Lets love death away

Selvom vi har bodd her i snart en måned så preges fortsatt leiligheten av flytterot. Vi har ingen hyller til alle bøkene og dvd'ene våre. Så de ligger litt over alt på det store stuegulvet vårt. Selv sitter jeg i sofaen, den lengste, og drikker ekstra lett melk rett fra kartongen. Den er min, så det spiller ingen rolle. Han har sin egen, men det er lett melk. Det er vel fordi han ikke trenger å bli mer skinny enn han er. I grunn burde han drikke hel melk. Og spise ett par pakker med flesk..

Jeg tar meg selv om dagen i å undre over mine vennskap. Det siste året har det skjedd mye, og det er ikke alle vennskapsforholdene som har tålt det. 99% av folka har gått vidrer i livet. Det er jo sånn det er. Vi er i tjueåra. Det er nå det skjer. Det er nå alt forandrer seg fortere enn vi selv aner. Så det er jo bare naturlig å henge seg på og følge den vanvittige strømmen av forandring. Og den 1% som står igjen er fullstendig forvirret over alle forandringene og klamrer seg fast til fortiden som ingen lenger er en del av. Det er i grunn litt trist.

Jeg tror jeg bare savner noen nye innpulser. Noen nye mennesker som jeg liker å være med. Noen nye venner. De jeg har er de besteste, men jeg skulle ønske det var ett litt bredere spekter på vennene mine. Noen som deler de samme meningene som meg. Noen nye fine, vakre mennesker som vil være med å ligge i telt i en uke, mens man om kvelden danser med hendene over hodet og hjertet utenpå kroppen. For selvom vennene mine kjenner meg godt, så savner jeg å ha noen som er litt mer lik meg selv. Noen som har samme lidenskap for musikk. Noen som kan bli med å sitte på stuegulvet mitt og tegne og male en hel natt, mens vinylspilleren summer i bakgrunn og vinflaska går i mellom oss.