Mandag morgen, en tirsdag formiddag

Halspastiller, støle bein og bustete hår. Det er mandag morgen og jeg kjenner at de siste 10, 11 dagene har tatt på. Kroppen er sliten, øynene tunge. Hodet er ør med et hint av hodepine og kroppens immunforsvar er på bånn. Jeg sitter på jobb å drikker te og kaffe om hverandre. Te for den såre halsen, kaffe for det trøtte hodet. Hodet som har fått alt for lite søvn i det siste og kroppen som har drukket alt for mye øl. Beina er støle etter å ha traska opp og ned den ene gata etter den andre. Lette føtter som tripper over bar asfalt på jakt etter eventyr. Og eventyrene har ikke latt vente på seg. Latteren har sittet som støpt de siste dagene og jeg har ikke telling på hvor mange øl som har blitt konsumert den siste tiden. Jeg husker begynnelsen av 2013, i januar, så lovet jeg meg selv at 2013, dette året, ikke skulle gå til spille. Jeg lovet meg selv at i år så skulle jeg ha det gøy. 2012 ble året jeg ikke husker noe fra, fordi det ikke er noen ting å huske. Fjoråret var så kjedelig og trist, tross alle drømmene og planene så har jeg ikke noe å se tilbake på. Jeg nekter å leve flere slike år.

Jeg går i de velbrukte sommerskoene fra i fjor, på bar asfalt. Hjertet er lett, hodet flyter i takten med hjertet. Kroppen er lett beruset etter ett par pils og rundt meg går det mennesker i alle retninger. Jeg er på vei hjem i selskap av skottene, som synger på soundtracket til livet mitt. Jeg er på det punktet hvor jeg ikke vet hva som vil skje rundt neste hjørne. Det er så skummelt og det får det modigste hjerte til å svikte. Hjertet banker hardt under huden og er en stadig påminner om dette unge, utålmodige hjerte som ikke klarer å vente. Der går jeg, nærmere og nærmere hjørnet, med hendene i lommene, holdene hardt rundt denne mobilen som føles ut som en bombe, som når som helst kan sprenge det hele i fillebiter.