Litt tom, men ikke død

Jeg er litt tom for tiden. Vi har økt dosen til det dobbelte og følelsene mine blir pakket inn i medisinsk plast. Når jeg er tom er det heller ingen ord som presser på for å komme ut. Det er alltid så trist. For det er det fineste jeg veit om, når ordene presser på og de bare må ut. Når de kommer ut og former fine setninger, setninger folk kjenner seg igjen i og som folk syns er vakre. Setninger som formerer seg helt på egenhånd, noen ganger uten at jeg selv har noe jeg skulle sagt. Fingrene adlyder og flyr over tastaturet, gjør det ordene selv vil, formerer seg som de slik vil. Som en flokk ville fugler. Jeg prøver å ikke presse meg for mye, å kjefte på meg selv fordi jeg ikke skriver nok eller ikke er kreativ nok om dagen. Så jeg tar det litt med ro og driver med alt mulig annet i mellomtiden. Jeg planlegger verdens kuleste utdrikningslag og lager bryllupsinvitasjoner til fingrene blør og vi har konsumert mer øl enn vi burde. Jeg strikker på lange, tjukke skjerf jeg kan bruke om det skulle fortsette å være flere kalde dager eller til å ha til neste høst og vinter. Jeg ser på Hunger Games-filmene og ønsker å være like sterk som Katniss selv. Jeg ser på Tørk aldri tårer uten hansker og gråter og gråter og gråter. Jeg ser Erik Poppes Tusen ganger god natt og blir engasjert og rørt. Jeg leser artikler på artikler om feminisme og har meldt meg inn i Kvinnefronten. Jeg har Facebook fylt opp til randen med brennende engasjement og ikke folks perfekte liv-statuser. Jeg har tatt min første (ordentlige) tattovering og elsker armen min mer enn noensinne. Og hver dag lar jeg være å skrive ned ordene, for ordene er følelsene mine og de orker jeg bare ikke.

.. Så når du spør meg hvordan det går og jeg smiler og svarer at, joda, det går bra, så ljuger jeg ikke, men jeg forteller ikke sannheten heller. Fordi jeg føler bare mindre og mindre, og jeg kommer til å be hun om å øke dosen helt til alt er borte. Jeg klarer ikke å slutte å føle på egenhånd, jeg klarer ikke å glemme at jeg elsker deg.