Are you an elephant? You crush me to pieces

Når jeg går ned den snirklete trappa, med det fine gelenderet, pyntet med snirklete blader, og kommer ut i bakgården og ut porten i nummer 2, trykket jeg på play. Jeg starter dagen med Different people, og jeg kommer hver gang til å tenke på Simon når jeg hører på denne sangen, Simon som spiller på orgel, som først er svakt, svakt, som så tar over alt i headsetet, og jeg lar det ta over alt i hodet mitt. Ingen andre tanker, bare følelser. Bare den varme følelsen som brer seg i kroppen når jeg hører tonene som blir sterkere og sterkere, til det tar over alt og alt jeg trenger å gjøre er å flyte med, ikke noe annet. Jeg overlater kontrollen til Simon og Co og jeg vet at jeg er i trygge hender. Simon som sitter der med Darkthrone vesten sin og tenker på det norske bandet, før han legger fingrene på tangentene og spiller tonene som er starten på dagene mine. Sangen begynner så forsiktig. Det er som å putte tåa forsiktig i vannet, kjenne på temperaturen, la deg venne deg litt til den stikkende kulden, for så å bare hoppe ut i det. Jeg ser meg rundt, går over veien, forbi Rimi, forbi Schous bryggeri, og videre bortover i Storgata, Torggata, Osterhausgate, Møllergata. I den en eller annen gate som vil igjen lede meg til en ny. En fot foran den andre, varm følelse i brystet, kjærlighet på ørene. Skrittene som ikke lenger gjaller mellom betongveggene rundt meg, for sommerskoene har blitt tatt i bruk. Ikke lenger store sko, som tynger hvert skritt. Jeg lar meg selv fly fritt. Jeg lar meg selv sveve over den bare asfalten jeg har savnet så forferdelig. Den bare asfalten som bærer løfter om sommer, bølgeskvulp, sol, musikk og varme. Om varme netter og lange, late dager. Jeg håper at dette blir en bra sommer.

Jeg leter igjennom blogger, bøker og tekster om dagen etter svar, på spørsmålene jeg ikke vet hva er. Jeg håper bare at jeg kommer over svarene jeg ser ut til å søke. Jeg leter igjennom musikken jeg hører på, jeg ber skottene om råd, setter på låtene som får hjertet til å banke og blø, men det er ikke der. Jeg finner det ikke. Jeg finner det ikke i gatene jeg går igjennom med sola i ryggen eller med gatelyktenes lys over hodet. Det er ikke der heller. Jeg finner det ikke i ordene jeg selv skriver. Svarene lar seg vente. Jeg finner ikke svarene i stillheten og mørket på soverommet mitt om natten. Månen og stjernene lyser ikke vei. Jeg vandrer hvileløst igjennom Oslo som et spøkelse. Med et slitent drag over ansiktet søker jeg etter noe jeg ikke vet hva er. Det blir vanskeligere og vanskeligere å smile ettersom dagene går. Jeg prøver å fokusere på fine ting. På ting som gleder meg. Men jeg kan ikke flykte fra meg selv. For jeg ender alltid opp i senga mi alene, i sofaen alene. Da jeg atter en gang blir møtt med den rungende stillheten som kveler meg. Stillheten som skriker etter svar, på spørsmål jeg ikke vet hva er. Jeg føler meg fanget i den dype stillheten som aldri lar meg hvile. Stillheten som alltid venter på meg når jeg kommer hjem, når livet skjer der ute og mitt står stille der inne. Stillheten lar alltid vente på seg, ventende på meg.

 Og fortsatt går dagene. Tross den ruvende stillheten som plager livet av meg, går livet faktisk videre. Jeg prøver å ta de rette valgene om dagen, men i alt kaoset føler jeg meg blind. Det er som om jeg falmer rundt i blinde. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Jeg prøver å bare fortsette. Kjøre på. Bane meg en vei igjennom dette her. Jeg lar sola varme ansiktet når jeg har mulighet. Jeg lar hjertet banke lett når jeg klarer å senke skuldrene. Jeg gleder meg over fine små ting i hverdagen. Jeg drømmer om karen med det lange håret og skjegget, men lar det bare forbli med det, drømmer, for en stund. Jeg ser på filmer som får tankene til å vandre andre steder. Jeg møter venner, drikker øl, kaffe, vin. Jeg tar til meg de fine kommentarene fra dere, for de er virkelig fine. Jeg ler når jeg klarer det og jeg har det bra når det er mulighet til det. Jeg tillater meg selv disse pausene fra stillheten, som alltid venter hjemme på meg, når jeg har mulighet. For å puste, for å overleve. For så å låse meg inn i leiligheten igjen der hvor det hele venter. Megselv.

-

Jeg vet ikke om noen av dere liker Mumford and Sons? Vel. Jeg har en billett til overs til konserten på torsdag i Oslo Spektrum. Det er sitteplass, og jeg lurer på om noen som titter innom denne bloggen kanskje har lyst til å bli med meg? Jeg bytter billetten bort (gratis) mot godt selskap. Lover at jeg er ganske så snill og koselig av meg, til tider ganske så awesome også, så hvis det er noen som har lyst, kontakt meg gjerne på: lisbethnilsen@live.no. Håper jeg får en date på torsdag <3