fredag 3. mai 2013

I'll be the only one holding the tickets, del to

Tiden vi fikk sammen var egentlig utrolig kort. Fem uker. Fem lange, korte uker. Da jeg så deg for andre gang, første gang etter at jeg ble singel, hoppet hjertet over et slag der du kom ned trappa, hvor jeg gjemte meg i ølen min og motet var ikke-eksisterende. På den tiden hadde jeg vært singel i en måned kanskje og jeg begynte såvidt å venne meg til å være singel, fri og frank. Jeg braste ut i verden den dagen med en vilje om å klare å begi meg ut i jungelen igjen og på mange måter klarte jeg nettopp det. Med et dundrende hjerte og peptalk fra bestevenn sendte jeg meldingen som førte oss sammen, som skulle vare disse fem rare, fantastiske, morsomme og berusende ukene. Disse fem ukene som skulle inneholde så alt for masse, og følelsen av alt for lite. Da vi kysset for første gang, hvordan de sterke hendene dine tok på meg og svøpte meg inn i nattens lekenheter. Alle gangene jeg har ledd av hele mitt hjerte med deg, og hvordan du har ledd tilbake med hele ditt hjerte, med det fine, fine smilet ditt. Det er kanskje det jeg kommer til å huske best. Smilet ditt. Latteren din. Øynene dine som sperrer seg opp når du blir ekstra gira og det blendahvite smilet ditt. Smilet jeg har gjentatte ganger tenkt så mye på at det har tatt nattesøvnen fra meg. Du, den karen med det fine smilet og skjegget, som jeg aldri skulle begynne å like, noe jeg selvfølgelig endte med å gjøre. 

Jeg husker regnet rundt meg. Vinden. Hvordan jeg ikke merket meg hvor fort gatenavnene forsvant bak meg, hvor fort jeg kom meg dit. Dit hvor jeg traff deg første gangen, og som skulle bli stedet hvor det hele skulle avsluttes. Det var torsdag kveld og Oslos uteliv hadde nettopp våknet til live. Jeg husker hvordan jeg beveget meg så fort, men hvordan det hele føltes som sakte film. Hjertet som trommet takten til det ulmende motet i brystet. Motet jeg alltid har trodd jeg har hatt i meg, men som jeg aldri før har sett slikt til. Motet som gjorde meg rolig, tross det bankende, vonde hjerte. Motet som rommet hele meg, fra topp til tå. Denne torsdagskvelden i slutten av april som skulle vise seg å bli den dagen da motet vokste seg større enn jenta, da det vokste ut av henne og strakte seg over hele byen. I dag skulle de ta byen og denne gutten med storm. 

Hjertet banket ukontrollert. Stemmene rundt meg ga ingen mening. Ordene i hodet mitt overdøvde alt. Hjerteslag og innøvde replikker. Og så ser jeg deg. I sekundet jeg ser deg og du ser meg, forsvinner alle ord jeg har øvd på i de to siste dagene. Hjertet stopper også. Den overdøvende trommingen fra det har sluttet. Jeg er helt rolig. Motet har vokst så det rommer hele meg og motet får meg til å være helt rolig. Jeg er ikke nervøs, jeg er ikke redd. Uten at jeg vet hvilke ord som skal komme ut av munnen min først, så veit jeg nøyaktig hva jeg skal si. Jeg har aldri før følt en slik ro. 

Ute har det begynt å regne enda mer. Det er bare oss to i Øvre Slottsgate. "Før du går.. Kan jeg få snakke med deg litt?" henger fortsatt i luften. "Ja, det kan du", svarte du, med det smilet ditt, det alvorlige ansiktet, men det lekende smilet. Jeg tar meg selv i å lure på hva han tror jeg kommer til å si. Han står der ved lyktestolpen og ser på meg. Venter på at jeg skal begynne, tålmodig som alltid. Og jeg tar den tiden jeg trenger. Med det flammende motet i magen åpner jeg munnen og ut kommer ord, som former setninger som forklarer det jeg trenger at han vet. At når jeg fikk den meldingen av han på tirsdag så gjorde det vondt, jeg ble såra og jeg ble skuffa. At jeg hadde begynt å like han. At når han sa at han hadde møtt en ny og ville bare holde seg til en av gangen, så gjorde det vondt, fordi 'en av gangen' gjaldt aldri for meg. At jeg var skuffa. At det stakk litt bak ribbeina. At jeg har hatt det utrolig morsomt med han og at det kanskje er det tristeste, at det nå kommer til å opphøre. Alt sammen. Mens jeg forteller ser jeg han i øynene. Jeg ser rett på han og viker ikke med blikket. Mens jeg forteller alt så er jeg nødt til å se smerten i øynene hans. Og jeg ser det. Jeg ser det stikke bak ribbeina hans der jeg står foran han, modig som faen, og forteller alt, at jeg er såra, skuffa og at det hele var egentlig jævlig dårlig gjort. Jeg så den smerten i øynene jeg trengte å se og jeg fikk fortalt han alle disse ordene jeg trengte at han fikk høre. 

The Perks of Being a Wallflower
Dette er en av de historiene som tok slutt før man selv var klar for at de skulle ende. Men dette er også en av de bedre historiene. En historie som handler om to mennesker som møtes, som har det helt fantastisk sammen i fem lange uker, før det hele ikke går lenger, men at det er helt greit. Det er trist og kjipt, men det er greit. Historien ender der den er nødt til å ende. Den ender med at jenta er modigere enn hun trodde hun kunne være. At hun møter han og får fortalt han alt hun trenger at han får vite. Og etterpå så vet han alt. Han vet den andre siden av saken og de prater sammen, og de ler sammen, som en bra avslutning på det hele. De deler sine sider og er glade for at den andre fortalte nettopp det. Hjertene er lette, selv om det hele er trist, for det er det, det stikker bak hjertet, men bak der med den stikkinga ligger også en letthet og håp. Historien avsluttes i gaten de møttes for første gang, med en lang klem og ordene "Vi sees", for akkurat det er jeg sikker på: Vi kommer til å sees og vi begge kommer til å ha det bra.


2 kommentarer:

  1. <3 jeg blir så emosjonell av å lese. det her er den risikable, skumle og vonde siden av å være alene ute i jungelen. jeg kjenner på frykten for akkurat det der. som en veldig følsom jente er man så sårbar. følelsene løper helt løpsk, enda så mye kontroll man tror man har over dem i begynnelsen. likevel, mulighetene og håpet etter noe jeg nesten har mista litt trua på, holder oss(meg) i gang.

    SvarSlett
  2. Det sviir i hjerta når eg lese detta. Tårene har lyst å strømma ner kinnå mine. Du skrive så fint at det gjør vondt. Du e så fantastisk. Eg har kje ord.

    / Tusen tusen takk! Veldig glad for at den endelig kom, og at eg e ferdig med den ;)

    SvarSlett