke fra oss varmen, selv om sola ikke titter frem. Og det er greit det. For snart tar det slutt og snart kommer kulden, den kalde friske luften, snikende inn på oss. Snart, men ikke enda. Så vi har fortsatt litt tid før kulda setter inn. Vi har fortsatt flere dager hvor vi kan vandre rundt halvnakne og kjenne lakenet klistre seg til ryggen om natten. Vi har fortsatt litt tid.

Untitled

2 kommentarer:

  1. Du skrive så fint Lisbeth. Det e ein sårbarhet i ordå dine som bare røre hjerta mitt. Du e fantastisk. Og eg håpe at ting ordne seg snart. At det lysne litt for dåkkår begge. Det e vondt å se og hørra at andre har det vondt. Samtidig så e det fint å lesa for ordå dine e så vakre. Du asså <3

    / Hehe, tusen takk du, ganske fornøyd med koss resultatet blei. Eg e heldig som har fonne ein artist eg stole på og som respektere meg og mine ønsker. Det e ubeskrivelig. Nesten som me tenke likt avogte. Når det gjelde idear og sånn. Så eg e sjukt glad for at eg fant hu ;)

    SvarSlett
  2. Åh, hva kan jeg si annet enn: Fiiint! Du må være en av mine favorittpersoner når det gjelder skriving.

    SvarSlett