Det er alt for mange mennesker her som ikke bryr seg om hvem du er

De prater om at tiltakene som er satt inn ikke fungerer og at de ikke veit hvorfor folk dropper ut av skolen. Hvorfor de ikke klarer å fullføre. Hvorfor vi ikke klarer å fullføre. De sitter å river seg i håret,  disse byråkratifolkene med sitt gråe hår, med dressjakkene og utallige dager bak skolebenken. De har brukt uendelig mye penger over alt for mange år og ingen resultater. Frafallet er fortsatt stort. Og jeg veit ikke hvorfor andre ikke klarte å fullføre skolen, hvorfor folk den dag i dag ikke makter å fullføre. Jeg veit ikke grunnen til hvorfor du skulket så mye og en dag ble borte fra klasserommet. Jeg veit ikke hva som gjorde og som fortsatt gjør at så mange ikke makter en skolehverdag, enda jeg kan forestille meg mange forskjellige grunner. Det eneste jeg veit er hvorfor jeg såvidt klarte å fullføre ungdomskolen og hvorfor jeg ikke klarte å fullføre videregående. Jeg tror grunnene er like mange som menneskene, om ikke enda flere. Mobbing, psykiske problemer, problemer i hjemmet, ingen venner, dårlig miljø i klassen.. Kanskje alt dette og enda mer på en og samme gang.

For meg er det ikke et spørsmål om hvorfor jeg såvidt klarte å fullføre ungdomskolen eller hvorfor jeg ikke klarte å fullføre videregående. Hvorfor er det ingen som spør meg hvordan jeg i alle dager holdt ut så lenge? Hvor er min klapp på skulderen? Min "Bra jobba!"? Hvorfor er det ingen som viser forståelsen for at jeg holdt ut så lenge jeg gjorde og gir meg skryt for styrken dette krevde?

Hvor mange selvmordsbrev har jeg skrevet i løpet av livet? Hvor mange ganger har jeg blitt hjemme fordi jeg ikke makter å gå over dørstokken for så å bli sett av mennesker rundt meg? Hvor mange ganger har jeg ikke blitt sett av de voksne rundt meg? Hvor mange ganger har jeg bedt om hjelp, for så å ikke få det? Hvor mange andre er det som meg der ute? 

Aldri ble jeg sett av de voksne rundt meg, enda tegnene ble bare tydeligere og tydeligere ettersom årene gikk og problemene mine ble større og større. Aldri fikk jeg hjelp, selv de gangene jeg ba om det. Alltid ble jeg kalt lat, at jeg måtte skjerpe meg og ta meg sammen. Aldri ble jeg sett og dere blir fortsatt ikke sett. Dere får fortsatt ikke hjelp og problemene deres blir bare større og større, tyngre og tyngre å bære. Hvorfor er det så rart at vi ikke klarer å fullføre?

Jeg ser deg, du som står alene i skolegården og ikke veit hvor du skal gå, for du har ingen å være med. Jeg ser deg som tegner på pulten din helt bakerst i klassen, som bare vil høre på musikken din og forsvinne. Jeg ser deg som har så store problemer hjemme at du ikke klarer å fokusere på skolen.  Jeg ser deg som sitter inne på do og gråter, mens de andre er ute i friminuttet. Jeg ser deg som blir kalt for feit, for taper, for homo, for satanist. Jeg ser deg som er så sint at du tror du skal sprekke. Jeg ser deg som ikke makter å gå ut døra om morgenen, du som oftest etterlater en tom pult etter deg. Jeg ser deg, du som ikke blir sett av læreren din, enda det syns på hele deg. Jeg ser deg og dere alle og det er dette vi trenger; Spør oss. Se oss. Hjelp oss.

/ 

Seigmen - Trøst