Der. Der var det. Øyeblikket du har gruet deg til, øyeblikket du alltid har visst kom til å knuse deg. Øyeblikket som kom til å rive ut sjelen din og rive det i filler. Det hensynsløse smertefulle øyeblikket du har ventet på, som du visste kom til å komme, men ikke ante når. Der var det. Det var som om de siste puslespillbrikkene i det uendelig store bildet begynner å falle på plass. Det mangler fortsatt noen, men det er ikke mange igjen nå. Det er noen få og starten på slutten er her.
Jeg sitter i sofaen, i pysjen, under dyna og pcen på fanget. Jeg drikker den svarteste kaffen ut av God Jul-koppen min, med The National spillende fra høytalerne. Utenfor kan du høre trikken ruller forbi. Det dirrer i leiligheten. Dirringen som du har blitt så vant til. Den har blitt en del av deg. Alle lydene fra byen utenfor, menneskene som er ute i alle døgnets tider, de som synger på vei til og fra byen, de som krangler utenfor vinduet ditt fire på natten eller de med barna som hyler og ler i gata utenfor. Bilene, bussene, sirenene fra ambulanser som kjører ut fra legevakta, ut for å hente folk som trenger dem. Lydene fra grønnsaksbutikken under deg når de setter opp varene utenfor butikken om morgenene. Trommingen fra de over deg og de små bjeffene til de nye naboene dine ved siden av med en litt nevrotisk hund. Alle disse lydene har blitt dine og en del av livet ditt. De første nettene fikk du ikke sove. Det bråkte, det var for lyst med gatelyset rett ved soveromsvinduet. Du kjente ikke lydene til leilighetene og kvapp til ved de minste lydene. Hva var det der?
Det er lillejulaften og dette er den fineste dagen i hele jula. Alle går rundt å surrer med de siste julegavene, det aller siste stresset er på topp. Men her, i stua mi, her jeg sitter i sofaen, er det ingen stressende tanker som surrer. Jeg skal henge opp klesvasken som er i maskina nå, når den er ferdig. Jeg skal pakke kjolen jeg skal ha på meg i morgen og jeg skal pakke overnattingsbag for i dag. For i dag, om litt over tre timer sitter jeg i sofaen hjemme hos broren min og mannen hans og det er dette her som er den fineste tradisjonen jeg veit om. Vi spiser noe som er stikk motsatt av julemat. Kinamat, pølser, pizza. Samma. Mens maten blir lagd åpner vi de første ølene og begynner å pynte treet. Det blir så som så, men det spiller ingen rolle. Det er sånn det skal være. Jeg begraver hodet mitt i hundepels og klapper myk kattepels og alt er så fint. Vi setter på de tre julefilmene vi har sett i over tjue år nå og ser såvidt på dem, mens vi snakker, debaterer, ler og kanskje gråter en skvett, hele tiden mens glassene blir fylt opp, ølboksene blir åpnet. Vi skal sitte opp til alt for seint og det er alltid verdt det. Jeg skal sove hos bror og våkne av en våt hundesnute i morgentidlig. Lenge før noen har våknet, lenge før hunden egentlig må ut, ikke så alt for lenge siden vi egentlig gikk å la oss. Men han kjenner tante-Lisbeth, hun klarer aldri å si nei til en liten lur hund som så gjerne vil leke i snøen. Så tusler jeg ut, fortsatt i pysjen med hund og bånd. Så leker vi i snøen til de begynner å lete etter oss. Så er det frokost rundt bordet og kaffe i sofaen med Tre nøtter til Askepott på tven. Lillejulaften dere. Det er det fineste jeg veit om.
Men det gjorde ikke vondt. Det var ikke sjeleknusende. Det var ingenting. Begynnelsen på slutten er her og det er ikke så ille. Du har også gledet deg til dette. Når du endelig kan gå videre, når du kan komme over dette, denne smerten, alle disse følelsene som ikke kan brukes til noe. Som kun er destruktive. Begynnelsen på slutten er her og det er greit. Kanskje denne slutten endelig kan bety begynnelsen på noe annet..
/
God jul til alle dere som leser og har lest og kommer til å fortsette å lese. Til alle dere som kommenterer og dere som ikke gjør det. Takk til dere alle. Jeg håper dere får en fin feiring, uansett hvordan dere feirer julen eller hvor dere feirer den. Enten om det er med familie dere har blitt født inn i eller familien dere har valgt selv. Enten om dere har hundpels å begrave hodet i eller øl i hånden. God jul <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar