Lets love death away

Om nettene får jeg ikke sove. Det er ikke det at jeg ikke er trøtt, det er ikke det at jeg ikke hadde fått sove om jeg hadde lukket øynene, for jeg er egentlig veldig sliten og øynene er trøtte. Men jeg får meg ikke til å sove. I stedet ligger jeg i senga, med hodet på puta og scroller meg igjennom diverse nettaviser. Artikkel på artikkel. Veldig konkret. Tall. Statistikk. Ingen følelser. På Facebook er det innelegg på innlegg med engasjerte stemmer med hjerter som banker så det spruter. Vi må hjelpe dem. I media blir vi advart, vi vil ikke ha dem sier enkelte politikere og regjeringen ser ned fra sin høye hest ned på barn, kvinner og menn, disse menneskene med ingenting annet enn en bønn om et liv. For bak dem, den uendelig lange veien de har lagt bak seg, så finnes ingenting. Det som finnes der er død, sult, katastrofe. De har krysset hav, dødsfarlige hav, som har slukt uendelig mange mennesker og som ikke slutter å ta dem. Senest i dag tidlig så jeg et bilde av et lite barn, med ansiktet ned i sanden, død, på en av Tyrkias strender. Dette dødsfarlige havet de har måtte krysse, fordi de har forlatt noe enda farligere bak seg. Noen, en del, kommer seg over på fastlandet igjen, men til ingen redning. Gjerder. Piggtråd. Uniformerte mennesker som sier, nei. Jeg ser dem alle for meg. Sorgen, frykten, sinnet. Hjelp. 

Vi er verdens rikeste land og noen ganger lurer jeg på om vi er et av verdens kaldeste også. For jeg ser en kald verden. Asylmottak blir angrepet. Rasismen og hat florerer. Det vokser. Jeg har lyst til å rive murene, piggtrådgjerdene som blir satt opp. Jeg har lyst til å rive ned alt og slippe alle forbi. Jeg vil gi dem mat, klær, leker. Jeg vil gi dem en klem. Jeg vil gi dem et land å bo i, et land som viser disse menneskene varme, omtanke. Jeg vil gi dem et land med et varmt hjerte. 

Midt i alt dette mørke, dette hatet, skimter jeg et glimt av lys. Et glimt av håp. Det opprettes en gruppe på Facebook. De er først bare noen hundre. Refugees Welcome to Norway. En liten gruppe engasjerte mennesker ønsker å hjelpe de som har kommet seg hit. De som har gått, svømt, løpt, hele veien og kommet seg til et land langt borte fra hjemme. Norge. Disse menneskene som sover på gulvet hos UP. De som står å hakker tenner i bare t-skjorter. Gravide kvinner. Slitne mennesker. En gruppe mennesker ønsker å bidra med det lille de kan bidra med. Litt mat, klær. Plutselig begynner gruppens antall å vokse. Flere hundre blir til tusen. Tusen blir til ti tusen. Plutselig er det over førti tusen aktive medlemmer som ønsker å bidra og gruppen har ikke sluttet å vokse enda. Restauranter melder seg frivillig til å dele ut mat, helt gratis. Kleskjeder donener flere tusen klær. Vanlige mennesker kjøper inn bleier, leker, mat. Plutselig ser man håpet og man kjenner at varmen er sterkere enn kulden. Vi er ikke verdens kaldeste land. Dette er ikke en kald verden.

Om nettene får jeg ikke sove. Jeg leser innlegg på innlegg, artikkel etter artikkel. Jeg ser alle ansiktene for meg og sorgen deres, frykten deres holder meg våken. Jeg gråter stille ned i puta. Den myke puta mi, i senga mi, under en varm dyne, liggende i dette rommet. Tak over hodet, mat i kjøleskapet. Faen så heldig jeg er. Denne sorgen over alle disse menneskene holder meg våken og jeg klarer ikke å ikke gjøre noe annet enn å fortsette å lese om dem.

På armen min, min første tatovering, er det et hjerte som brenner. Jeg sier at jeg ikke tar tatoveringer fordi de symboliserer noe, men fordi jeg har lyst på dem. Det er sant, men det er også sant at noen har en betydning for meg. Det brennende hjertet på armen min minner meg på at jeg aldri må slutte å bry meg. For jeg må aldri gi faen. Jeg må aldri se en annen vei. Jeg må aldri slutte å kjempe, for meg, for andre, for en bedre verden. Jeg må aldri slutte å bry meg. Og det kan ikke du heller. Fordi for noen mennesker betyr det lille du kan bidra med, alt.

/

Hvordan kan du hjelpe?

Refugees Welcome To Norway:

Meld deg inn i Refugees Welcome To Norway sin gruppe på Facebook for å finne konkrete forslag på hvordan du kan bidra. Meld deg også inn i en undergruppe for byen du bor i.

Oslo sin egen gruppe er her. 

Gi:

Hvor mange klær har vi ikke liggende som vi nesten aldri bruker, som er hele og kanskje mange ganger nesten ubrukte? Rydd i skapene deres. Den gamle vinterjakka du ikke har hatt lyst til å kaste fordi den er i god stand, fordi du har kjøpt deg nye, som du liker bedre. Gi den bort. T-skjortene som ligger helt nederst i skuffen som du nesten aldri bruker lenger. Gi den bort. Skjerf, gensere, vinterklær. Gi det bort. Det er noen der ute som fryser fryktelig og som ikke eier noen ting.

- Hele, rene og gjerne varme jakker, klær og sko.

- Leker

- Sanitetsprodukter

For donasjoner send mail til: refugeestoyen@gmail.com

Mottak: 

Finn ditt lokale mottak, men ring på forhånd. Hør hva de kan trenge og hva du kan bidra med.

Liste over de forskjellige mottakene.

Frivillig:

Meld deg til å dele ut mat og klær, som verge, støttekontakt, flyktningguide, besøksvenn, osv. Kontakt mottakene, kommunale flyktningkontor, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Røde Kors, osv. 

Doner:

Doner penger til Refugees Welcome to Norway på konto: 9801.26.22120. Regnskapsfører er Melodi Kovacevic.