Påsken min

Da resten av Oslos befolkning flyktet hovedstaden til fordel for fjell og hytter og familie, ble vi igjen. Det er ingenting som er finere enn Oslo i ferier og kanskje aller mest i påsken. De siste dagene på jobb før fri kunne man se de langhåra, skjeggete, svartkledde menneskene innta byen og med det kom hjertevarmen. Det sikreste vårtegnet for meg er metallmenneskene som overtar byen i påsken. Med det så veit jeg at det er vår, det er påske og det er festival. 

Det er mennesker over alt. Vi befinner oss på utestedet jeg lenge har hatt lyst til å ta turen på. Jeg har vært på én konsert og etterpå gikk venninna mi og jeg hver vår vei. Hvor enn jeg snur meg blir jeg introdusert til nye mennesker. "Du må hilse på Lisbeth!". Navn jeg ikke husker blir utvekslet og lovord om at det var hyggelig å hilse på meg er flere enn jeg klarer å telle. Det er overfladiske samtaler, sånne samtaler man har med folk man nettopp har møtt, som man mest sannsynlig aldri kommer til å møte igjen. Og det er fint. Folka er fine, jeg får klemmer når de tusler videre. Det er like før lyset blir slått på og man blir bedt om å drikke opp å gå. "Skal vi tusle?", spør han.

Det er rødt lys. Gata er tom, folket er på fjellet. Jeg er sliten og vil egentlig aller helst bare hjem. Hjem til meg selv. Men vi var jo hos meg sist gang, nå er det min tur å dra til han, mener han. Og det er i det sekundet spontaniteten i meg kicker inn. "Okei da" svarer jeg og smiler, og vi løper over gata og ler, løper mot nattbussen, bort fra leiligheten min.





Jeg har kjent på noe jeg ikke har kjent på, på lenge. Jeg er lettere om dagen. Jeg er gladere, jeg er lykkeligere. Det hjelper med lengre dager. Det hjelper med alle de fantastisk fine vennene mine som får meg til å le, selv på de dagene jeg ikke føler for å smile engang. Og det hjelper med snille fininger som holder en i hånda.