tirsdag 16. februar 2016

She didn't let her heart settle in a cage

Untitled
Folk som har kjent henne i flere år, som har kommet så nærme som overhodet mulig, forstår henne ikke. Ser henne ikke for hva hun er, for hvem hun kjemper for å være. De kan fortelle henne at hun er sånn og sånn, og hun tenker i sitt stille sinn at de tar feil. De ber henne om å beskytte seg selv. Beskytte hjertet sitt. Holde seg litt unna, på en armlengde avstand. For å ikke bli knust. For å ikke føle for mye. For å beskytte seg selv. For å se an ting.. For å se om ting går til helvete eller ikke. Og hun lytter til dem. Hun hører på ordene deres og hun forstår hva de mener, hun forstår frykten deres, for hun har følt på den selv, den er alltid en del av henne. Hun lytter til alle ordene deres, venter til de er ferdige, venter til de er ferdige med å forklare hva hun må gjøre, fortelle henne hvem hun må være. Når de er ferdige lener hun seg frem på bordet og ser dem i øynene og holder blikket deres. Hun sier uten å vike med blikket, uten noen form for tvil, at hun sverger med hele sitt hjerte, med hele seg, at hun aldri kommer til å gjøre det, at hun aldri skal bli en slik person som verner om hjertet sitt fra potensiell smerte. Hun sverger at hun aldri skal holde seg ett skritt unna. Hun sverger at hun aldri skal holde en annen, den personen hun vil ha nærmest av dem alle, på armlengde avstand. Hun sverger på at hun aldri skal holde igjen for å beskytte seg og hjertet sitt. Og hun sverger på alt hun tror på her i verden, at hun skal elske med hele seg, med hele sitt hjerte, om det så måtte ødelegge henne. Hun sverger at hun aldri skal holde avstand i tilfellet det skal komme til å gjøre vondt, i tilfellet det kan komme til å ødelegge henne. Hun sverger hun skal kaste seg ut i det, løpe mot det med åpne armer, hoppe utfor stup, uredd for smellet.

For det er denne avstanden folk bruker for å beskytte seg selv, for å beskytte hjertene sine, som holder dem unna å komme nær det de ønsker. Kjærlighet. Flammende kjærlighet som redder deg og ødelegger deg på en og samme gang. Det er avstanden man skaper for å beskytte seg selv i frykt for å bli ødelagt, som ødelegger og som holder deg på en armlengde avstand fra det du ønsker å komme nær. Hele livet har hun levd sånn. Det er sånn hun har blitt oppdratt. Å holde alt på avstand. Å aldri våge. At alt man er redd for skal man holde seg unna, holde det unna. Å aldri slippe noen helt innpå seg, fordi det kan kanskje gjøre vondt.

Så hun sverger med hele sitt flammende, taktfaste hjerte, at hun aldri skal være feig. Hun sverger på at hun skal elske med hele sitt hjerte, med hele seg. At hun skal åpne seg opp, gjøre seg sårbar, gjøre det mulig å ødelegge henne og hun sverger på at hun skal kaste seg ut i det, med armene åpne og la det enten omfavne henne eller knuse henne. For hun er ikke redd for å bli ødelagt. Hun er ikke redd for smerten. Hun vet at hun er sterk nok til å plukke opp bitene igjen uansett i hvor små biter hun kommer til å bli knust til. Det hun er redd for her i livet er alt man kan gå glipp av hvis man ikke tør, hvis man holder seg ett skritt unna, hvis man beskytter hjertet sitt.


What if you fall?
Oh, honey.. But what if I fly? 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar