Dette

Jeg lukter på puta ved siden av meg i senga hver natt, den som ligger på den siden jeg aldri ligger på, den puta jeg aldri bruker,  men som har blitt brukt av en jeg savner lukten til, selv om jeg så han i dag tidlig. Akkurat når jeg hadde vendt meg til å sove alene igjen, har det nok en gang blitt stusselig. Jeg føler meg så liten i senga alene og jeg savner å ha en varm kropp å krype inntil. Ikke hvilken som helst kropp heller. Den skal gjerne tilhøre han. Jeg savner å kunne sovne i armene hans, eller våkne av at han ligger bak meg og holder rundt meg. Jeg føler meg liten i senga hans også, men armene hans får meg til å føle meg trygg. Liten og trygg. Jeg vet ikke hvorfor eller hva det her er, men jeg veit bare at jeg liker det. Hva nå enn det er, så liker jeg det veldig godt. Bedre enn jeg trodde var mulig. Bedre enn jeg trodde jeg kom til å gjøre. For dette her var jo egentlig ikke meningen. Jeg skulle jo egentlig holde meg unna han jeg og jeg skulle i hvertfall ikke drive med det jeg driver med nå, med han. Men jeg kan ikke lenger overse all fnisinga mi. Jeg klarer ikke å se bort fra at han får meg til å smile, selv når han ikke er til stede. Jeg kan ikke overse det faktum at jeg hele tiden skulle ønske han var med meg når jeg enten er med andre fine folk eller helt alene. For jeg vil veldig gjerne ha han der hele tiden, og vi begynner allerede å planlegge neste gang vi kan se hverandre før han eller jeg må dra videre, fra hverandre. Jeg kan heller ikke overse at jeg stirrer på mobilen min i håp om å finne en melding fra han der, nesten som sist gang, bare at denne gangen så ligger det veldig ofte en melding der fra han. Sist gang var det bare svar på de jeg allerede hadde sendt som kanskje kunne ligge ventende på meg, men denne gangen kan jeg få meldinger helt uoppfordret. Alt er annerledes. Alt er bedre. Jeg er på så mange måter glad for at den forrige døra jeg hadde åpnet, ble lukket bak meg. For den neste døra jeg skulle komme til å åpne førte meg til dette, hva nå enn dette er. Dette som får meg til å føle meg som en fjortenåring igjen. Dette som får meg til å smile når jeg går nedover gata alene, uvitende om at jeg går der å gliser og ser dum ut. Dette som gjør at jeg nesten ikke klarer å prate om noe annet, mens venner ser på meg med lure smil, med tålmodige ører. Dette som gjør meg livredd, redd for å ødelegge, redd for om det går til helvete. Dette som også får meg til å være så sikker som aldri før. Sikker på at dette er veldig riktig og at det er noe bra. Noe tvers igjennom bra. Dette som får meg til å føle meg så liten og skjør, samtidig stor og sterk. Dette kompliserte og fine, som får hjerte til å banke fort og kinnene til å rødme. Dette som får meg til å bli feigere og mer sjenert enn noen gang. Dette her.. Dette. To mennesker, to hjerter. Dette.

skrevet søndag 26. mai