Det er lett å lukke øynene, velg å ikke gjøre det

Er det ikke fint? Med den klare kjølige luften som gjør at man ser stjernene på skyfrie kvelder, enda bedre enn noen gang. Når man tusler rundt med skjerf og fine jakker, mens man puster røyk som en magisk drage? Når man søker inn, i stedet for å befolke parkene og gressflekkene i byen. Når man trekker beina opp under seg i sofaen, beina med ullsokker, mens man drikker øl hos venner, noen ganger kakao med ekstra mye krem, mens man ler, mens man varmer seg. Er ikke høsten fin? Når man kan lese bok etter bok, sittende i god-stolen med pledd over seg. Denne årstiden hvor det er lov til å være inne, se på tv-serier og lese ut flere bøker enn resten av året.

Jeg glemmer det hver sommer. Når varmen kommer innover landet og vi legger fra oss plagg etter plagg, for lette sommerkjoler og tynne gensere. Ingen jakker, ingen kåper. Vi har ikke lenger behov for å varme de kalde hjertene med tjukke plagg. For jeg glemmer det nesten hver vår, hver sommer. Det er så lett å glemme. Det er så utrolig lett å lukke øynene. For når favorittårstiden min kommer, kommer også påminnelsen om alt det vi lukker øynene for. Alt det vi glemmer. Det er om høsten man kan skille mellom monsterne i blant oss. Når man strekker seg langt inn i skapet og velger den myke pelsjakken, den dyre jakka som er "in" med pelskragen og som er stappa med pelsen til coyoten som så unødvendig ble revet bort. Når man går i butikken og kjøper disse varene med restene av individene som tittet ut fra trange nettingbur hele sitt liv. Hver høst og vinter kommer de frem og hver høst og vinter tennes det en flamme i meg, en flamme nok til å tenne på hele jævla byen. For jeg ser dere, der dere tripper med hundene deres som dere er så glade i, selvmodsigende som faen. Jeg ser dere unge mennesker som velger akkurat den jakka fordi det er mote og du er en outsider om du velger noe annet. Jeg ser dere eldre som holder hardt om pelskåpene deres som går til media hvert år og sier at dere er redde, det var de dyrene på kåpen din også, frue.

Det er så lett å lukke øynene for all grusomhet der ute. Verden er et jævlig sted. Mennesker slaktes ned uten grunn og dyr ender opp på kåper fordi det er så pent. Det er så mye elendighet og man kan ikke ta til seg alt heller. Men velg heller ikke å lukke øynene helt, hold deg ikke for ørene, gå ikke forbi. Det er vanskeligere å bry seg, for motstanden der ute tar aldri slutt. Det er vanskeligere og tyngre å bry seg, enn å gå rett forbi. Men det er enda vanskeligere for de som kun ser ut gjennom netting hele livet. Det er enda vanskeligere og enda mer smertefullt for de som fanges med fotsnarer og må vente gjerne i flere dager i smertehelvete før noen kommer og dreper dem. Det er enda vondere og vanskeligere for de som gnager av seg sin egen hale, fordi den ikke får beveget seg så mye som arten egentlig skal, fordi den ikke får utfolde seg som art. Det er enklere for oss å bry oss, enn for de som lider. Så velg å bry deg. Velg å ikke kjøp pelsplagg. Velg å ta et veivalg i livet. Velg å kjemp for de som ikke har en stemme, de som ikke får kjempet sin egen kamp. 

Velg å gå tur med hunden din uten restene av et dyr som har lidd enorme smerter et helt liv på jakka di. Velg å være den outsideren på skolen, vel vitende om at ingen dyr har lidd for at du skal holde varmen. Velg å være hun eldre damen med et standpunkt mot ondskap.