Å hoppe ut i det

Jeg har tenkt mye på det i det siste. Stemmen helt bakerst i hodet har bestemt seg for lenge siden. Nå er det den logiske, den tenkende delen av hjernen som gjenstår. Den med alle spørsmålene. Den som lurer på om dette faktisk lar seg gjøre. Om jeg klarer det, om jeg har det i meg. Den mer tvilende delen av hjernen min. Den som alltid får meg til å tenke meg om to ganger, selv de gangene jeg burde bare hoppe uti. Det er som når jeg står på kanten av brygga og man veit at vanner er kaldt, men man veit også at man kommer til å hoppe uti for det om. Men så er det denne delen i hjernen som får kroppen til å tvile, som nekter bena å røre seg. Det er som om det er en vegg foran deg og du får ikke til å hoppe. Du må krangle litt med deg selv. Du må overbevise deg om noe du veit allerede. Du veit du kommer til å hoppe, nå gjenstår det bare å overbevise den delen av hjernen din som tviler og tviholder på kroppen din. Men så gir du til slutt faen, og før den delen av hjernen rekker å reagere, før den rekker å fryse kroppen din og nekte den å hoppe, så gjør du nettopp det, du hopper og braser ut i det iskalde vannet som får ilinger til å fyke igjennom kroppen din, det gjør vondt, men det er godt også, så bryter du overflaten og gisper etter luft, skriker kanskje litt, ler, så tar du et par svømmetak og sier at det ikke er så ille allikevel. Og selv om hjernen din, den delen av hjernen, har lyst til å kjefte på deg så innser den at du hadde rett. Det var ikke så ille, det er ikke så skummelt, og du hadde det i deg.



Noe av det jeg frykter mest er å aldri gjøre det jeg egentlig vil. Ting som er vanskelig og skummelt. Ting som ikke kommer så lett, men som egentlig er de største drømmene. Jeg er så redd for å aldri gjøre det jeg drømmer om. Men hva drømmer jeg om? Jeg har alt for mange drømmer og jeg aner ikke i hvilken ende jeg skal begynne. Hvilken utdannelse skal jeg ta? Hvor vil jeg søke jobber? Jeg veit at jeg vil gjøre noe stort, og med noe stort så mener jeg noe som betyr mye for meg. Noe som står hjertet mitt nært. Jeg vil skrive bok, jeg vil jobbe med festival, musikk, arrangementer. Jeg vil jobbe for en organisasjon som kjemper for ting jeg tror på, Amnesty, NOAH, Fagforbundet, Dyrevernalliansen. Jeg vil jobbe innenfor kultur. Jeg vil hjelpe, jeg vil bidra, jeg vil få andre hjerter til å banke like hardt som mitt. Jeg vil gjøre noe stort, noe som påvirker andre. Jeg vil være en del av en festival, arrangere den, drive den, være en del av denne institusjonen som for tusenvis av hjerter til å banke i takt, som får tusenvis av hjerter til å falle pladask. Disse hjertene som er åpne, for musikk, kjærlighet og magi. Jeg vil jobbe med å gjøre verden til et bedre sted. Å kjempe side om side med mennesker som tror på det samme som meg: rettferdighet, like rettigheter. Jeg vil hjelpe dyrenes rettigheter og stå opp for dem som ikke har en stemme. Jeg vil være med på å påvirke, få andre engasjert. Jeg vil hjelpe enkeltindivider. Jeg vil gi ut en bok, bøker. Jeg vil skrive, skrive til fingrene blør. Jeg vil trollbinde folk, jeg vil at ordene mine skal bety noe for andre, gi dem noe. Jeg vil at noen skal elske boka mi, slik jeg elsker andres bøker. Jeg vil gjøre alt dette. Alt dette og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg aner ikke hva jeg burde studere for å få til noe av dette, eller hvilken ende jeg skal begynne i. Jeg frykter at jeg aldri får gjort noe av dette. Det er kanskje det skumleste jeg veit. For jeg vil gjerne utrette noe stort, jeg vil utrette noe som betyr mye for meg. Jeg ønsker å se tilbake på livet når jeg er ved slutten, og se tilbake på en bra tid. At jeg gjorde det jeg ville. At jeg jobbet med noe som stod hjertet mitt nært. At jeg var ett godt menneske som kjempet for andre og utrettet gode ting. Og når jeg tenker etter.. Når jeg kjenner virkelig godt etter, så er det ett sted i meg, en stemme, som kan fortelle meg, at tross alle mine frykter, tross min tvil på meg selv, så veit jeg at jeg kommer til å gjøre noe bra og stort ut av livet mitt. Jeg veit at jeg kommer til å se tilbake på livet mitt når jeg er ved slutten av det, og se tilbake på ett fantastisk liv. Jeg veit alt dette. Det jeg ikke veit enda, er hvordan jeg skal klare å oppnå nettopp det. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare dette, men jeg holder fast ved det jeg veit: At jeg er sterk nok, at jeg har mot nok til å oppnå hva enn jeg vil. At jeg kommer til å ha et fantastisk liv med betydning. At jeg aldri skal komme til å la frykten overskygge takten til hjertet mitt. Alltid skal jeg høre dem, hjerteslagene. De modige, sterke, taktfaste hjerteslagene. Dunk, dunk, dunk.