Øyeblikk nummer ni, ti og elleve, skrevet for en stund siden. Fortsatt øyeblikk, selv om de er over for lenge siden.
Ni. Hun leser igjennom ordene som er skrevet for kort tid siden. Det som var sant da, er ikke lenger sant nå. Og ordene som er skrevet før det igjen var også en sannhet når de ble skrevet, men når teksten etter det, helt motsatt, ble skrevet var de ikke lenger tilfellet. Ting forandrer seg så fort om dagen og følelsene mine klarer nesten ikke å henge med selv. Hva jeg mente forrige uke kan ha forandret seg denne uka. Jeg klarer rett og slett ikke å ta et standpunkt om dagen, for følelsene forandrer seg fra dag til dag, beslutninger som har blitt tatt hviskes ut av handlinger som tilsier det motsatte. Dette er en berg- og dalbane jeg ikke kommer til å klare å komme fra uskadd, og jeg veit det. Jeg veit det så jævlig godt. Men jeg fortsetter bare. For jeg kan ikke stoppe nå. Man kan ikke hoppe av en berg-og dalbane i fart. Når man først har satt seg på og den har startet så må man bare knipe igjen øynene under de skumle partiene, løfte armene i været når det kiler i magen og håpe på at den foran deg ikke spyr.
Ni. Hun leser igjennom ordene som er skrevet for kort tid siden. Det som var sant da, er ikke lenger sant nå. Og ordene som er skrevet før det igjen var også en sannhet når de ble skrevet, men når teksten etter det, helt motsatt, ble skrevet var de ikke lenger tilfellet. Ting forandrer seg så fort om dagen og følelsene mine klarer nesten ikke å henge med selv. Hva jeg mente forrige uke kan ha forandret seg denne uka. Jeg klarer rett og slett ikke å ta et standpunkt om dagen, for følelsene forandrer seg fra dag til dag, beslutninger som har blitt tatt hviskes ut av handlinger som tilsier det motsatte. Dette er en berg- og dalbane jeg ikke kommer til å klare å komme fra uskadd, og jeg veit det. Jeg veit det så jævlig godt. Men jeg fortsetter bare. For jeg kan ikke stoppe nå. Man kan ikke hoppe av en berg-og dalbane i fart. Når man først har satt seg på og den har startet så må man bare knipe igjen øynene under de skumle partiene, løfte armene i været når det kiler i magen og håpe på at den foran deg ikke spyr.
Ti. Når jeg kommer inn døra, drar jeg av meg støvlene, henger skjerfet og jakka på knaggen og koser pusekatten som gnir seg inntil beina mine. Jeg bøyer meg helt ned til han og kysser han på det myke pusehodet og han titter opp på meg med store, glade øyne som får en varme til å spre seg i brystet mitt. Mens jeg prøver å komme meg inn på kjøkkenet følger han etter meg, snirklende rundt beina mine sånn at jeg må tråkke ekstra forsiktig og det hele tar dobbel så lang tid. Jeg fyller vann i vannkokeren og tar ned posen med pulverkaffe, tar en kopp fra skapet og setter den på benken, hele tiden mens han går frem og tilbake på gulvet og mjauer på meg. Mens vannet blir varmere og varmere, før det putrer høyt, setter jeg meg ned på gulvet og katten er over meg med en gang. Han har savnet meg. Han legger all kroppsvekten sin inntil meg, jeg støtter han med hendene mine, mens han gnir seg på meg med all sin styrke og han veit at jeg tar han i mot, at jeg holder han, at han ikke faller og fra et sted dypt inni han purrer det av kjærlighet og varmen i brystet sprer seg ut i alle deler av kroppen og jeg ser på han med en stor kjærlighet.
Elleve. Det henger et islandsk flagg på veggen ved siden av senga hans, alt dette ser du fra der du sitter i sofaen, for du kan se rett inn på soverommet hans. Det er svarte klær som ligger slengt over alt, naglebelter og band t-skjorter av den hardere sort. Han prater om Island på en måte du kunne ha snakket om Skottland. Bare han kan mye mer om Island enn hva du kan om Skottland og dine imitasjoner av en skotte (gjerne utført etter x-antall øl) kan ikke nå seg med han, han som har lært seg språket, dog du er tusen ganger mer sjarmerende når du brauter ut dine skotske fraser. Tidligere i dag satte du deg på toget i førti minutter, for så å gå av og bli plukket opp av han du ikke kysser eller klemmer når du hilser på han, dere smiler, sier 'halla' og så er praten i gang. I den byen du har vokst opp som liten, men det veit ikke han, det er mye han ikke veit om deg og det er mye du ikke veit om han. Dere kjenner hverandre ikke i det hele tatt og om dere noen gang kommer til å gjøre det, er fortsatt uvisst. I mellomtiden så er det latter, fylla og svartmetall. Det er kjøleskap fylt til randen med øl og pizzaspising på sofaen fire på natta og når du våkner opp i senga hans dagen etterpå og du snur deg mot den tomme plassen ved siden av deg ser du en hvit liten kanin ligge der. Denne lille hvite krabaten som får tankene til å fly til en helt lik en i et helt annet hjem, i en helt annen by, sittende oppå bokhylla med sixpencen på hodet. Det er da du kler på deg og lengter hjem, hjem til denne byen hvor denne krabaten befinner seg og du lurer på når første tog går..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar