Lets love death away

Jeg hadde så lyst til å prate med deg her om dagen. Jeg var full, glad og hadde nettopp kommet hjem fra byen. Og alt jeg ville var å prate med deg. Le av vitsene dine, høre stemmen din. Men jeg lot det bli med tanken. Det er kanskje slike stunder som gjør meg aller mest trist. Det er det at jeg ikke engang kan ringe deg, prate med deg, fordi alt er for komplisert til det. I forrige uke trodde jeg verden skulle bli snudd på hodet, men det var ingen nyheter, alt var som det skulle, alt var normalt, og på sett og vis ble verden min snudd på hodet på grunn av det. Fordi tankene som dukket opp overrasket meg. Jeg ble overrasket over tristheten jeg følte ved alt dette normale. For ting var slik de skulle, det var ingenting mer. Og dette fylte meg med en tristhet jeg ikke visste jeg kunne føle på. Det var en tomhet etter noe som aldri hadde vært der. Noe som aldri hadde blitt skapt. Eneste stedet det ble skapt, var i hodet mitt og når jeg innså at det bare var med det, var det en tristhet som satt dypt i meg. Skuffelse. 

//

Alt jeg leser er av Tomas Espedal og jeg leser over alt. På jobb, når jeg venter på folk, før jeg løper til trikken. Ordene hans fengsler meg og drar meg av gårde i en fart jeg ikke har følt på, på lenge. Han får meg til å skrive lange, usammenhengende setninger som henger sammen, bruke alt for mange kommaer og skrive uten å tenke. Slik blir både magi og kaos skapt.