Lukk øynene og hold pusten

"Bli" stod det, men jeg gikk ut av døra med kjappe skritt. Jeg kunne ha blitt, jeg kunne ha snudd der jeg var allerede ute av døra. Jeg kunne ha gått bort og sagt redd meg og jeg ville blitt reddet, jeg ville blitt svøpt inn i latter og varme for kvelden, men det hadde bare blitt med den kvelden. Jeg kunne ha blitt, men jeg gjorde det ikke. Jeg ville. Det var en del av meg der som ville bli igjen, men det var en enda større del av meg som ville noe annet. En enda større del som ville ha noe annet, noe ikke bare for den kvelden, men noe som kan vare i en evighet. Men akkurat den dagen falt verden i grus. Den kvelden vrengte hjertet mitt seg i smerte. Derfor var det en stor del av meg som ville bli igjen. Jeg er ikke bra nok. Men jeg er det. Jeg er så helvetes bra og jeg veit det. Det er derfor det gjorde så vondt, de ordene. Når jeg tilbyr den dårligste utgaven av meg selv, så er det lov å bli forbanna på seg selv. Når gutten som fortjener alt i hele verden, han fortjener at du får verden til å stoppe for han, for han er så bra, han er det, og jeg er det også, jeg har bare ikke klart det, for jeg har aldri gjort dette her før. Jeg har aldri vært den beste jeg kan være for noen, for det er så himla skummelt. Det er så skummelt at det tar pusten fra en. Ikke bare en, men mange. Det er mange av oss der ute, men vi må gi oss. Vi må skjerpe oss. Vi må bare tørre, vi må bare rett og slett tørre å være den aller beste utgaven av oss selv til han eller hun som virkelig fortjener det, for hvis ikke det er bra nok, hvis den beste utgaven av oss selv ikke er bra nok, nei, da er ikke han eller hun bra nok for oss heller. Det må vi huske på der vi går å kjemper med oss selv. For det er ikke ofte man møter noen som er verdt å kjempe slik for. Det er ikke ofte man møter noen som fortjener den aller beste utgaven av deg selv, den som fortjener at du gir slipp på alle hemninger, all angsten, all dårlig selvtillit. For du må bare stole på at du er bra nok. Dette er ikke snakk om å flytte fjell, nei, dette er verre. For vi må gå inn i oss selv og våge å være sårbare, å blottlegge oss selv. Det er så vanvittig skummelt og det er nettopp derfor det er så himla viktig å gjøre det for den personen. For han eller hun, slike som dem dukker ikke opp ofte, og når de gjør det, ja, da må vi bare trollbinde dem med alt det fantastiske vi innebærer. Vi må vise dem de utrolige verdene som befinner seg inni oss. Hele tiden i håp om at det er dette de ønsker, at det de finner er noe de også elsker. At våre egne verdener kan kombinseres og dannes om til én vi har sammen. En verden hvor man er seg selv. Den usminkede versjonen av oss, den som er ekte og rå, hvor man kan slappe av og stole på hverandre, hvor man holder hverandre i hånda når man trenger det og hvor man ler i takt når det er rom for det. 

Det er når det er på sitt vanskeligste at jeg skjønte at det var på sitt mest riktige, at dette ikke skjer ofte, at det aldri har skjedd meg før, og både jeg og han fortjener dette. Jeg fortjener dette. For første gang skal jeg ikke flykte, jeg skal ta løpefart og hoppe ut i det. Og det er lov å holde pusten og lukke øynene når vi gjør det. Det er lov å være redd når vi hopper. Men vi vil oppdage når vi treffer overflaten og vannet kommer brasende over oss, at det ikke var så farlig allikevel. Og vi vil stige til overflaten, åpne øynene og le, vi vil le, smile og være lykkelige. Vi vil oppdage at det er verdt det når han eller hun du liker så godt ser på deg med nye forelskede øyne, med ett nytt smil om munnen. Når han eller henne for første gang virkelig kan falle helt og holdent for deg, den riktige versjonen av deg.