Lets love death away

Høsten. Den kjølige vinden, luften som er så klar at du føler du kan se for første gang. Man blir slakta for mindre, men jeg bryr meg ikke. Sommeren har vært fin, men jeg gleder meg virkelig til høsten. Jeg tror høsten er favorittårstiden min. Sensommer og begynnelsen av høsten. Mørket kommer snikende, luften blir klarere, frostrøyken ønsker deg god morgen på vei til jobb. Jeg har parkert boka hjemme, den ligger i vinduskarmen på soverommet og venter på meg, men jeg har ikke tid. Hvert våkende sekund har jeg noe jeg skal gjøre og når jeg først får tid til å gjøre det jeg vil, klarer jeg fortsatt ikke å slappe av. Noen dager kjenner jeg mørket komme snikende, men jeg knuffer det vekk og løper videre. Sorry, har ikke tid!, tenker jeg. Som om det skulle vært en innpåsliten Amnesty-verver. For jeg har virkelig ikke tid. Jeg har ikke tid til å kjenne på den sorgen som oppstod for uker siden. Jeg har hverken tid eller lyst. Jeg velger rett og slett å ikke ta stilling til det lenger. For jeg har prøvd det før, jeg har tatt stilling, jeg har tatt meg tid til å kjenne på det og det eneste det førte med seg var antidepressiva og lange sykemeldinger. Jeg nekter. Jeg vil ikke. Jeg vil løpe rundt med vennene, synge på sanger på Stortorvet mens vi venter på trikken hjem før den så kommer og vi ombestemmer oss på sekundet og løper leende vekk, fordi vi skal ha mer øl, skal jo ikke hjem nå! Så vi tar en øl til, prater med skippere på Mono og lærer interne håndhilsninger. Vi prater om musikk og livet og døden, og de gangene vi stopper opp og kjenner hvor slitne vi er ser vi på hverandre med faenskap i øynene. Faen så fint vi har det. Også ler vi den trillende, onde, fantastiske latteren som brer seg ut i utestedet. Jeg har ikke tid, jeg har ikke lyst til å kjenne på klumpen i magen. Og litt etter litt forsvinner den. Fordi jeg har det så fint, jeg har det så bra, vi har det faen så bra. For det er ikke noe jeg eller deg lenger, vi har blitt en masse, en vi og sammen så løper vi igjennom gatene på jakt etter den siste pilsen før vi faktisk klarer å komme oss på bussen, t-banen eller den siste trikken hjem. Å det fine er, er at høsten kommer til å komme før jeg selv aner det, snikende, mens jeg er opptatt med å drikke øl og le.