Picture a knife fight

Mars kom som et friskt pust som var etterlengtet. Jeg trenger mars. Februar var ikke en snill måned, selvom jeg fikk igjen for det i slutten med møte med Biffy gutta og fantastisk konsert og alt det andre ble hvisket ut. Det var bare ikke lenger noe viktig. Det er det heller ikke. Jeg klarer meg bra. Det er jobb og skole. Skole og jobb. Så er det fine og rare venner som ringer, dukker opp hos meg midt på natta, drar meg med ut på byen for å drikke øl og dra på sjekker'n, selvom jeg ikke er helt der enda. Men snart. Babysteps. Så er det late søndager, nok en gang med kompis som nesten bor her i helgene. Det er kebab, pottis og sjokkis. Jeg har det bra om dagen. Dagene går og det begynner å bli lysere og varmere. Man kan se at våren nærmer seg, selvom den ikke er her heelt enda. Det er som med meg. Jeg kommer meg, selvom jeg ikke er der heelt enda. Men snart. Veldig snart.

I mellomtiden går jeg med skottene på øra, mens vinden leker med det nyfargede oransje håret mitt. Oransje ja. Bare fordi jeg trengte en forandring og bare for å bringe frem min indre Pippi. Jeg og Pippi ser ut til å gå godt overens. Så mens vi går ut porten i Heimdalsgata, vandrer nedover Trondheimsveien, forbi Legevakta, forbi Anker, nedover Storgata, inn i nr 19, smiler jeg, uten å tenke over det. I hodet mitt skrikersynger jeg med gutta og hjertet banker hardt. Jeg er glad og jeg er på grensen til lykkelig i enkelte øyeblikk.

"Where gonna stay until we make it alright"