I still believe

Og det er når jeg velger å trekke meg unna og gi pusterom, tid til å tenke, tid til å savne, når jeg ser lengtende på mobilen, men velger å ikke sende meldinger om at jeg lengter etter deg eller savner deg, når jeg vandrer der nedover gaten med vennene som ikke kan ane hvilken storm det er inni meg, når jeg går der i sommerkvelden, med bar hud og løst flagrende rødt hår som bader i sola, sola som er på vei ned bak bygningene, som svøper inn Oslo i ett mykt, rosagult lys, som ikke bare varmer hovedstaden opp til det maksimale punktet, hvor folk går rundt med brun, svett hud, men som også varmer hjertet ditt, sola som gir deg varme og styrke til å måtte holde ut så lenge du er nødt, der du går på dag nummer to og veit at det blir flere dager, flere dager uten kontakt, flere dager uten hender som tvinnes, flere dager med savn og lengsel, bare fordi du veit det trengs å pustes og tenkes alene, når du går der og har valgt å holde deg unna for å gi plass til pusterom, fordi han betyr så mye at savnet du føler er verdt å bære, slik at tankene kan vandre fritt og savn kan blomstre, når du har valgt dette og du går der og mobilen plutselig vibrerer... Og det er når jeg velger å trekke meg unna at han velger å strekke seg ut. Og før jeg visste ordet av det var ventetiden over, det ble ikke noe dag nummer tre, fire eller fem, det ble bare to, disse to hele dagene med en storm inni deg, og så var det hele over. For når sola gikk ned i Oslo den kvelden og varmen ble erstattet med kjølig kveldsluft, trengtes ikke varmen fra sola lenger, for da møttes to bankende, unge hjerter som tok over byen den kvelden. 

For noen ganger så må man ta de vanskelige valgene som kan få det til å stikke i brystet etter savn, noen ganger må man våge å trekke seg unna slik at andre får puste, og noen ganger må man sette sin lit til en annen person om at man ikke blir glemt, men savnet og igjen en dag omfavnet