Lets love death away

Når jeg legger meg i senga om kvelden, gjerne utslitt og trøtt, når jeg ruller ut av den om morgenen, når jeg ser at sola står høyt på himmelen, når jeg går forbi Schous bryggeri, når jeg tar en øl, eller to, tre, fire, fem, når jeg rangler igjennom disse gatene som er nesten tomme om dagen i byen som er uslåelig vakker om sommeren, når jeg sitter hjemme uten å ha noe å gjøre, spesielt da, når de ved siden av meg holder hender og smiler, når jeg ser på mobilen som blinker alt for sjeldent om dagen, når jeg pusser tennene og jeg møter øynene mine i speilet, når jeg står der i bare trusa og lager meg frokost en tidlig morgen, for jeg har begynt å våkne alt for tidlig nå om dagen, når jeg sitter i parken med en venninne og prater om feminisme, når jeg sitter på samme restaurant for femte dagen på rad og spiser mat jeg nå tar meg råd til, når jeg får sola i øynene, når jeg tar på meg skoene og går ut døra, når jeg sitter foran dataen og skal skrive disse tekstene som skal bli sendt til nettmagasin, når jeg gjør alt dette her, når jeg puster inn og når jeg puster ut, så kjenner jeg at savnet blir større og større, og at for hver dag som går så gjør det litt vondere, fordi jeg veit at du har det vondt og fordi du er så langt unna. Fordi det er meningen at jeg skal gå her i Oslo, ha det gøy, le, drikke øl og nyte ferien min, og jeg prøver, jeg prøver virkelig, for både deg og meg. For du vil at jeg skal ha det bra, men jeg klarer det ikke helt. Jeg ler, men jeg ler ikke like mye. Jeg prater og er sosial, men det hender oftere at jeg sitter i en krok, mens latteren og praten går over hodet på meg. Jeg henger ikke helt med og jeg vil det ikke heller. Jeg vil klemme deg og være der for deg. Men jeg kan ikke. Jeg må bare sitte her, sitte her og prøve å ha det gøy, litt for meg, mest for deg. Så jeg sitter her i byen jeg elsker om sommeren, det er sol hver dag, folk smiler og koser seg, jeg løfter ølglass etter ølglass, prøver å være sosial hver dag og jeg prøver å le så mye som mulig, mens jeg venter på deg, mens jeg venter på at du er tilbake igjen. For det er det jeg gjør, jeg venter og jeg prøver å være tålmodig, men det er vanskelig. Så i mellomtiden tar jeg på meg skoene og går ut døra, jeg leser bøker etter bøker for å oppholde tankene med noe annet, jeg er sosial så ofte jeg kan, jeg myser mot sola og løfter disse ølglassene, hele tiden mens jeg egentlig bare venter på deg.