Hun
hadde ikke forventet at det var den sangen som skulle slå i stykker
alt. Hun hadde sett seg ut at det var en av de andre hun har lært
seg utenat eller en av de gamle gode. En av de som betyr så mye for
henne at hun kunne skrevet flere bøker, bare om èn sang. De kom de
også og de rykket i hjertet. De slo rot og rykket. Men de klarte
ikke å dra det med seg. Den isende smerten var der enda. Teksten,
den fløyelsmyke stemmen, ansiktene deres. De klarte det ikke. Det
var som om de ble irritert over dette. De var jo de som skulle rive
løs henne fra mørket. Det er derfor de lager musikk. Det er derfor
de elsker dette. Fordi de veit hvor mye det betyr for oss. For meg.
Så de tok i et ekstra tak. De trakk pusten. Hun trakk pusten.
Hjertet banket hardt. Hos de tre skotske mennene og hos hun norske
jenta som stod rett foran dem. Hjertene deres slo i takt. Og på
utpust gled fingrene over gitarstrengene, trommestikka slo takten til
pulsen deres. Verden stoppet opp og det var bare dem. Dem fire. Og
resten av hele Sentrum Scene. Tonene kom brakende ut av høytalerne
og rett inn i hjertet. Rett inn i den isende smerten. Det var så
vondt. Hun klarte ikke å puste. De visste det. Men de sluttet ikke å
spille. De tok i mer. Stemmen var enda mykere enn noen gang. Tonene
traff den isende smerten og knuste den. Smeltet den. Fordrev den.
Hjertet stoppet. Det hele stoppet. De tunge, tunge trommeslagene fikk
hjertet til å banke igjen. På slaget banket det nok en gang i takt
med dem. Med kjærligheten. Med musikken. Med livet. De skjønte at
de hadde klart det. Det kom en tåre fra øyekroken til Simon. Ben
smilte. James lukke øynene. Vi var ett. Meg og Biffy. Biffy og meg.
Jeg stod lamslått. Forhekset av musikken som tok meg, løftet meg
opp. Opp over alle de andre hundrevis av menneskene. Over hodene
deres. Og de alle så opp på meg. De følte det de også. De
fortsatte å spille. Tonene, magien, gled ut av hjertene deres, inn i
armene, ut i plekterne og trommestikkene, inn i instrumentet, ut
høytalerne og fylte hele rommet med en så rå kjærlighet at ingen
klarte å puste. Hjertene til de hundrevis av menneskene stoppet.
Verden stoppet. Tiden stoppet. Sakte, men sikkert gled hun ned igjen.
Hjertet hadde begynt å banke igjen. Hjertet fulgte rytmen til
trommeslagene fra Ben. Han tok ikke øynene fra henne. Simon lot
fingrene gli over gitarstrengene. James fulgte etter med sin bass som
fikk luften i lungene til å dirre. Trygt nede på bakken, foran
scenen, midt på, trakk hun pusten. Det var som om hun var født på
ny. Tonene rundt henne gled sakte ut. Hjertet slo igjennom brystet. Man
kunne se det. De så det. De hadde klart det igjen. Hun var fri. De
hadde drept mørket rundt henne med kjærlighet og magiske toner. Hun så opp på dem, de så ned på henne. Hun smilte og ut av øyekroken rant det tårer. "Takk" sa hun. De så på henne og smilte. "You're welcome".
Fredagen kan ikke beskrives med ord. Jeg måtte fortsatt prøve. Teksten ovenfor, som de fleste sikkert skjønner, er ikke helt sann. Men den kunne like gjerne vært det. For det er slik jeg opplevde det. Det er slik det føltes. Jeg ble løftet opp av kjærlighet, magi og øredøvende rå musikk. De trollbant meg og tok bort forhekselsen min. Den iskalde smerten i brystet begynte å smelte. Den er der enda, men den har begynt å smelte. Takket være dem så klarte jeg å puste igjen. Jeg kjente at hjertet banket av kjærlighet, ikke bare for å overleve. Jeg var lykkelig. En hel dag var jeg hodestups forelsket og lykkelig. Ting er ikke perfekt, men de ga meg en styrke jeg kan leve videre på. De gjør alltid det og det vil de for alltid gjøre.
Jeg blir så glad av å se på dette bildet. Varmen brer seg om i hele meg. Å selvom jeg har mange kamper å kjempe på hjemmebane, veit jeg at jeg har disse i ryggen. De er med meg. På ørene. I hjertet, der jeg vandrer Oslos snirklete gater, på veien jeg ikke vet hvor fører meg, men jeg er ikke redd. Ikke nå lenger. For det er meg og dem, mot resten av verden, og sammen klarer vi alt. Sammen er saken biff(y).
Foto: privat
fantastisk. eg fikk sommarfuglar i magen av å lesa det. du asså. du og dine ord. fint.
SvarSlett/ haha, by:larm va bra, men eg vett ikje om eg ska neste år, syns det e litt vel dyrt, men nå ska kje eg sei at eg ikje komme te å gjør det da, det e jo spørs kem som spille. men hvis eg ska så ska eg sei hei hvis eg ser deg ;)
det var en helt fantastisk nydelig konsert!
SvarSlettnå begynte jeg å gråte, faktisk. dette var helt fantastisk å lese. det kiler i hele kroppen min <3
SvarSlettTUSEN TAKK!!!! det e alltid kjekt å ha noen som heie på deg. så hei hei. eg heie på deg og ;)
SvarSlettselvom jeg vil at du skal skrive mer, er det skikkelig fint å komme inn hit og lese teksten igjen og igjen. håper dagene er fine <3
SvarSlettselv takk for fine kommentarer, du får meg til å smile <3
SvarSlett